Perfekt Pop

Steven Wilson – To The Bone (Caroline International)

Briljante Steven Wilson, som bikker 50 nå i november, har jobbet med en hel liten flokk forskjellige artister de siste tiårene. Band som King Crimson, Marillion, XTC, Jethro Tull, Opeth, Yes, Roxy Music og Tears For Fears har hatt gleden av hans emorme talent, bare for å nevne noen få. Mest kjent er han kanskje likevel som grunnlegger og frontfigur i undergrunnsbandet Porcupine Tree, og nå også (etterhvert) for sin solokarriere der han med To The Bone leverer sitt femte album. Om det i det hele tatt går an å kalle han “kjent” da. Det er vel først og fremst spesielt interesserte som kjenner til denne eminente herren og hva han har gjort i løpet av sin lange karriere.

Da han startet Porcupine Tree i 1987 hadde han allerede holdt på i flere år med forskjellige bandprosjekter, så vi snakker altså om en fyr som har vært i gamet gjennom en aldri så liten mannsalder. Multi-instrumentalisten som også er produser og lydtekniker, har først og fremst sine styrker på gitaren, men er også en kløpper på både tangenter og bass, for å nevne noe. Spør dere meg har han også en jævla fin og uttrykksfull stemme som særlig kler poplandskapet han nå opererer i. Nå kjenner jeg at det fort kunne vært fristende å gått gjennom hele mannens liv, for det er interessant i massevis, men jeg skal begrense meg til den aktuelle utgivelsen To The Bone som ble sluppet fredag 18 august.

Nå skal jeg ikke prøve å fremstille dette som om jeg har vært fan av mannen i åresvis, for det var først da han slapp sitt tredje soloalbum The Raven That Refused to Sing (And Other Stories) i 2013 at jeg fikk øynene opp for han. Før dette var han bare et navn som dukket opp her og der. Jeg hadde selvsagt også hørt litt på Porcupine Tree uten at det startet noen branner av betydning. Jeg er vel heller ikke noen utpreget popfan, men jeg har alltid vært glad i den popmusikken som oppstod på ’70 og ’80-tallet med folk som Peter Gabriel, XTC og andre i det fragmentet. Popmusikk med litt mer innhold enn den som vanligvis fyller dansegulvene og radiokanalene med fjonge refrenger og what not. Ikke misforstå. Det er ingenting galt med god popmusikk, men det er først og fremst musikk som kan kalles rock jeg foretrekker. Neida. Jeg driter egentlig i sjanger. Så lenge jeg liker det jeg hører kan du kalle dyret hva du vil. Jeg sier dette for at du som er så lur at du sitter der å leser skal skjønne hvor jeg kommer fra. Men nok om meg og mitt. La oss heller se hva Steven Wilson har å by på denne gangen. Jeg velger å kalle det progressiv pop i ordets beste betydning.

Denne gangen har Steven valgt å fokusere mer på selve låtskriverkunsten. Kunsten å komponere gode poplåter. I alle fall i større grad enn tidligere. Det kan virke som at han har barbert bort noe av det aller mest progressive i komposisjonene sine, om det går an å si noe sånt. Det konseptuelle er dessuten ikke like fremtredende som før, og sangene fremstår mer komplette og på mange måter mer direkte. Dette har resultert i at albumet som helhet får et større spillerom å boltre seg i.

Albumet åpner altså med tittelsporet “To The Bone”. Med en steiking er det lett å høre at Wilsons begeistring for Pink Floyd, og da kanskje særlig Dark Side of the Moon, har vært med på å inspirerer han (bare hør det anslaget på E-strengen før Mark Felthams helt fantastisk gripende munnspill kommer inn. Helt Gilmour). Men bare til en viss grad, for her er det aller mest Steven Wilson ute å går. Noe annet ville vel vært merkelig. Det er ingen ringere enn Stevens gamle forbilde, og i følge han selv, en av Englands beste låtskrivere (vanskelig å være uenig her), Andy Partridge fra Swindonbandet XTC, som står for lyrikken her på åpningssporet. Dette er en tekst som utfordrer det vi kaller for sannhet, og den sier vel kanskje litt om at sannheten er fleksibel, avhengig av hvem den gjelder for. Et godt anslag for hva som skal komme videre. Denne låta er full av dritstilig gitarspill, tromming og koring. Det svinger i massevis, og jeg er dratt rett inn.

“Nowhere Now” tar over stafettpinnen. Dette er en vakker og ettertenksom låt som tar for seg, på typisk Wilson-maner får jeg vel si, alskens elendighet på denne jorden, men som i refrengene tar steget ut i universet å ser denne blå kula fra et perspektiv der den fremstår som vakker og fantastisk. Tosidigheten fortsetter med andre ord. Låta handler om å se det store i de minste tingene, i følge mannen selv. Dette er rett og slett en nydelig komposisjon med sin utmerkede dynamikk og med sine melodiøse kvaliteter.

Neste ut er “Pariah”, låten som avrunder A-siden på vinylutgaven (som forøvrig lyder helt fantastisk bra med sine 45 runder i minuttet) jeg forholder meg til. Denne låta har en fantastisk atmosfære som inviterer deg til å lukke øynene for så å bare flyte avsted med alt den har å tilby. Her synger vår mann duett med Ninet Tayeb, en kvinne med en utrolig flott, sterk og uttrykksfull stemme. Her er mannen i kjærlighetsforholdet lei av absolutt alt som omgir han, inkludert seg selv, mens motparten forteller at det atter vil komme gode tider. Dette fungerer helt utmerket i denne settingen, og det er så godt som umulig å ikke la seg forføre at stemningen og alt det som beveger seg i låten. Og jeg sier det igjen. FOR en atmosfære. Det er nesten så jeg får en større tro på popmusikken enn jeg noen gang har hatt før i livet. Må spilles høyt.

Fotokunst: Lasse Hoile

“The Same Asylum As Before” passer jævlig godt nå i disse valgtider. Denne stilige og tøffe låten går litt i strupen på det politiske systemet, og fastslår at det spiller liten rolle hvem som styrer denne skuta vi alle er ombord i. Resultatet blir alltid det samme. Det samme gamle galehuset som før. Ikke akkurat en kjærlighetserklæring til politikerene, som i opposisjon lover gull og grønne skoger, men som når alt kommer til alt og makten er inne rekkevidde, for ikke å si, i deres hule hånd, bare bekrefter sin udugelighet. Her er det en hel masse dødsfett gitarspill, og det svinger som bare faen. En kanonlåt med masse kraft og vakre partier.

Så trer Steven inn i rollen til en tenkt flyktning. På “Refuge” går med andre ord vår mann i en karakter og blir en av flyktningene i en flyktningeleir. Dette er en sterk og utrolig vakker låt, en låt som etter min mening når sitt klimaks når fabelaktige Mark Feltham blåser gørra av sin bluesharpe. Det musikalske landskapet er i konstant bevegelse, det er detaljrikt og fullstendig mindblowing for en gammel bavian som undertegnede. Ståpelsen står i stram giv akt når Wilson lirer av seg en solo det bare er å ta av seg hatten for.

Når “Permanating” overtar skifter stemingen fra dyster og mørk, til happy å passe ubekymra. Det er nesten så man ser ABBA foran seg med både piano og melodi. Dette er sjelden vare fra Steven som har en tendens til å skrive om saker som er alt annet enn pur glede. Låta handler om at vi har en lykke-karamell i vårt sinn som vi kan hente frem å suge på når det er på sin plass å huske hvor fint livet kan være. Artig.

Så er vi plutselig på C-siden, en side som åpner med låta “Blank Tapes”. Her snakker vi om nok en duett, også denne gangen med strålende Ninet Tayeb. Låta er rett og slett en slags metafor på et kjærlighetsforhold som ikke kommer så langt av de involverte rekker å lage nydelige kassetter til hverandere. Du vet sånne “mixed tapes” som vi lagde før i tiden, lenge før streaming og denslags. Her kommer ikke forholdet dit, og alt som er igjen etter bruddet, er de tomme opptakskassettene som antagelig var kjøpt inn for den romantiske anledningen det tross alt er å utveksle kassetter. Vakkert, er hva det er.

En av albumets aller mektigste låter er utvilsomt “People Who Eats Darkness”. Denne rockelåta er sett fra den religiøse fundamenalistens perspektiv. Terroristen som forsvinner inn i folkemengden å blir usynlig for alle, den hatefulle som går i ett med omgivelsene med onde planer om å ødelegge mest mulig. Denne gitarbaserte låta handler om vår tids største trussel. Den usynlige terroristen. Han som sluker mørke. En heftig og knallfet låt, spør dere meg. 

“Song of I” er en duett med sangerinnen Sophie Hunger. Vi snakker om en låt som ser på kjærlighet som besettelse, eller bare som typisk uskyldig kjærlighet, om det finnes noe sånt. Frasen “i will never leave you” kan tolkes på to måter, en skremmende, og en søt og romantisk. Ikke det sterkeste sporet på skiva, men heller ikke så verst.

Vi er på vinylutgavens siste side, og den åpner med albumets sterkeste komposisjon, “Detonation”. Låta er inspirert av hendelsene i Orlando, da en religiøs fundamental tulling kom seg inn på homsediscoteket, og bare plaffet ned så mange han kunne rekke. Låta handler om disse galningene som rettferdiggjør sine handlinger ut fra en skrift, og gjennom måten de velger å tolke den på. Om du er låtskriver, som Steven Wilson utvilsomt er, vil jeg tro det er umulig å skrive låter uten å noen gang komme inn på det som er en av vår tids aller største utfordringer. Denne over 9 minutter lange komposisjonen er full av musikalsk genialitet det musikerne blomstrer. Her et det også tatt i bruk en del electronika, om det er det det kalles. Låta er en sonisk reise i djevelskap og helvete på jord, slik jeg ser det, og virkemidlene som er tatt i bruk avspeiler følelsen helt briljant. Dette er rett og slett albumets mesterstykke. Helt fantastisk å guffe på full leveranse. Dynamikken i de forskjellige musikalske temaene er til å ta og føle på. Faen for en musiker Steven Wilson er.

Skiva avsluttes med håp. En fin måte å avrunde den ellers så mørke tematikken gjennom albumet på. Her er spørsmålet om det er lurt å føde et nytt barn inn i en grusom verden, men når tankene er tenkt og når alt kommer til alt, er det jo opp til hvert enkelt individ å gjøre tilværelsen til noe vakkert og flott. Det er opp til alle oss å skape den virkeligheta vi ønsker. Låta er en av mine favoritter her. Den er vakker, og igjen, er det masse nydelig dynamikk i en helt stålende atmosfære. Man kan bli religiøs av mindre.

To The Bone er etter min mening Stevens Wilsons beste album så langt, og hadde det ikke vært for at jeg tror han fortsatt har sitt mesterverk tilgode, ville jeg glatt trillet en sekser her. Jeg anbefaler alle med sans for progressiv popmusikk å forsvinne inn i timen denne reisen tar.

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert