One Track Minds – A Price To Be Paid (Brygga Records)

one-track-minds

One Track Minds er et blodferskt trondheimsbasert band som nyoppstartede Brygga Records håper vil få det til å svinge. Bandet er tuftet på låtene til moldenseren Jon Reier Sylte, frontmannen som trakterer gitarer og synger. Med seg har han sambygdingen Ole Kristian Malmedal på keyboards og kor, og trommisen Olav Edvard Lossius. Bassoppdraget er delt mellom Sylte og Malmedal, i tillegg til at Øystein Megård spiller på “A Price To Be Paid” og “Desolate Soul”, mens På Brekkås gjør jobben på “River Of Life”. Anders Bjermeland spiller piano på “Joanna”, Magnus Kofoed mellotron på “Closer”, og da skal alle være nevnt. Denne gjengen har ei lang fartstid bak seg i Trondheims musikkmiljø, bl.a. i band som Flashback Caruso og High Priest of Saturn. Kofoed har sammen med Sylte produsert albumet.

Debutalbumet til bandet ble spilt inn i legendariske Brygga Studio, som i år faktisk feirer sitt eget 30-årsjubileum (gratulerer!). Studioet har nå startet opp plateselskapet Brygga Records, og det er de som gir ut A Price To Be Paid. Tidligere har vi omtalt The Sideways, et dritkult powerpopband som dukket opp som en gledelig overraskelse på The Wilhelmsens sin radar, og som ble plateselskapets første utgivelse. Kan One Track Minds fortsette den ikke dumme trenden Brygga Records legger opp til, med å kun gi ut fete skiver? Det skulle ikke forundre meg..

Jeg ble klar over bandets eksistens da nevnte Sylte sendte meg en e-post tidligere i høst, der han lurte på om singelen “She” kunne være noe for oss. Det hørte jeg etter sju kjappe sekunder at det var, og etter kort tid satt jeg med en LP i nevene som jeg i løpet av noen ganske så få strakser ble veldig glad i. One Track Minds tar oss ofte med på tur ned memory lane, og da ofte til 60-tallet, med fuzzpedaler, popmelodier som snytt ut av nesen til f.eks. Ray Davies eller John Lennon, drømmeaktig vokal, ekkoeffekter på det meste, feedback og annen moro. Vi snakker om en liten håndfull forholdsvis unge herrer som helt klart kjenner sin musikkhistorie, for de blander inn så mye nydelig øresnop i de lekre popmelodiene, snop som sier meg at de kjenner godt til 80- og 90-tallet óg. Men, akkurat det skal jeg komme tilbake til.

one-track-minds-bandfoto

Tittelsporet smelles av allerede som første låt på side A, og med en sådan rakker av en deilig, skakk popmelodi skulle man tro at bandet har svidd av mye av kruttet. Men, de er ikke i nærheten, faktisk. Nå er “A Price To Be Paid” lett en av de sprekeste poplåtene du får høre i 2016, og det at de har låter på skiva som tangerer den i ren, skjær nytelsesfaktor sier ikke lite. Malmedal styrer tangentene så kult som han skal, passe langt bak i lydbildet, riffet Sylte fyrer av er av sorten som fester seg, og når vokalen kommer inn så er det som om jeg har hørt dette før, som om låten bare MÅ være på en av Nuggets-boksene mine. Nå er stemmen til Sylte godt pakket inn i fuzz og andre godsaker, så hva han synger om er ikke det enkleste å få tak i. Og, da har jeg spilt skiva jævlig høyt over anlegget, med hodetelefonene godt klistret på skallen, og i bilen via Spotify, men det er ikke snakk om at jeg klarer å få med meg innholdet her. Så, da tar jeg til takke med å nyte deilige gitarangrep, fete takter, og ikke minst, en produksjon jeg bare elsker. Lyden av One Track Minds er gull verdt. Sjekk for all del ut gitarsoloen. Liker du ikke den så liker du ikke gitarer.

“To the Other Side” høres ut som en miks av The Jesus and Mary Chain og noe såpass funky som svenske The Creeps. Med andre ord, ei salig blanding av støy, fuzz og vreng, og psykedelisk garasjerock. Gitarene er livsviktige for låten, og her finner du alle sorter. En som hyler herlig koblet til ekkoboksen, en klokkeklar som tar seg av melodilinjen, og ikke minst solide mengder feedback. Og, så har vi vokalen som igjen fungerer mer som et instrument enn som en formidler, og selv om jeg er veldig glad i ballesparkende, vakker eller ettertenksom poesi, så fungerer det utmerket å bare lytte til at Sylte synger uten at jeg helt får med meg hva han har på hjertet. Med vakre lennon-maccartneyske harmonier, spesielt i brua, etterfulgt av nok en dritlekker gitarsolo, så kan det være det samme, for her treffer One Track Minds hjerterota, på samme vis som The Mystery Lights gjorde tidligere i år. At låten fader ut i beste Dream Syndicate-stil, med full feedback-pupp, er heller ikke et minus.

60-tallet er nok det tiåret som har påvirket låtskriveren Sylte mest, noe som blir spesielt tydelig på “River of Life”. Det er umulig å ikke få litt The Beatles-vibber her, men samtidig skaper Malmedal et univers som sier Procol Harum eller The Seeds. Men, først og fremst er dette moldensere og trøndere som gjør sin egen greie, og som på lik linje med tromsøbandet Sunshine Reverberation har gitt meg godfølelsen når det kommer til norsk, psykedelisk rock. Så følger låten jeg hørte først med bandet, singelen “She”, og her snakker vi om en lett og lekker popmelodi som bør gå rett hjem hos de fleste som liker rocken poppa. Her må radiostasjonene kjenne sin besøkelsestid, for denne fine saken burde snurres titt og ofte. Om ikke annet, så for å sørge for at alt det kjipe r’n’b-rælet som serveres over eteren begrenses.

She walks with a certain weight on her hips
She talks with a cats on the side of her lips
Swinging like a merry go round
She’s a five feet tall catastrophy
She’s a 21st century mystery
You won’t see her alone

Før vinylen vendes får vi noe som kan minne om en straight rockelåt i “Desolate Soul”, en riffbasert sak som sender tankene i retning Rich Hopkins og Chris Cacavas, noe som aldri blir feil. Sylte får virkelig vist fram sine ferdigheter med seksstrengeren, og bandet framstår dønn tighte. Det høres med andre ord ut som om One Track Minds er noe langt mer enn et samarbeidsprosjekt. Her er det bare å ta seg et bandmøte, kverke noen flasker bourbon, og bli enige om at dere er og blir et band. Og, kom dere ut på “veien”, spill noen konserter rund omkring, ta turen nordover, sørover og vestover, for dette er materiale som bør spilles live. Jeg vet om ihvertfall en som kommer for å se og høre dere om dere legger turen til Tromsø.

B-siden åpner i rolig modus, med “Coming Down”. En låt The Byrds kunne ha funnet på å levere rundt 1970, bare enda mer nedpå enn McGuinn normalt var. Det fortsetter i bedagelig tempo med “Trash”, men her er det den melodiøse popen som skal til pers. En vakker liten sak, og liker du Teenage Fanclub så er det stor fare for at du vil like denne låten. Den lille enstrengersoloen på slutten er forresten skikkelig fin.

Så er det rett tilbake i psykedelia-form med “Bad Vibrations”. Litt Stones-aktig lydbilde, om man tenker bandet før Jagger/Richards begynte å skrive låtene sine selv. I tillegg får jeg litt The Fall-feeling her, sannsynligvis pga Sylte sin monotone og småskrudde vokal. Fett som faen er det uansett, med et heftig og intenst gitarparti som avslutter låten, og som er akkurat passe langt. I det hele tatt så er Sylte min type gitarist, og styrer langt unna gitaronani-tendenser. Han herjer akkurat nok og i passe doser. På det viset strammer han inn låtene såpass at de fleste varer i rundt tre minutter. Det liker jeg.

Anders Bjermeland sørger for at “Joanna” ender opp som en pianobasert låt, med Sylte på akustisk gitar som rytmesjef. Der A-siden var full av fuzz, vreng og tempo, er B-siden den myke siden av One Track Minds. Helt til herligheten skal avrundes. “Closer” er låten som virkelig skiller seg fra de øvrige sporene på A Price To Be Paid. Kofoeds mellotron er med på å skape ei stemning som bryter med øvrigheten, og dette snåle keyboardet må nok ta en del av “skylda” for det. I tillegg viser gjengen her at de har hørt sine doser shoegazing, først og fremst britiske band som Ride og My Bloody Valentine. Masse deilig distortion og feedback, og en vokal som er nøyaktig så diffus og monoton som den skal være. En knakende fet avslutning på skiva.

Vurdering: Brygga Records mener alvor, og i One Track Minds har de fått et band som allerede fra første stavtak beviser at de har noe å gjøre i den norske rock’n’roll-faunaen. I Sylte har de en låtskriver som er spennende og vital, og med kompiser som de han har hatt med seg i studioet i Trondheim trenger han ikke bekymre seg for om resultatet blir stilig. A Price To Be Paid har blitt et tøft album som spenner seg fra de lekreste popmelodier til den mørkeste shoegazing, og akkurat her ligger mye av grunnen til at jeg nå virkelig gleder meg til fortsettelsen. Og til å se dem på ei scene.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert