Nydelig fra Renberg

Tore Renberg – Ein Dag Te (Grappa)

Den nå 45 år gamle Tore Renberg er født på Madla i Stavanger i 1972. Han debuterte som forfatter med Sovende Floke i 1995, men fikk vel ikke sitt gjennombrudd før han ga ut Mannen Som Elsket Yngve i 2003. Han har gitt ut ytterligere 4 bøker om Jarle Klepp, og han gir i disse dager ut boka Skada Gods, som er den tredje i Teksas-serien. Renberg har vunnet flere priser, så vidt jeg har fått med meg, og er utvilsomt godt bejubla her hjemme på bjerget. Jeg antar nå dette er vel fortjent. Hans bøker er oversatt til flere språk, og i det hele tatt. Han driver dessuten på med både teater og musikk, og det er selvfølgelig sistnevnte kunstform det skal handle om nå.

Samtidig som vår mann slapp nevnte Skada Gods sist fredag, slapp han også sitt andre album – Ein Dag Te, og det har jeg lyttet en del til i disse dager, dager som for min del, og mange med meg, har hatt overskriften “død og bortgang”. Ja jeg snakker om den meningsløse massakeren i Las Vegas, og jeg snakker om kjære, kjære Thomas Earl Petty som dessverre vandret heden så alt for tidlig for et par dager siden. Jeg snakker om folk som ikke fikk “ein dag te”. Men, nå skal jeg ikke servere noe mer rundt død og bortgang, sånn rent bortsett fra det jeg allerede har servert, og det som dukker opp på selve albumet.

Jeg har såvidt hørt Tores debutskive Ingen Nåde fra 2016, og jeg har dessverre ikke lest noen av hans bøker ennå. Jeg har bare sett han på TV i forskjellige sammenhenger, og jeg vet dessuten (via et radioprogram såvidt jeg husker) at han er Liverpool-fan. Det er alltid fint med folk som heier på riktig fotballag, og det er flott med folk som skriver bøker, lager teater, og komponerer musikk, på generell basis. Så, ut fra disse kriteriene tenkte jeg det kunne være på sin plass å omtale Ein Dag Te, da jeg fikk muligheten til det.

Albumet er innspilt i Oslo Klang sammen med tekniker og produsent Bjarne Stensli. Det er en helt nydelig produksjon, bare for å slå det fast med en gang. Gitarist Alexander Flotve styrer sine strenger med stødige hender. Olav Christer Rossebø er med på fele og manolin, Erlend Viken spiller også litt fele, Øystein Frantzvåg er med på bass, Gjermund Silset på kontrabass, to av mine favoritt-trommiser, Olaf Olsen og nesten umulige Erland Dahlen er med på rytmefronten, Cato Thommasen tryller litt med synth, Morten Abel bidrar også litt, Petra Renberg er med å synge, og Anne Lise Frøkedal fyller på med litt sang hun óg. Det er i det hele tatt en fin gjeng som gjør skiva til det den er. Det er den eminente multiinstrumentalisten og låtskriveren/produsenten, Odd Nordstoga, som har stått for produksjonen på tittelsporet.

I følge Renberg selv er historiene disse låtene er basert på, både oppdiktet og virkelige, sånn cirka halvt om halvt, og det er jo grei levering. En ærlig óg uærlig sak, selv om det er en ærlig sak å dikte.

Foto: Tommy Ellingsen

Albumet åpner med tittelsporet, som er en hyllest til Tores mormor, og spør dere meg, er sangen også en hyllest til selve kjærligheten. Teksten er direkte og muntlig (som alle hans tekster), og det musikalske terrenget ligger i et akustisk folkpop landskap. Det er vakkert, atmosfærisk med masse rom for bildene som dukker opp under hyssingen etterhvert som historien skrider frem. En setning som beskriver det å miste mormora, er temmelig billedlig, poetisk og sterk:

Den dagen sprengte seg sjøl til millioner av skarpe små skår
Eg synes ikkje det e’ så rart at eg fortsatt kutte meg på de her eg går

Neste låt, “Ikkje La De Riva Deg Ner”, er en akustisk og ganske så snerten poplåt som tar for seg det å ha trua på seg selv, det å stå opp, og bare komme seg ut i dagen, uansett hvordan du føler deg. Det er viktig å komme seg i bevegelse, bruke de små grå og la det stå til. Da ska du se at dagen blir fin. Så kommer “Melissa”. Den er nedstrippa og veldig vakker, og handler om den fineste jenta i byen. Jenta som var så fin at tiden stoppet opp når hun nærmet seg, eller kom inn i et rom. De andre jente prøvde typisk nok å være akkurat som henne. Men så dro hun en dag. Om hun døde, eller bare forlot byen for godt, er ikke godt å si. Jeg tenker at det kan være det samme. Borte er borte. En jævla fin låt er det åkke som.

“Gosenskogen” er en mørkere låt med en litt mer oppkjeftig instumentell struktur. Musikantene er fremoverlente, og Olaf Olsen pisker skinn så det svinger veldig så fint sammen med fele, mandolin og gitarer. Den handler om en voldtekt om jeg skjønner det rett, ryktene om den i skolegården, og det at gjerningsmannen ikke ville vedkjenne seg noe sånt, og den tar et forsiktig grep rundt hva sånne greier gjør med miljø og omgangskrets.

For det va liksom någe i det
Det du ikkje gjorde
Ellevte mai 1989

Så kommer “E.T. Ring Hjem”. Den handler rett og slett om Spielbergs blockbuster, E.T. Det er en fin sang om inntrykkene filmen gjorde på folk den gangen på ’80-tallet. Det er dessuten også en låt om håp og lengsel. Om en bedre tid. Det akustiske terrenget passer Tores stemme og dialekt veldig fint. Det fungerer, for å si det enkelt. “Donau”, er en litt sånn ska-aktig, reggae-aktig sak om alle de tingene som egentlig skulle skje, men som likevel ikke skjedde på grunn av kjærlighet ved første blikk, slik jeg tolker det. Forrtelleren splittes av det som skjer, slik Budapest splittes av Donau, kanskje. Jeg tror bare jeg tolker det slik i dag. Elver er kraftfulle og nådeløse saker. Dette vet vi.

“57,4 Millioner” handler om dagen det berømte Nokas-ranet fant sted, og om hvordan hendelsene snudde opp/ned på det meste, både tankene rundt livet generelt, og planene som var lagt for akkurat den dagen. Det er en vakker og litt dyster vise som åpnes av Petra Renbergs sang, og som avsluttes i fin duett mellom henne og Tore. Det musikalske landskapet er rytmisk og atmosfærisk, og er med på å sette fart på egne tanker. Når “Thomas Fra Blokkene” overtar, blir stemningen om mulig enda mer atmosfærisk og mørk. Dette er etter min mening albumets sterkeste låt, en låt jeg dessverre kan kjenne meg bittelitt igjen i (hvem kan ikke det, holdt jeg på å si). Men… Jeg traff den dama Thomas aldri fikk møte, lenge før det gikk alt for langt. Men nok om det. Thomas fra blokkene var forlovet med Mette Marit i ’92 – før hun dro sin vei, nå skremmer han livet av ungene i nabolaget, han drikker heftig mens han sitter innelåst i sitt eget mørke, og gudene skal vite det er fint hans foreldre har gått bort. Det er ingen foreldre som vil se sin sønn forfalle slik. Jeg føler kanskje et aldri så lite nikk til myndighetene på tampen av låta, eller kanskje er det helst ironien som slår et slag for at man har et ansvar for å skjepe seg selv. Helt på egenhånd. Dette er en knakende flott låt med litt rock i årene. Renberg synger tøft.

Skiva avrundes med den helvetes triste “Brødrene Kouachi” som selvsagt handler om angrepet på Charlie Hebdo, eller egentlig om freden som burde vært istedenfor. Brødrene som ble drept etter at gislene ble sluppet fri i Dammartin-en-Goële, var foreldreløse barn med en trist fortid, såvidt jeg husker. Uansett. Dette er en fin og tankevekkende avslutning på en plate som gir rom for egne bilder, selv når historiene er konkrete. Tore Renberg har ordene, han har formidlingsevnen, og han er musikalsk så det holder. Ein Dag Te handler kanskje mest om å ta en dag av gangen, noe annet er jo vanskelig i disse tider, og sikkert også gjennom alle tider. Både de som har vært, og de som skal komme. Det er et fint album den produktive herren har servert oss her. Og det fortjener absolutt sine lyttere.

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert