Ricky Komori - The Hillside Stranger (Whatever Records)

Når Dagfinn Gløersen i dag slipper albumet The Hillside Stranger, er det verdt å spisse ørene. Vi snakker om en for meg helt ukjent artist, og han er sannsynligvis den smaleste og minst kjente musikeren vi har omtalt her hos The Wilhelmsens så langt. Med sine seksti følgere på Facebook, og det faktum at det er svært få spor å finne av mannen på internett, er han nesten for en usynlig kar å anse. Det må vi gjøre noe med, for skiva som ble sluppet i dag er av det feiende flotte slaget og fortjener virkelig sitt publikum.

Mannen fra Asker kaller seg altså for Ricky Komori, spiller alle instrumentene selv, bortsett fra litt vokalstøtte på en låt servert av ei Jasminka Alisa, har skrevet alle låtene, og står selv for produksjon sammen med Ole Jonas Storli. Storli har dessuten sørget for mastring og miksing, og er samme Storli som spiller i Raindogs sammen med Ole Johnny Stensland. Gløersen har rukket å bli 42 år, og har viet store deler av sitt liv til rock'n'roll. Skole var ikke greia, så allerede som tenåring var han med å starte et band. Dette bandet, Bloom County, rakk å spille inn ei skive, og spilte faktisk på Kalvøyafestivalen i '95. Der satt de backstage sammen med Slash og Guns 'N Roses, Motorpsycho-gjengen, Ramones og gutta fra Faith No More, og ble forledet til å tro at de var vaskekte rockestjerner. Det mest rocka som skjedde dem var vel at alle gitarene forsvant, og til dags dato ikke har dukket opp igjen, så ikke lenge etter festivalen var de historie.

Bandet ble oppløst, Gløersen dro på folkehøyskole og fikk Maniac fra Mayhem som lærer, leita etter sin egen stemme, ble blodfan av Neil Young, men slet fortsatt med å skrive musikk. Den store oppvåkningen skjedde etter at han så filmen Arizona Dream, og ikke minst etter at han hørte soundtracket komponert av jugoslaven Goran Bregovic, et soundtrack Iggy Pop var hardt involvert i. Etter å ha blitt slått i bakken av denne filmmusikken kom han over Rain Dogs, tidenes beste album, og da var det gjort. Låtene kom rennende ut av ham, han fikk en helt annen tilnærming til sine instrumenter, og fant ut at det bare var å hamre løs på dem. Fett ble det uansett. Det har ført til at han de siste årene har lagd musikk til film og tv, og nå altså er klar med sin solodebut.

Det er lett å høre at Tom Waits har påvirket låtskrivingen. I begynnelsen sang Dagfinn mer eller mindre som Waits, men la klokelig dette av seg. Det hadde fort blitt too much. Ricky Komori framstår nå som en artist som står støtt på egne bein, med referanser til artister som Black Heart Procession, Gogol Bordello og nevnte Bregovic. Og, viktigst av alt, så har The Hillsaide Stranger blitt en samling av elleve autentiske låter som har Gløersen sitt preg over seg.

Shoe shiners, beggars and girls for sale
And one street musician I have seen before
And two howlin' drunks drinking booze on the trail
A man with no legs and then
We're by the door

Åpningssporet "The Man With A Black Leather Purse" var låten jeg fikk tilsendt for noen måneder siden, og som øyeblikkelig gjorde meg nysgjerrig på Ricky Komori. Her er det høy Waits-faktor på instrumenteringa, og selve fortellinga er av det waitsiske slaget. En middelaldrende fyr ute på galleien sammen med en kompis, der de manøvrerer seg fram til det ønska vannhullet mellom alskens løse fugler. Det er en håndfull låter som følger denne oppskrifta, og som er de sangene som ligger i krysningspunktet mellom Waits og Bregovic. "Stick Chased Miserable Hound" er en av dem, en låt som beskriver et utskudd som er "a son of a whore, and the deal was a buck". I det hele tatt så byr Gløersen på en del metaforer som funker godt, og har helt opplagt jobbet godt med tekstene. "Set My Heart On Fire", som åpner b-siden er nok en sak som humper avgårde, med trekkspill og stakkato takt. Her er det selvransakelsen som står sentralt, og meldinger som "I'm a cheater with my hands full of napalm, I blow whatever's comin' my way" overlater lite til fantasien. 

"Tail Swagger Blues" og "Mojo Man" sender oss østover, og forteller meg at Ricky Komori er påvirket av mer østeuropeisk musikk enn den Bregovic har komponert. Det oser sigøynerparty av låtene, og jeg vil anta at Gogol Bordello har inspirert Gløersen når arrangementene ble til. Men, turen tas også vestover, nærmere bestemt til Irland, med den irske visa "Ninety Nine", en behagelig og veldig nedpå melodi, som forteller den obligatorisk triste fortellingen om en mann som ikke levde opp til egne standarder.

I saw Hitler yesterday
He looks better than before
Toothless, bald and a hole in his head
And Josef Stalin is Hitler's own whore

"Warm Greetings From Hell/My Funeral Song", eller bare "Greetings From Hell" som låten heter på Spotify/TIDAL, er en skikkelig rakker av en sang. Med banjo sender Gløersen oss ned i varmen, til stedet der Hitler, Stalin, Caligula, Pol Pot, Jack the Ripper og Uday Hussein trasker rundt. Når ikke Josef koser seg med Adolf, da. "Child Of The Sun" er en fin-fin sak som tvert minnet meg om uforståelig undervurderte The Black Heart Procession, et band alle bør kjenne til. Med trekkspill og synth maler Ricky Komori ut en deilig, suggerende melodi, og her dukker Jasminka opp, og synger vakkert noen linjer på bosnisk. 

Men, waitsiske melodier, sigøynerfester og låter som får meg til å tenke på kule band får være, for de låtene jeg synes fungerer aller best er de låtene jeg antar er Dagfinn Gløersen "to the bone". "Girl I'm Sorry" er en trist liten kjærlighetsvise, med trekkspill, Casio-lyder, og en Gløersen som synger så tandert som ei vise som dette krever. Albumets absolutte høydepunkt er allikevel avslutningssporet "The Grim Reaper/Harvest Of Diversity", eller The Reaper" som den av en eller annen grunn er døpt av Spotify. Her snakker vi om en avhengighetsdannende melodi, med vakkert fingerspill, noe jeg innbiller meg er en obo, en elgitar som spiller ei nydelig melodilinje, og utsøkte vispinger over trommeskinnene. I tillegg synger Gløersen som en helt her, det er mikset inn alskens lyder som jeg ikke vil begi meg inn på å forklare hva er, og oppi alt dette vakre har han ei skikkelig fæl historie å komme med. Ei uskyldig ungjente på tur i skogen blir voldtatt, hun blir gravid, får en sønn, og tar sitt liv i den samme skogen. Stort mer tragisk kan ikke ei historie bli.

She carried on for almost a year
The boy of burden that she couldn't bear
The unwanted son was born so pure and unaware
She went back to the woods, you know by the grove
Tightened up a rope on a branch above
Climbed two feet below jumped out and hang from the gallows pole

Vurdering: Det er ei imponerende skive Dagfinn Gløersen har komponert, skrevet, arrangert, spilt inn og produsert, og vi i The Wilhelmsens tar lett av oss hatten for ham. The Hillside Stranger er åpenbart påvirket av Tom Waits, noe vi alltid setter pris på, men den er langt mer enn det. Låtene er av det filmatiske slaget, både melodier og tekster, og vi har ståltro på at dette bare er begynnelsen for Ricky Komori. Kanskje hører vi ham igjen med fullt band ved neste korsvei, noe låtene hans virkelig fortjener. Dynamikken mellom flere musikere er det vanskelig, for ikke si umulig, å gjenskape alene, selv om Gløersen virkelig gjør en solid jobb med gitarer, trommer, bass, piano og alt annet han har tilgjengelig. Gjør deg selv en tjeneste - sjekk ut dette albumet.

https://open.spotify.com/album/2R28Ha4eeayoVuwmassQMn