Morudes – Sinister Beat (Snaxville Recordings)

sinister_beat_digital_cover

Maarudbrødrene bør være kjente for de fleste som er interessert i blues eller rock her til lands. De meritterte gutta har holdt det gående i årevis allerede, og de har satt sine musikalske spor i landskapet. Amund og Henrik Maarud har nå gått sammen og formet en duo, og i dag debuterer de med sin første langspiller. Sinister Beat har de kalt skiva mange av oss har vært jævla spente på den siste tiden. Jeg for min del har venta en hel del. Så ja, det vil si at det har vært visse forventninger inne i bildet.

Jeg tror rett og slett bare jeg går rett på sak uten å kjøre runden med sammenligninger i hytt og gevær. La oss stupe rett på første akkord, og bare la det være med å trekke kjappe paralleller til den kjente duoen The Black Keys, som sammen med The White Stripes ofte er malen når det dukker opp en duo med tunge heftige trommer og en styggpen liten bukett med elektriske verktøyer av det mer oppkjeftige slaget. La oss bare drite i det, og heller se hva som skjer om vi bare går rett på selve sausen. Rett på musikken disse dynamiske brødrene serverer oss på sin første fullengder.
Jeg kan jo likevel i full fart bare nevne at Morudes-navnet ble til gjennom at brødrene stadig ble referert til som “the Morudes”, da de på tidlig 2000-tall drev å backet ymse amerikanske artister, både i diverse klubber og på forskjellige festivaler. Vi snakker her om elleville show der duoen iført matchene kjeledresser, gikk amok i sitt soniske univers av gitarer og steinharde fete rytmer.

Første låt ut er “A House Where Love Is Gone”. Her snakker vi om en passe rolig og laidback sak som har fått et litt sånn drømmeaktig preg med englekor, store rom med hypnotiske klanger i et atmosfærisk univers av gitarer og forholdsvis “beherska tromming”. Det er melodiøst og stemmene er flerstemte mens de sakte stiger opp i kosmos, eller noe i den stilen. Gitarsoloene er gudommelige, og atmosfæren eier oss som finner veien.

Så røskes vi ut av drømmestemningen og havner i en vegg av gitarer og flotte stemmer. Jonas Alaska er med å kore på skiva, og det er kanskje han vi hører her i et inferno av deilig, deilig, deilig ørkenbluesrock. Det føles som om melodiene står i kø i denne sexye perlen av en låt. Her er det så mye lekkert gitarspill, og så mange tøffe, diggbare effekter, at man kunne mistenke Amund for å ha kofferten full av alskens hemmeligheter samlet opp gjennom gitarens lange og ukjente historie. Her er lydbilder som jeg aldri trodde jeg skulle få høre i 2016, bare håpet… Og alt dette kombinert med taktskifter og knakende flotte driv, fremstår som ren energi det for all ettertid vil bli vanskelig å kunne leve uten. “The Crown” er rett og slett en dritfet låt. Den er av typen som først forfører, og så etter en stund, bare stikker sin kos – uten å fortjene “luremus” stemplet. Haha… Jeg er bare litt vel revet med. Makan. Jeg begynner å bli varm i trøya.

“Need Another One” er nok en litt rolig sak. Men først og fremst er det en helt jævla vidunderlig vakker låt full av våte akkorder og tunge tørre trommer. Klanguniverset er av en annen verden, og jeg er fristet til å be nevnte The Black Keys gå å legge seg neppå litt. Men det skal jeg ikke gjøre. For her har brødrene komponert en låt så full av stemninger og vakre harmonier, at ingen fortjener den eventuelle sammenligningen. De dype rommene vibrerer i det fuktige gitarlandskapet og refrenget er så fint at jeg får lyst å felle en tåre i ren eufori. Fy faen det er flott. Det er umulig å beskrive de vakre harmoniene som stammer fra romklang og tusen forsterkere, stemmer og audioelle følelser. Det er bare å slenge seg bakpå, fyre en sigg, vippe hatten på snei, og se på den vakre dama som akkurat kom sigende inn i rommet. Dette er så sexy og følsomt at jeg knapt finner tastaturet rett foran meg. Disse gutta kan spille!

Den fjerde låta på Sinister Beat ble sluppet som singel her tidligere i år. Denne energibomba høres ut som alt fra Fu Manchu til et drivende svett Monster Magnet. Helst det som eventuelt ville oppstått midt i mellom disse monstrene. Riffene ryr ned fra taket, rytmene vokser opp gjennom betonggulvet og hele verden rister i en slags kakofoni av rock’n’roll og sonisk velvære. Dette er herreavdelingen, dette er avdelingen for viderekomne rockere med en utømmelig sult etter komp og kraft. “Sprekt” er bare fornavnet. Og trommene. De helvetes trommene!! AH! Snakk om nifst takt. SINISTER BEAT!!

suitswall_photoby_illusionphotography

“True Love” er hard. Et moderne Led Zeppelin med tunge harde jernsko, og en Bonzo på djevelpiller fra rytmesatan selv. Men dette er Morudes, og på ingen måte britene som gjennom ’70-tallet tok en hel verden med storm. Herrene trenger dessuten ekte kjærlighet her, og de banker det inn i fjellveggen så støvføyka står. Det synkoperes og det slamres, det drives ut ånder, og det konstrueres svære uendelige landskap så langt øret kan se. Den ene etter den andre demonen manes fram av intense gitarer og en stadig pågående rytme. Psykedelisk ørkenrock fra musikkens hardtslående startgrop, og utemmet faenskap som skriker ut i fortvilelse og desperasjon. Det er så deilig og rått at svetten siler av meg her jeg sitter klistra til stolryggen, akkurat som herren i logoen vår. Dette er en av grunnene til at jeg står opp om mårningen. Det er for at jeg kanskje skal få servert rock som dette, jeg suser gjennom livet med et hvileløst håp om å atter bli frelst. Frelst og kysset på kjeften av blytunge trommer, flerrende gitarer og helt nydelige stemninger på grensen til orgasme og mental tilfredstillelse. Dette er maten jeg stadig lengter etter. Dette er det jeg alltid søker.

Så dukker det opp en slags blues gutta har kalt “Six Feet”. Jimi Hendrix lusker i skyggene, og hallelujasangen ligger over omgivelsene som et teppe av minner om harde tider vi aldri kan eller kommer til å glemme. Jeg ser slavene foran meg, og jeg kjenner på tidløsheten i musikken som bestandig har vært en viktig del av mennesket. Og husk. Jeg spiller Sinister Beat høyt. Jævla høyt. Det er da all jobben gutta har lagt inn kommer til sin rett. Let me tell you.

“Across My Bed” tar form. Gitarene, trommene og elektrisiteten et tilbake der den skal være, uten å ha vært borte engang. Det høres rart ut, og det er rart. Men sånn er det likevel. Det synges med soulstemme og Amund Maarud er i øyeblikket verdens tøffeste gitarist. Han er tøffere enn Rory Gallagher, og tyngere enn Tony Iommi. Hans teknikk og oppfinnsomhet rauser ut av låveveggene rundt han i form av licks, riffing, picks og “kårder, som vi sa i gamle dager da vi spilte i band, mine kompiser og jeg. Dette er så forbaska trivelig, og jeg ikke har tall på hvor mange ganger jeg har tatt reisen gjennom Morudes debut. Henrik er for øyeblikket verdens ypperste trommis. Han er heftigere enn sjølvaste Bill Ward, og han er tyngere enn Bonzo. Henrik er selve trommisen – i dette vidunderlige øyeblikket. 

Nestsiste spor på skiva er, “I Believe”. Hypnotisk, vill og dyrisk… Elektriske organismer tyter ut av treverket, og smådjevlene henger å dingler i strålingen som oppstår. Lazerstråler tykke og sterke som armeringsjern fyller rommet på kryss og tvers, og den soniske ekstasen er et faktum. Håret reiser seg på hele kroppen, og huden kjennes for trang i den muskuløse atmosfæren som pulserer rundt meg i et flammehav av gitarer, stemmer og trommer. Bassen som ingen spiller er tyngere og tykkere enn blod med blylegemer besatt med sort gull, og alt er bare helt djevelsk.

Sinister Beat avsluttes med “Never Ever”. Seig og dynamisk, kul og full av Hendrix. Jeg skjønner at skiva går mot en sikker slutt, men trøster meg med at repeat funksjonen er aktivert. Det kuleste koret er lekent og samtidig litt skummelt. Litt sånn skrekkfilmnifst. Men først og fremst er det bare deilig. Morudes debut er deilig, brutal, vill og kraftfull, og avrundes med stil og fete små solostøt fra en levende gitar. 

Sinister Beat er produsert av Erlend Mokkelbost, den er mikset av Marcus Forsgren og mastra av Magnus Kofoed.

Dette er det feteste og tøffeste albumet jeg har hørt i år, og det sier jeg mens jeg fortsatt elsker alt jeg elsker, og mener alt jeg har uttalt i denne bloggen, eller på denne nettsiden for god musikk. Jeg ER i ekstase, og jeg føler meg helt jævla udødelig her jeg sitter med et litt heslig selvsikkert glis. Dette er hard psykedelisk ørkenbluesrock. Dette er Morudes. Det norske svaret, eller bare svaret.

 

Vurdering: En eller annen… Send meg en LP, det er snart hull i CD-en min, og jeg bor langt faen uti villmarka! Hjelp en gammel brother.

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert