Når Sorg Og Alskens Elendighet Blir Kunst

The Dogs – The Grief Manual (Drabant)

Tradisjoner er viktige, og her i Norge er vi kanskje mest opptatt av sådan på årets første dag. Da er det nyttårskonsert fra Wien og nyttårshopprenn fra Garmisch Partenkirchen, og løpet av de siste årene har Tour de Ski kommet snikende inn. Heldigvis kan vi nå legge til nytt album fra The Dogs, sånn for å balansere regnskapet og ikke bare sitte å glane på de som er født med ski på beina og lytte til gamle svisker fra Straussdynastiet. Sekstetten er ute med sitt sjette album, The Grief Manual, og selv om jeg har lært at dette er et band man kan stole på, så slutter jeg aldri å la meg imponere over kvaliteten på skivene. Det har óg blitt en tradisjon.

Jeg og brodern, aka The Wilhelmsens, leverte fra oss rundt regnet tjue 6’ere forrige sesong, et antall vi synes er godt innafor med tanke på all den knakende kule og fine musikken som kom ut her til lands. I 2018 kan det vel umulig bli like mange, tenker du kanskje, men det starter altså skikkelig dårlig i så henseende. Men, hva faen skal vi gjøre når The Dogs åpner ballet med å gi ut sitt beste album noensinne? Hvordan i alle dager kan man lytte til de ti nye låtene uten å bli søkkimponert? Jeg er ikke i nærheten av å makte det. Jeg var solgt fra første anslag i “We Were Made Out of Loss”, en veldig typisk Schau-låt, med en pytteliten metall-vri type Iron Maiden. Men, frykt ikke, her ligger pønken i bunn, de fete riffene hagler når en av landets kuleste rock’n’roll-gitarister. Mad Martinsen, er på jobb. Nytt av året er det at de har lurt en svenske inn i bandet, tangentsjef Stefan Höglin. Men, i og med at han er fra Jämtland så er det innafor. Ute er altså Christian Spro, men den svenske bikkja leverer varene såpass at det ikke blir et savn.

Det pøses på med mer høyoktanrock’n’roll på “The Children He Loves the Least”, og det som muligens er albumets tyngste låt, med et nådeløst budskap til alle de religiøse der ute. Om Han finnes så liker han deg ikke. Livet er en kjapp feber, så her handler det om å smi mens jernet er varmt. Det innebærer å kutte ut disse eventyrene som fortelles rundtomkring på fredager og søndager. Det vi uansett gjør er å spise, pule og jobbe. Og se på fotball og høre på rock’n’roll, om jeg må få komme med en tilføyelse. “Told With Bad Intent” bryter litt med formelen, men er allikevel full fart i alle svingene. Og, svinger er det mange av her. Henrik Odde Gustavsen hamrer som besatt på trommene sine, mens Kenneth Simonsen er perkusjonshøvdingen som virkelig får det til å svinge. Allikevel er det Sjefen sjøl som virkelig tar kaka her. Schau er ikke langt unna den kuleste vokalisten vi har når han spytter ut meldingene sine, og meldingene hans er bare helt hinsides to the point, smarte og kraftig undervurderte blant de som burde sjekke ut lyrikken som produseres her til lands. 

It’s not that you are always at fault
But somehow you are never right

When you stop telling lies about me
I’ll stop telling the truth about you

Jeg har såvidt registrert at enkelte anmeldere klager sin nød angående balladene til The Dogs, noe jeg virkelig ikke klarer å ta innover meg. Schau har en stemme med passe doser vibrato og masse innlevelse når han melder om Didn’t see her for yeats/Then out of nowhere/I wake up to find/Her body next to mine i Primitive Etchings”. I tillegg får vi servert ei nydelig melodilinje Martinsen maler ut her, samt Simonsens fabelaktige traktering av munnspillet. Vi snakker selvsagt om ei dame som har vært hardt ute å kjøre, og som det ikke er håp for. Alt annet enn lykkelig, kølsvart som resten av tekstene på skiva, og et musikalsk avbrekk som passer meg utmerket. For jeg trenger å hente meg inn til avrundingen av side A på skiva, “We Won’t Come Back”. Punkrock som ikke levner oss noe håp, og ei melding om at den neste store greia vi har å se fram til er døden. Det er mørkt, det.

Foto: Glenn Meling

“Hindsight” ble sluppet som singel på tampen av fjoråret, og er en slags melodiøs og suicidal punkrocker. Jobbingen til bassist Roar Nilsen er intens, noe den må være med tempoet som holdes og akkordspennet låten byr på. Fet låt. “Prelude to Murder” er albumets mest forhåndsomtalte låt, en duett med ei Jorun Stiansen. Nå skrives det at dette er sånn hun burde ha sunget, og at det er mye tøffere enn det hun har gjort tidligere. Akkurat det kan jeg ikke uttale meg om, i og med at hun er ukjent for meg, men det jeg kan si meg enig i er at hun synger knakende stilig her, og at dette ender opp med å bli nok et brekk på skiva. Og sånn liker jeg. Sånn som jeg liker orgelspillingen til Höglin her.

The last song she ever liked
Came out a long time ago
But now she’s gotten so old
The Radio don’t play it no more

Åpningsverset er noe av det tristeste jeg har hørt sunget på lang tid, og det blir bare verre. Ensomhet som kun oppleves av de barnløse som blir supergamlinger, og et minne som er ikke-ekstisterende bortsett fra når hun hører denne ene låten på radioen. Da husker hun, og da lever hun. Akkurat denne tematikken er forøvrig veldig aktuell i dagens eldreomsorg, så på et vis snakker vi om noe som uvanlig som en politisk tekst av Schau. Igjen snakker vi om en låt som er snakket ned av enkelte, men som jeg synes er direkte fantastisk. Kristopher høres ut som David Bowie (!) på Blackstar, og ellers skjer det så mye mørkt og vakkert på instrumentsiden at låten egentlig burde ha blitt sluppet i høst. Mollstemt piano, Martinsens seige og forvrengte akkorder, den nydelige celloen som fyller ut lydbildet, og taktskiftene som sender hele bandet ei halvtone opp. Der andre serverer pepper ønsker jeg å sende hele Ole Brums honninglager til The Dogs. Hatten av!

“Oh Why” er nøyaktig det jeg trenger etter en så dyster låt, og her durer karene avgårde i kjent stil. Koringen i refrengene er utsøkt, men selv om låten i seg selv er lystig så er budskapet alt annet enn det. Det finnes ikke håp, og selv om livet avsluttes av kreft eller knust kjærlighet, så er det akkurat det; en avslutning. “Lie To Me” er siste låt fra The Dogs for denne gang, og nok en gang klarer de å runde av ei skive med en skikkelig knallert. Sist noen oppfordret andre på dette viset var det Tom Waits som gjorde det, så det er opplagt at låttittelen ble tatt godt imot av The Wilhelmsens. Godt mottatt ble også gitarsoloen, den intense bass- og trommehamringen, tangentkjøret, og ikke minst vrælingen til Schau. Måten han spytter ut “God Damn Ugly Truth!” helt på tampen er alene verdt prisen på skiva. Klasse!

Trenger du 32 minutter med balsam for rock’n’roll-sjela di så funker The Grief Manual bedre enn alle trantablettene i Lofoten. 2018 åpner pinadø bedre enn 2017, og det sørger The Dogs for. 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert