Plague Vendor – Bloodsweat

PlagueVendor

Mørket, drivet, det dyriske avtrykket og den spastisk, eksplosive lidenskapen, óg den årvåkne villskapen.
Det er “farlig” farvann jeg beveger meg i. Det er i alle fall mine første inntrykk her jeg sitter dypt inne i natten på jakt etter noe som treffer meg, og som det er verdt å skrive noen ord om, og ikke minst som det er verdt å ta inn.
Men vent nå litt… “Å ta inn” blir litt feil å si.

Da jeg etter timer med radaren på full effekt fanget inn signalene fra dette fremmede fartøyet fra Whittier, en forstad av Los Angeles i California, var det jeg som ble “tatt inn”, og ikke motsatt. Det frenetiske drivet og feberen i stemmen til Brandon Blaine dro meg rett inn i et univers som oser av blodsvette, voldsom energi og lenge etterlengtet støy. Jeg var “inne” og kunne ikke komme ut igjen før jeg i det hele tatt skjønte hva som allerede hadde skjedd. Vi snakker om krefter her. Uante krefter.

Jeg må innrømme at min febrilske iver etter å finne en ny utgivelse jeg kan vie min oppmerksomhet (for det er en vesentlig del av konseptet med The Wilhelmsens), etterhvert som timene forsvant, ble som en besettelse. I min desperasjon etter å finne den rette utgivelsen, er det jo jævla fort gjort å miste den sårt tiltrengte dømmekraften jeg nødvendigvis trenger, og da kan du nok forstå min lettelse da det ikke var jeg som fant Plague Vendor, men Plague Vendor som fant meg. Et lite blinkende lys mente nok at det var på sin plass med en belønning etter timer med alle lyskasterne og den stpre radaren på.

Det kan selvsagt hende at hele verden har hørt om denne gjengen, og at jeg rett og slett er den eneste som har misset dem. Det føler jeg at det kan være lurt å legge til.

Jeg blir nesten nødt til å si her i denne sammenhengen at jeg har vært innom de fleste, om ikke alle utgivelsene fra 25 mars i dette herrens året 2016. Året som har gjort meg til en såkalt 50-åring. Men alt jeg har vært innom, har etterhvert, etter først å kanskje ha lokket meg til å tro noe, mistet meg igjen. Det er vel ikke nødvendig å si hvilke utgivelser jeg her prater om, når du allerede har fortått at jeg har vært innom det meste. Og sånn er det jo av og til… Man leter og leter. Man finner eller blir funnet. Eller så vil man bare på dass etter nytteløs innsats.
Jeg hadde selvsagt kunnet slått meg til ro med at det ikke var noe å bry seg for mye om denne gangen, men et eller annet bare drev meg videre, og nå sitter jeg her noen timer inne i påskeaften, som egentlig skulle være en ny dag, med et “dyr” jeg kjenner at jeg liker bedre og bedre, i fanget.
Det er teknisk sett en ny dag, men for meg er det fortsatt verdens lengste langfredag.
Det å runde 50, har absolutt ikke forringet min lengsel etter helt nødvendig rock’n’roll (heller stikk motsatt), og det setter jeg selvfølgelig stor pris på. Jeg føler meg fortsatt som en sulten og snøreløs fjortis når det kommer til rock.

Så hvilket dyr er det som har fanget meg? Hvilken musikk er det jeg sitter her med uten noen som helst mulighet til å komme meg ut av den igjen?
Vel. Det er musikk jeg ikke kan eller vil ut av på en stund. Så det er ingen grunn til bekymring. For jeg vil det ikke før jeg har fått tilfredstilt mine helt åpenbare behov. Behovet etter god rock. Behovet etter rødt blod og salt svette langt ut i de små nattetimene og inn i neste dag.

Jeg har drukket utallige kopper med kaffe, stappet ansiktet med snus, vært ute å satt fyr på tobakk inntullet i papir, og endelig smiler jeg.
Jeg elsker selvsagt å sondre terrenget, og særlig når utfallet tilfredstiller og rettferdiggjør energibruken. Det er ikke gratis å være manisk, og prisen er faktisk en del av belønningen.
Dette som fant meg i natt, er rock sånn jeg liker den aller best; post-punk, hardcore garage eller hva faen man enn vil kalle det. Musikk som vekker de cellene som eventuelt sover.
Dette er genuin frelse. Det er tidløs rock, midt i den rette tiden. Det er en finfin laks etter timer ved elvebredden. Dette er et band jeg vil ha med videre. Plague Vendor, altså. Nok en bekreftelse på at rocken fortsatt er i sin pure ungdom, og ikke ved veis ende, som enkelte tullebukker stadig proklamerer.
Dette bandet har det rette drivet, den rette lidenskapen og den helt nødvendige troverdigheten. Det er blodsvette (jeg sier det for at jeg har lyst – blodsvette, blodsvette, blodsvette). Ikke en jævla idioteffekt for mye. No bullshit.

bloodsweat

Jeg sitter her i mitt eget musikkrom. Det er nede i kjelleretasjen, og den eneste lyskilden her, er pc-en og en liten skriverbordslampe. Jeg er langt inne i skogens totale mørke, og når jeg går ut for å fyre opp en sigarett, er det ulven jeg hører der den står å uler opp mot månen som skiftvis forsvinner bak skyene som driver sakte over himmelen. Dette gir en stemnining jeg vanskelig kan beskrive på en rettferdig måte. Men den er perfekt denne settingen.

Men akkurat nå sitter jeg ved tastaturet med hodetelefonene på. Jeg spiller så høyt som det er nødvendig å spille rock som dette. Det vil jo si, kjempehøyt. Så høyt at ørevoksen legger seg pent ned i hulltanna.
Er dette ny-punk gitt ut på et selskap med nok av gode utgivelser på sin samvittighet?
Epitaph Records har sikret seg et band jeg allerede elsker, kjenner jeg, etter bare et blaff i evigheten. Musikken som hører hjemme i alle de store rockemetropolene, i små svette klubblokaler der sulten etter dyrisk energi er større enn selve Stillehavet, passer like godt her mellom skyggene fra de høye trærne som omgir meg på alle kanter, som den hadde gjort det hvor som helst ellers i en verden tilrettelagt for oppkjeftig popmusikk.
Brandons stemme hører til blant ulvene, og bandet han har i ryggen leverer noe av det desidert tøffeste jeg har hørt på jævlig lenge. Drivet er voldsomt og intenst, og det uttrykker nøyaktig hva jeg ser etter i denne genren, óg i alle former som fortjener å bli kalt rock. Pulsen er manisk og dynamisk som bare en hysterisk og flunkende ny luftbor kan være det. Så det er klart at jeg gliser mitt beste og bredeste glis når jeg omringes av dette.

På åpningssporet, “Anchor to Ankles”, er jeg allerede solgt. En solid vegg av bass, trommer og gitar danner basisen som Brandons stemme kan ligge der å flyte over og i. Mannen bobler over av kompromissløs rock’n’roll, og hans uttrykk er et jeg ikke har følt på siden første gangen jeg hørte Little Richard, John Lennon, Iggy Pop, eller Johnny Rotten for den saks skyld. Jeg sammenligner ingen av de nevnte med Brandon Blaine, jeg bare sier at han vekker de samme følelsene i meg som de jeg kjente på da disse for første gang ga gjenklang i mitt skjelett.
Men her og nå. Her serveres det vokal med et lidenskapelig driv, og en følelse for kunstformen du sjelden kommer over, og jeg fatter akkurat her og nå mens “Jezebel”, skivas andre låt tar form, at jeg har funnet meg en ny favoritt. Man liker ikke rock’n’roll om dette ikke berører rockehjertet. Det er så enkelt som det. Herregud dette er tøft! Og gutter (Plague Vendor)! Vær snill å ta turen hit til Oslo. Om dere kommer, skal jeg stå først i køen. Jeg, som så godt som har sluttet å gå på konsert. Kroppen takler det ikke like godt som hjertet.

“Ox Blood” kunne vært en låt av… Faen! Det spiller ingen rolle, for dette minner meg bare om alt som er tøft. Jeg vet jo naturlig nok fint lite om Plague Vendor, men etter som jeg (muligens) har funnet ut, er dette deres andre album. Det første dukket opp i 2014, og het Free to Eat, det varte i 18 minutter, og sparket røv. Bloodsweat er da antagelig andreskiva, og i følge folk som har greie på sånt, har bandet vært i gjennom en modningsprosess det bare er å ta av seg hatten for. Jeg trenger ikke å vite det for å fatte at dette er gull. Svart, blodig og svett gull. Jeg føler dessuten at jeg vet alt om Plague Vendor.
Jeg elsker mørket i denne gjengen. Et uttrykk som gir meg så ufattelig mye. Følelsen av desperasjon og lengsel etter sunn djevelskap som betyr noe i denne overfadiske verdenen av glorifiserte bikinisangere og dølle sutrekopper med skjegget ned til ballene. Det generelle bajasopplegget, med andre ord.

PlagueVendorass

Dette. Det er nakent, utilsminket og på enkelte plan hører jeg noe jeg aldri før har hørt. Denne miksen av beinrocka post-punk med et snev av hardcore dødsdisco (pulsen), har noe nytt over seg. Brandon Blaine har mye nytt over seg. Han høres ut som han derre vokalisten i The Hives når han skriker, og minner mer om Iggy når han holder seg i de lavere toneartene. Mest høres han ut som Brendan Blain. En “drevet” rockesjel. Han ER Brendan Blain. Det er et tøft navn, og det minner litt om Morgan Kane. Men dette er ikke så jævla viktig (bare litt), og dette er såvisst ikke en helt vanlig anmeldelse. Det er det forsåvidt aldri.
Å lete desperat i timesvis etter noe som skal være godt nok for å skrive hjem om, er som å lete etter en flott dame å ta med seg hjem i den siste timen før det stenger et eller annet lugubert sted der folk holder på med sånt. Det er dømt til å gå til helvetes hva kvalitet angår. Men så finnes de få unntakene. Det finnes alltid et lite unntak, og Plague Vendor er unntaket denne natta. Jeg ble sjekket opp av den råeste “bærta” denne gangen.

“Credentials” er manisk, gitaren er som et lite mareritt helt til alt åpner seg og slipper djevelskapen ut. Det er så satans befriende… Så pågående og riktig. Det henger en enkel gitar-sustain i lufta, skarpen er som hjerteslagene til et eller annet vesen som nekter å gi seg.
Så kommer “ISUA” og maler den klassiske rockeveggen full av graffiti fra den undergrunnen der rockens poesi oppstår. Jeg tenker: “Er dette sant? Kan det være at jeg aldri fant noe å skrive om der ute på det store nettet, og at jeg bare ligger der i sengen i min dypeste søvn. Er dette en sykt deilig drøm”? “ISUA” er for fet, ass… Det ER nok en drøm dette.
Fjerde runde inne i denne skiva, begynner det virkelig å gå opp for meg at jeg ikke savner noe som helst her. For når det kommer til rock’n’roll, er jeg djevelsk kresen. Skal rommet først fylles med støy, må jeg like støyen. Og denne støyen liker jeg. Jeg elsker den.

Bare hør på gitarene og det steintøffe kompet på “Chopper” som kan mine om svensk garagerock på sitt aller beste, og ikke minst: Legg merke til at vi har med en av de tøffeste stemmene på denne siden av Jeffrey Lee Pierce å gjøre. Jeg påstår det lett. LETT!

Jeg sa tidligere at Plague Vendor fant meg, og ikke motsatt. Og det er sant. Jeg hadde ikke funnet dette bandet om det ikke hadde kommet til meg. Det er jeg sikker på. Og hvorden kom det til meg. Jo, gjennom en mikroskopisk liten notat jeg “tilfeldigvis” snubla over da jeg skulle lese en artikkel om noe helt annet på webben. De små bokstavene bare stod der å blinka i øyekroken. Blink-blink-blink, Plague Vendor – Plague Vendor – Plague Vendor.

Nå kommer “No Bounty” siiiigende over meg. Sløv i dette selskapet av energiske punkrockpiller, kommer den sleeeepende så tøft at den kunne vært med på uansett hvilket av alle de klassiske mesterverkene vi kjenner fra både The Stooges, MC5, The Damned, eller hvem enn det måtte være (Jeg har ikke tid til å tenke nå).
Er jeg i en slags himmel her jeg sitter? Ja. Jeg er i en slags himmel her jeg sitter.

PV-Warped-Pomona-189

Herregud så tøft dette er. Teit tøft. TØØØØØFT.
“Saturday Night Shakes” er en fullblods ørkenrocker, om jeg forstår hva du mener. Gitarene er så fantastisk tøffe, røffe, skitne og finslepne på en og samme tid, at-eeeh… Og Brendan fortsetter sin messende bedyrelse mot hele verden som nå bør ligge for hans føtter.

Du tror kanskje jeg tøver eller driver med løgn og fanteri, og at jeg har fått i meg noe en mann på min alder bør holde seg langt unna..? Men neida. Det eneste jeg har fått i meg er en overflod av kaffe, snus, sigaretter og en chili con carne som nesten tok den definitive innersvingen på meg. Men bare nesten. Innersvingen er det musikken som tar og har. Alltid når vi får velge selv.

Hvor skal dette ende? “Fire to Emotion” setter selvfølgelig fyr på det emosjonelle i et vesen. Det røsker og river i rockesjela, og det føles godt, gjør godt. A-hakka-hakka-burning-love, og rockabillyboogie, ajajaj-aaa!
“Giving In, Given Out” er noe av det feteste jeg har hørt på sånn cirka, rundt regna, tusen år (1000).
Jeg tenker på Gluecifer, et av Norges tøffeste band noensinne. Jeg tenker atter på alt som er dødsstilig. Er dette virkelig ikke en drøm? Hahaha! Porno! Satan for en låt! Og jeg er visst våken. Vakji.

Når det er på tide å avlutte denne sårt trengte opplevelsen og snart starte på ny, er det “Got It Bad” som sakt kommer drivende inn mot land som en død mann. Eller vent. Han er ikke helt død. Og vent litt til… Nei. Denne mannen så langt i fra død som det går an være. Eller er det en kvinne? Og hva faen er det jeg fabler om? Jeg er en snodig fyr.
Tror det er best at jeg legger meg neppå et øyeblikk. 5 strake runder med Bloodsweat har gitt meg mer enn jeg hadde håpet på da jeg nektet å gi meg i min søken på noe jeg tydeligvis, i min underbevissthet, må ha enset var der ute et sted. Og hvem er det jeg har falt så hardt for? Hvem er ungfolene i dette eksepsjonelt steintøffe bandet? Jo, det er Luke Perine på trommer (faen for en trommis), det er Michael Perez på bass (hør hans bunnsolide driv), Jay Rogers på gitar (fy faen for en djevelsk tøff gitarist), og det er allerede mye omtalte Brendan Blain på vokal. Faen for en gjeng! Det er bare å lære seg dette navnet med en eneste gang: PLAGUE VENDOR. Det betyr sikkert noen sånt som, “pest selger”, og normalt sett ville jeg skygga tomta momentant om en sånn hadde nærmet seg, men denne pesten vil jeg ha. Jeg kjøper den uten betenkeligheter, her og nå.

Sjelden har det vært enklere å gi musikk en karakter eller et terningkast. Dette blir fort en instant classic her i kneipa, og jeg har med det funnet en ny karamell jeg kan suge på når rockenøden atter griper meg. Det hadde vært direkte tilbakestående å ikke gi denne energibomba full pott. Herregud for en kanonskive. Vreng opp volumet – NÅ! Årets album? Det MÅ det bare bli. Beste opplevelse så langt i årtusenet. Ferdig schnakka.

6

2 Kommentarer

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert