Pixies – Doolittle

pixies-doolittle

Pixies. Black Francis. Joey Santiago. Kim Deal. David Lovering. Doolittle. Dette er virkelig musikk i mine ører. Helt konkret, og i overført betydning.

Charles Thompson (Black Francis, Frank Black – Thompson ble inspirert av Iggy Pop til å velge seg et artistnavn) fra Boston, Massachusetts var en musikkelsker fra fødselen av. Etter en omflakkende oppvekst som endte opp i hjembyen, klarte han å overtale sin romkamerat Joey Santiago om at det ville være smart å starte et rockeband. Han hadde selv droppet ut av studiene på veien mot å bli antropolog, og mente at gitarkompisen ikke burde kaste bort talentet sitt på gamle bøker. Santiago var en habil gitarist som delte Black Francis sin musikkinteresse, og de to vennene hadde en rekke felles favoritter de kunne la seg inspirere av i starten. Det hele begynte virkelig å ta form etter at Mrs. John Murphy (Kim Deal) svarte på en annonse der Francis og Santiago søkte etter en bassist som likte Hüsker Dü og Peter, Paul & Mary. Deal kom fra bandet The Breeders, der hun spilte med tvillingsøstra Kelly. Etter anbefaling fra henne rekrutterte de trommisen David Lovering, og Pixies var en realitet.

Etter å ha øvd i bortimot et år fikk de sin første spillejobb som oppvarmere for bysbarna Throwing Muses. På denne konserten hørte produsenten og agenten Gary Smith (Fort Apache Studios) bandet, og ga dem umiddelbart et tilbud om å produsere dem. Etter atten demoer slapp de minialbumet Come On Pilgrim på den britiske labelen 4AD i mars 1987. De åtte låtene ble en umiddelbar hit i studentmiljøet i Boston, noe de delvis kan takke faren til Francis for. Han betalte regningene til Fort Apache Studios. Veien videre førte dem til Steve Albini, produsenten som da var mest kjent som gitarist og sanger i Big Black. Etter arbeidet med Pixies ble han en anerkjent produsent, og gikk videre til å produsere album for Slint, The Jesus Lizard, Jon Spencer Blues Explosion, PJ Harvey, Nirvana, Fred Schneider og The Auteurs, for å nevne noen. Resultatet ble Surfer Rosa, et album som tok det poppa og punka uttrykket fra debuten et hakk videre, og gjorde Pixies langt kvassere og tyngre i uttrykket. Fantastiske “Where Is My Mind?” kom med dette albumet, og jeg oppdaget Pixies.

På den tiden var derimot undertegnede helt og holdent i Tom Waits sitt univers, så det at jeg oppdaget dem betydde ikke at jeg ble oppslukt. Det var ikke plass til flere i mitt hjerte og hode, men der ble det ordnet plass ved neste korsvei. Pixies signet med Elektra, og de hentet inn produsenten Gil Norton, scouseren som hadde en bortimot beryktet CV, eller hva skal man si om en som hadde jobbet med Echo & the Bunnymen, Wall of Voodoo, Throwing Muses og Triffids mens han førtsatt var i 20-årene? Fram til da hadde de vært en godt bevart hemmelighet i studentmiljøene rundt om i USA, samt kritikeryndlinger på andre siden av dammen, uten at de solgte voldsomt med album av den grunn. Norton forsøkte å endre dette radikalt da han gikk i studio sammen med Pixies, men møtte motbør fra Francis. Han har senere uttalt at Gil Norton forsøkte å gjøre Pixies mer salgbare, mens han var motvekten. Norton ønsket bl.a. at låtene skulle bli litt lengre, et ekstra vers her og der, refrenget repetert oftere, eller noe lengre gitarsoloer. Francis tok da Norton med til ei platesjappe og ga han Buddy Holly sitt album Greatest Hits, med påfølgende kommentar: “If it’s good enough for Buddy Holly..” De aller fleste låtene hans er rundt to minutter lange.

Høsten 1989 var Doolittle i hyllene i platesjappene, og det til stormende jubel fra et mer eller mindre samlet kritikerkorps (som var lunkna den gang har i dag oppjuster terninger og stjerner til max, bl.a. Rolling Stone og Robert Christgau). De havnet på Billboard-lista (riktignok bare på 98.plass den gang, i dag har albumet solgt rundt en million eksemplarer i USA)) og på de fleste lister i Europa. 8.plassen i England gjorde sitt til at de startet en tung Europa-turnè som mer eller mindre slet dem ut, og samtidig økte populariteten til bandet betraktelig. Snart var Pixies på alles lepper, og ble sett på som et av verdens mest spennende og lovende band.

Jeg har en rekke ganger nevnt at jeg elsker eklektiske album. Det at band mixer sjangre i enkelte låter, samt vandrer mellom rock’n’roll, punk, country og pop er glimrende i min verden. Akkurat det gjør Pixies så til de grader på Doolittle. Her er det kjappe aggressive låter som “Tame”, der de veksler mellom rolige, hviskende partier og ville partier der hele bandet nærmest går amok. I samme leie er “Crackity Jones”, som handler om en passe gal romkamerat Francis hadde da han bodde og studerte i Puerto Rico midt på 80-tallet. “Gouge Away”, som er løselig basert på Samson og Delilah fra Bibelen, har òg denne rolig/kjapp-variasjonen.

Her er det òg en rekke rolige låter som har et pop-preg som gjorde dem mer tilgjengelige for “folk flest”. Låter som “Here Comes Your Man”, “I Bleed” og “Silver” er svært så melodiøse målt opp mot det Pixies hadde gjort tidligere. Legg til den herlige og skakke kjærlighetssangen “La La Love You”, sunget av Lovering. Han nektet lenge å sunge låten, men Francis var fast bestemt på at de trengte denne “Ringo-sangen”, og etter at trommisen endelig lot seg overtale til å synge ville han synge alle låter. Lovering spiller forøvrig bass på “Silver”, mens Kim Deal tar seg av den stilige slide-gitaren. Låten ender opp som en sprø avart av country, og har lenge vært en liten favoritt hos undertegnede. “Here Comes Your Man” er i dag kun slått av “Where Is My Mind?” når det kommer til Pixies mest kjente låter, og den låten fikk uvurderlig drahjelp av å være låten som durer i bakgrunnen i sluttscenen i Fight Club.

Got me a movie
I want you to know
Slicing up eyeballs
I want you to know
Girlie so groovy
I want you to know
Don’t know about you
but I am un chien Andolusia
Wanna grow
up to be
be a debaser, debaser

Åpningssporet “Debaser” starter med denne kryptiske meldingen som det ikke er lett å bli klok på. Black Francis var, og er fortsatt, hekta på surrealismen i alle dens sprø fasonger. Fra maleriene til Dali til David Lynch sine filmer, og dette var det som inspirerte ham mest i låtskrivingen. Her referer han til den stumme kortfilmen Un Chien Andalou, en særdeles særegen film skapt av spanjolene Luis Bunuel og Salvador Dali i 1929. Filmen ble kjent som en film uten et plot, med ei tidslinje som er heller spesiell (hopper fra “once upon a time” til åtte år senere), og der fortellerstemmen nærmest er å regne som en drømmetyder. “Slicing up eyeballs” er en ren referanse til ei av de tidligste scenene i filmen. Francis har uttalt at lyrikken hans ikke alltid har en mening, eller at han forsøker å få ut et budskap. Lynch uttalte en gang at han har tanker og drømmer som han ikke klarer å få ut i filmene sine, og dette er noe Francis kjenner seg igjen i, samtidig som han forsøker så hardt han kan å få det til. “Debaser” er et sånn forsøk, og det funker utmerket her i kåken.

Min favorittlåt med bandet, som “kjedelig” nok er låten veldig mange setter mest pris på, er “Monkey Gone To Heaven”. Her er det bibelske referanser i bøtter og spann, og låten er inspirert av hans befatning med pinsemenigheten Assemblies of God. Her er Djevelen 6 og Gud 7, og den åpenbare meldingen om apen som kommer til himmelen trenger ingen bibelsk forklaring. Men, låten er dypere enn som så. Her synges det om en verden som er nær undergangen, og låten brukes titt og ofte i miljøvernsammenheng. Francis så på verden som et stort toalett, der forbrukersamfunnet konsumerte alt det kom over, for så å gi en blank faen i konsekvensene.

There was a guy
An underwater guy who controlled the sea
Got killed by ten million pounds of sludge
from New York and New Jersey
This monkey’s gone to heaven

Et straight rock-beat, Santiago sine fineste riff, så “dobles” tempoet på trommer og bass, og Francis nærmest hvisker seg gjennom versene på fineste Waits-vis, før han sammen med tempoøkningen i refrengene hyler litt fra seg. “Wave Of Mutilation” er nok en innertier av en låt, og var blant de virkelige favorittlåtene til John Peel, noe jeg synes sier det meste. “Mr. Grieves” er en slags ska/reggae-hybrid, en sjanger jeg ikke er altfor glad i. Men, i Pixies-innpakning funker også denne sjanger utmerket. Passe hysterisk, tempovariasjoner og noen fete riff gjør seg alltid. “Dead” på sin side er det nærmeste Pixies noensinne kom industriell rock. Monotont, mørkt og repetativt, men samtidig gjort med Pixies sin kløkt. Santiago putter inn noen stilige lyder, mens Francis alltid setter sitt preg på låtene sine, her med sin semi-hysteriske synging.

“No 13 Baby” er låten som er mest tidsriktig fra skiva, med grungebølgen rett rundt hjørnet. Kurt Cobain og Krist Novoselic sa til seg selv etter innspillingen av Nevermind at de neppe ville komme seg unna at de hadde rappet så mye fra Pixies og Doolittle da de hørte gjennom den ferdige skiva første gang. Det skjønner jeg meget godt når jeg hører låter som “No 13 Baby”, men også “Hey” og “There Goes My Gun”. Gitarstøy, tungt komp, og “uvøren” koring ble senere noe spesielt Seattle-bandene kjørte på med.

Doolittle rundet av 80-tallet på mange måter, og sørget for at vi kunne møte 90-tallet med en slags optimisme på vegne av rocken. Frank Black gikk solo etter albumet, mens Kim Deal fikk suksess med et “omforent” The Breeders. De var snart sammen igjen og ga ut to knallalbum til, Bossanova (1990) og Trompe le Monde (1991), men klarte aldri å toppe dette mesterverket. Da måtte de forøvrig ha vært musikalske tryllekunstnere.

5 Kommentarer

      • Eivind Rødahl Kvam

        Det var ikke meg denne gangen, lover! Kanskje Morten?

        Jeg er likevel ikke helt sikker etter to dagers leting :/ Finner ’88 som tidligste for Breeders, men de fleste hevder ’89. Og jeg har selvsagt benyttet andre kilder enn Wiki.

      • Johnny Wilhelmsen

        Jeg finner egentlig bare 1989..
        Og til The Breeders-diskusjonen: vi snakker altså om to forskjellige utgaver av bandet. #1 ble startet tidlig på 80-tallet av Deal-tvillingene, mens #2 ble startet i \89, med kun Kim fra #1. Kim Deal videreførte bandnavnet, og fikk jo etterhvert besøk av Kelley igjen (tror det var i 1993). The Breeders (som vi kjenner dem i dag, #2), startet som du sier i 1989.

      • Eivind Rødahl Kvam

        Men hvor finner du dette tidligere Breeders? Ser ikke at det nevnt noen steder og jeg er skikkelig nysgjerrig på akkurat denne opplysningen, siden jeg aldri har hørt den nevnt før.

        Det verste er at akkurat nå fant jeg det. I Kim-saken på Wiki. Hehe.

        “As a teenager, she formed a folk rock band named The Breeders with her sister.”

        Samme kilde (+Breeders-artikkelen på samme sted) sier at de startet (opp igjen) i 1988. Case closed.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert