Spidergawd – IV (Crispin Glover Records)

Bent Sæther har forlatt Spidergawd (og Kenneth Kapstad har forsåvidt forlatt Motropsycho), og inn har den dritkule bassisten Hallvard Gaardløs kommet, en kar som allerede har imponert i år med sitt andre band, Orango, og utgivelsen The Mules Of Nana. Nå er fortsatt Per Borten til stede så det holder med sjukt stødig gitarspill og sin heftige stemme, og saxofonist Rolf Martin Snustad bidrar til å gjøre Spidergawd til det unike bandet de er. Denne gang har de dessuten hentet inn noen strøkne gjestemusikere. Erlend Hjelvik fra Kvelertak synger på avslutningslåten “Stranglehold”, Roar Øien fra bl.a. Sugarfoot bidrar med sin heftige pedal steel på to låter, og Aki Kumar spiller munnspill på “The Inevitable”. Og her er det bare å slippe all verdens skapninger ut av sekken med en gang; herrejesusfader for et album karene leverer på fjerde forsøk!

Spidergawd har, som The Dogs, vært tidlig ute hvert eneste år med å slippe knallsterke album. I år gjør de det for fjerde gang, og de holder seg til å nummerere skivene istedenfor å døpe dem med kreative titler. Jeg har alltid digget skivene, og spesielt likt at de endrer seg fra album til album, alltid tro mot den hardeste rocken. Denne gang er påvirkningene så klare at presseskrivet nærmest er unødvendig. Det oser av så mye kul musikk som jeg var avhengig av på 70- og 80-tallet at enhver med bare et snev av interesse for The New Wave of British Metal, Black Sabbath, Dio, Motörhead og ikke minst Thin Lizzy, vil komme til å kose seg glugg ihjel.

Men, først noen fakta om utgivelsen. Innspillingen og miksingen foregikk i Per Bortens Sørgården Studio, stødig brakt i havn av Håvard Soknes og Borten selv. Mastringen tok Magnus Kofoed seg av, mens Emilie Morel står for cover art. Selve coverdesignet er det Håvard Gjelseth som kan skryte av. Vibeke Hay Wold er den trivelige dama som har orientert oss om utgivelsen, send oss e-poster, og generelt svart på det vi måtte ha lurt på. Og så kommer vi aldri utenom Torgeir Lund når vi omtaler utgivelser fra Crispin Glover Records. Den karen er bare vennligheta selv, og vet å sørge for at vinylutgivelsene er så vakre at man blir rørt og varm om hjertet. Denne gangen kommer LP’en i et stilig plastcover med Spidergawd-logoen påtrykt, mens selve coveret er så rosa innvendig at det nærmest skjærer i øynene. Selve vinylen er av det skiten-går-brune slaget som er en personlig favoritt. Og, som vanlig følger det en cd med som går rett i bilstereoen. Hatten av for Lund og CGR.

“Is This Love…?” åpner det hele, og hvilken innihelskottens steintøff åpning er ikke dette? Her klaskes det til med et riff like tøft som det tøffeste Thin Lizzy kom opp med, som f.eks. “Emerald” eller “Don’t Believe A Word”. Borten er en så djevelsk dyktig gitarist at det er smått sjukt at han ikke har ei høyere stjerne her til lands. Han burde fått Spellemannspris hvert bidige år i klassen kuleste gitarist. Og når Kenneth Kapstad hamrer løs med hele sitt register, i tett samarbeid med bandet nye tilskudd, ja da blir det akkurat så tight og velspilt som rock i denne sjangeren må være for at jeg skal ta av. Legg til Snustad sin elegante bruk av saksofonen sin, ikke minst måten han fyller ut riffene til Borten på, og vi nærmer oss det komplette hardrockband. Saxen ligger alltid der, langt bak i lydbildet, nesten så jeg må spisse ører, og blir en ingrediens som virkelig pirrer alle sanser. Saksofon i rocken er dritkult når det bare gjøres riktig, og det har virkelig Spidergawd skjønt. Og, om du ikke skjønner at Spidergawd er et av de hardest rockende banda på kloden så er det bare å klikke på videoen under her. Åpningssporet er så kult at jeg har endt opp med å spille skiva om igjen og om igjen hver eneste gang jeg har spilt alle åtte låtene, ene og alene fordi “Is This Love…?” er alt jeg leter etter i en helstøpt låt. En gang i tiden, nærmere bestemt i det Herrens år 1994, satt jeg og en kompis å hørte på Jon Spencer Blues Explosion sitt album Orange, uten sammenligning for øvrig, og hver eneste gang åpningssporet “Bellbottoms” begynte igjen utbrøt han “fy faen, så tøft dette er. Hvem er det?”. Noe av forklaringen er selvsagt at vi ikke var helt edrue, men jeg får den samme følelsen av Spidergawd IV, sånn utenom at jeg spør meg selv om hvem det er, da. Helt til slutt; sjekk den jævla hamringen til Kapstad. Fø fæn!

Karene turnerte tungt i inn- og utland i fjor vår, og leverte noen heftige konserter som krevde gjennomtenkt restitusjon bortimot daglig. For å hente igjen pusten, samt få på plass den inspirasjonen de er avhengige for å kunne levere den innsatsen publikumet fortjente, valgte de altså å kverke noen flasker vin i all ettertenksomhet, mens de koste seg med det beste fra Motörhead, stemmen til Ronnie James Dio, gitarangrepene til Thin Lizzy og melodiene til Iron Maiden. Resultatet av dette hører vi på IV, og at de har et filter som fungerer utmerket og hindrer noe som minner om plagiat, er “I Am The Night” et godt eksempel på. Ei småfunky takt, en intro som får meg til å tenke på et skikkelig påtent Rage Against The Machine, og en Borten som pinadø høres ut som Tom Morello på sitt mest rocka. Men så synger han med en helt annen kraft enn det Zack de la Rocha noensinne gjorde, uten at det på noen som helst måte er ment for å disse Zack. Poenget er at Borten har en vokal som sender tankene tilbake til måten Bon Scott og Bruce Dickinson sang på for tiår siden. Gitarsoloen med wawa-boksen koblet til er knall, det samme er takstskiftene til herrene Kapstad og Gaardløs, og Snustad blåser for harde livet.

Med “LouCille” får vi en temmelig tradisjonell rocka sak, om tradisjonell er det spesielt Judas Priest drev på med på 80-tallet. Det kuleste med låten er i mine ører det Snustad driver på med i samspill med Borten. Gitar-“fighter” er vi vant til fra hardrocken, men her føles det som om vi har havnet midt oppi en kamp mellom el-gitaren og saksofonen. Saksofonen er igjen svært så framtredende på “Ballad Of A Millionaire”, nesten så jeg tenker at dette låter som et Morphine på metall-kjøret. Her hører vi dessuten pedal steel-helten Roar Øien fylle inn ymse snop, og selv om dette så definitivt er rock fra det hardeste segmentet, så er det ikke mye tvil om at Spidergawd her utfordrer sjangeren veldig. Litt kosekoring har de óg lagt til, og med et svært så iørefallende refreng skulle det ikke forundre meg om karene vil oppleve heftig allsang når de drar til med denne låten under konserter til våren og sommeren. Og de bør det bli mange av. Jeg har ikke sett noen turnéplan, men rock’n’roll-buler som ikke booker trønderne vil komme til å angre på det.

“What You Have Become” ble valgt som singel fra skiva, noe jeg finner litt merkelig, i og med at jeg synes det er den mest anonyme låten på skiva. Det er ikke det at den er dårlig, for alle låtene spilt inn i kårboligen på Ler er av alt fra bra til steike helvetes kanontøffe saker. Singelen er bra. Men allerede neste låt ut, “The Inevitable”, er bortimot absurd kul. Snustad åpner det hele med tilbakelent blåsing i saksofonen, før Aki Kumar overtar blåsingen. Aki er en svært så respektert bluesartist, og den feelingen han har med munnspillet er en gammel delta-helt verdig. Med en intro som dette er jeg på hugget, og etter 1:20 klarer ikke Kapstad dy seg lengre, klasker trommestikkene mot hverandre, og de er i gang. Den melodilinja Borten lirer av seg har festet seg så til hjernebarken min at den alene er grunn nok til å hause låten opp så mye som det er mulig. At karene leverer noen “Ohh!” og Wuhu” her og der skaper den feststemningen jeg elsker i rock’n’roll av denne sorten, og de er selvsagt på plass. Jeg nevnte at karene inntok enorme doser Maiden, Priest, Dio, Thin Lizzy og andre godsaker, uten å låte som etterapere. Jeg vil anta at et band som Alice In Chains lyttet nok til de samme bandene, og kjørte inspirasjonen de fikk av disse gjennom sin egen smeltedigel. Denne smeltedigelen har har nok Spidergawd vært og luktet på óg, for her det elementer som kan minne om Seattle-gjengen. Og så låter for sikkerhets skyld Borten som en energisk Layne Staley fra Facelift- og Dirt-perioden. At de nesten ender opp i en bluesjam i løpet av de 8:17 låten varer gjør merkelig nok absolutt ingenting, men beviser bare til fulle at Spidergawd koser seg i studio. Karene digger helt klart å holde på med dette, og det er alltid et knakende bra utgangspunkt.

“Heaven Comes Tomorrow” åpner semi-jazza, Kapstad og Gaardløs plukker litt takt som om de skal kompe Miles Davis, før Borten og Snustad enes om at de skal kjøre på med vill dans på lokalet. Hvis lokalet er en lokal pub på bøgda i Irland. Feststemninga tar av med hyppige slag på symbaler, røff bassisering, og denne saksofonen som nærmest fotfølger akkordene til Borten. Stilige greier, og en låt som kan få i gang squaredance, riverdance og det som verre er på konsertene de skal spille etter dagens plateslipp.

Så er vi framme med veis ende, og nok et av skivas absolutte høydepunkt, “Stranglehold”. AC/DC-riffing, en Kapstad som holder igjen og igjen, Gaardløs med elegant traktering av bassen, og et herlig vræl signert Erlend Hjelvik. Vrælingen han åpner med er så rock’n’roll at jeg umiddelbart tenker på en klassiker som “TV Eye”. Det er vel sånn bortimot ei så pen sammenligning som det er mulig å komme opp med? Jeg havner rett i den fineste og hardeste rockmodus, igjen. Snustad er der igjen, med sine herlige innspill, og komp-kompisene jobber beinhardt for lønna si. Hvis noen der ute som kaller seg rockere ikke digger dette så vet jeg ikke mitt arme råd, for her kommer alle de kule ingrediensene på rekke og rad. Soloen Borten spiller er spilt med en så heftig kjærlighet til favorittgitaren at den alene varmer hjertet mitt opp til kokepunktet.

Vurdering: Tja, kan hardrock bli så fryktelig mye bedre enn dette? Nei, er det korte og kirurgisk presise svaret.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert