Laidback og Fargerik Pop-Psykedelia

Soft Ride – Burgundy (Apollon Records)

Jeg ligger på halvtolv i solstolen mens jeg drikker min eftermiddagskaffe i den late eftermiddagssola. Små fugler av ymse slag styrer lettvint med sitt mens de kvitrer og synger gamle udødelige schlägere, en vånd (en gnager i hamsterfamilien) piler akkurat passe vettskremt over gresset som snart må klippes igjen, og diverse ekorn hopper fra tre til fem på halv fire i et forsøk på å finne den beste furua.

I vinduskarmen min står det en avleggs FM-radio fra utmerkede Tivoli. En radio som nå er degradert takket være Dab+. Men. Den har fått seg en ny og spennende sommerjobb, og jeg tror sannelig den er fornøyd med utviklingen, når jeg tenker meg om. For den er koplet til en gammel (også avleggs) Pioneer DVD-spiller, og akkurat nå er den er matet med et debutalbum fra den nydelige byen, Bergen. Bandet som debuterer heter Soft Ride, og debutalbumet har fått den fargerike tittelen – Burgundy. Det er sommer i gamle langstrakte. I alle fall her. Og sikkert også ellers – om man tar i betraktning at det er sankthans i dag.

Soft Ride er altså hjertebarnet til Bloody Beach-vokalist Arne H. Tjelle og Electric Eye-maestro Øystein Braut. Tjelle og Braut har fulgt hverandre og spilt sammen i ulike band i over 10 år, og de har begge spilt rundtom på festivaler som – Roskilde, Øya, SXSW, samt at de har gjort flere Europaturneér sammen. Høsten 2015 hadde de begge litt tid til overs, så da gikk de likegodt i studio for å spille inn Soft Rides debutalbum, et album de altså har valgt å kalle Burgundy.
Den avgjørelsen som ble tatt da det viste seg å være litt tid til overs, er undertegnede meget fornøyd med, og han er såpass skråsikker her han sitter, at han regner med mange flere vil finne avgjørelsen å være gull verdt. For denne debuten har mye fint å by på.

Dette albumet som er spilt inn i Møllerparken i Oslo er fullpakka av deilige gitarer i det akustiske landskapet. Disse ligger der, ofte, men ikke alltid, som et bakteppe, og gjør med det sitt til at mye av opplevelsen sender oss tilbake til tider da gressklipperen måtte flyttes over matta ved hjelp av rå muskelkraft. På den tiden da det fortsatt gikk an å nyte sommerens naturlige sang, uten den følelsen av å sitte ved motorveien i et temmelig umulig forsøk på å oppnå en viss harmoni i hverdagen. Vel, nå er vel, såvidt jeg har fått med meg, gressklipperen en flat liten lydløs robot. Er den ikke? Men altså, i mellomtiden har det jo vært mye motorstøy fra disse beistene. Et spetakkel uten like. Nå skal ikke dette være en historisk gjennomgang av forskjellige gressklippertrender, men siden det er så mye sommer over den helt strålende musikken vi får servert her, er det nesten umulig å ikke komme inn på typiske sommersysler.

OK. Så det akustiske snittet er utbrodert en smule nå. Men tro ikke dermed at dette ikke er krydret med finurligheter fra mange andre instrumentelle leire. For det er det. Her er elektriske gitarer av nesten alle slag, gitarer som hele tiden trer frem og gjør reisen interessant, det er deilige rytmer, fete bassganger, og meget fine stemmer med massevis av varme og melodiøse harmoniske tilslag, óg ikke minst, helt geniale korarrangementer.
Tjelles stemme setter mye av stemningen her. Den mannen er som en popmaskin innstilt på sakte sommerlige øyeblikk med blomster i håret og en svak bris i fjeset, og han klarer hele tiden å lokke frem drømmende og utsvevende partier der du bare får lyst å stoppe tiden for å nyte den der og da. Og det er jo en utmerket kvalitet musikken i langt større grad bør streve litt mer med å finne frem til igjen, og i alle fall nå som det er ferietid.
Ferie ja… Ferie bør jo være ferie, og ikke et jag eller en konkurranse om å få med seg mest mulig på kortest mulig tid. Det er jo ofte det som skjer når Ola Normann skal feriere. Det er opp og ut, full panikk, unger som skriker, dupeditter som ikke skal glemmes, bilder som skal knipses for Facebook og andre livsviktige nettsteder – og det helst fra alle verdenshjørner. Så er det opp og ned fra diverse fjelltopper… Du skjønner nok tegninga. Og da, når ferien er så over, er den respektive ferieløva – med påheng, helt jævla utkjørt når hverdagen kommer tilbake med full kraft igjen. Og DET gjør den jo. Nei, kjøp deg heller en kasse pils, et par flasker vin, og gjerne litt whisky for sene kvelder. Sett hagemøblene strategisk i sola eller i skyggen av den, skaff deg Soft Ride’s Burgundy, og la gresset gro som det vil. La bare kaninene spise det mens du konsentrerer deg om å kule egget til briljant sommerpop fra ofte regntunge Bergen, en by jeg forøvrig elsker og har opplevd i både pøsregn og strålende sol. En sol bergenserne vet å sette pris på når den titter frem.

Medvirkende musikanter på platen er: Arne H. Tjelle, Øystein Braut, Anders Bjelland, Njål Clementsen, Raymond Tungesvik, Linn Frøkedal, Richard Myklebust, Einar Kaupang og Joar Nicolaysen.
Det er ikke så lett å sette denne musikken i bås, for her finnes det elementer fra mange genre. Alt fra country, blues, rock, pop og god gammeldags psykedelia. Men når det er sagt, er det jo ett fett hva vi kaller barnet, så lenge det oppfører seg som det gjør.

For å gjøre en kort oppsummering her sånn høvelig avslutningsvis, er det lett å si at dette er en debut det oser kvalitet og inspirert kreativitet av. Overskudd, rett og slett. Det er vakkert, sexy, deilig, tøft, avslappende, groovy, livsbejaende (faen for et ord), stilig og ikke minst jævla bra. Burgundy er i så måte en kjærkommen debut, og den har satt seg godt til rette i vindusposten min her langt faen inne i Trysils dype skoger. Det finnes ikke et svakt øyeblikk her, noe som selvsagt tilsier at alle de 10 låtene er av prima merke. Jeg sliter med andre ord med å utnevne en eventuell favoritt i rekken her, så da lar jeg det selvfølgelig bare være. Dette er enkelt og greit en imponerende sterk debut, så her er det bare å svinge innom platesjappa når du er ute å svinser i sommerdagen. Ikke noe å tenke på engang.

 

 

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert