Sunshine Reverberation – Sunshine Reverberation (Westergaard Records)

Tromsøbandet Sunshine Reverberation er endelig ute med sitt debutalbum, ei skive som har vært lenge etterlengtet. Når det er sagt så har jeg hørt på albumet i mer enn en måned allerede, og bandet er egentlig ikke fra Tromsø. Gitarist og vokalist Karl Erik Djupnes er fra Rossfjord utenfor Finnsnes, trommis Roger Tunheim Jacobsen sleit ut sine barnesko i Sigerfjord i Sortland kommune, gitarist Erik Sigurd Pettersen er som Edvard Munch født og oppvokst i Løten i Hedmark, og bassist Jon Andre Dalbakk er fra det forsvarstunge tettstedet Setermoen i Bardu kommune. Etter å ha hørt på de ni låtene i to-tre uker hadde jeg meg en forholdsvis lang prat med sjefen sjøl, Karl Erik, hjemme hos ham på Stormoen på Senja, ti minutters kjøring fra Finnsnes. Nå er jeg stort sett tom for spørsmål, men det ble en fin-fin prat om bandet, albumet og ikke minst rock’n’roll generelt.

JW: Jeg har hørt gjennom albumet en rekke ganger nå, og det som slår meg er den fete lyden dere har fått til. Er det noen hemmeligheter bak dette? Eller er de for hemmelige til at du kan røpe hva dere har gjort?

KED: Ingen hemmeligheter her, nei, men mer et resultat av at vi har ønsket å gjøre innspillinga så enkel og konkret som mulig. Selve innspillingen ble unnagjort i et urgammelt bygdehus i Rossfjordstraumen, nærmere bestemt på Nordfløy. Dette gamle bygget er nedlesset i trematerialer i gulv, tak og vegger, med en spesiell akustikk og null luksus. Det manglet til og med sanitære nødvendigheter der, som dusjer, så etter et par dager ble det ramme forhold der. Muligens har dette hatt ei viss betydning, men i det store og hele er nok hemmeligheten at vi har mikket opp instrumentene slik vi ønsker at forholdene skal være, og tynt forsterkere opp mot maks. På det viset har jobben i ettertid blitt mindre for meg og Emil (Bekkevold, mastering), noe studiofolk ikke alltid er topp begeistret for.

JW: Skjønner. Det har uansett funket perfekt for dere, tenker jeg, og det at jeg hører en produksjon som sender tankene i retning 13th Floor Elevators og The Electric Prunes blir aldri feil. Hadde dere noen skiver i tankene da dere startet jobben? Noen album dere på sett og vis strekte dere etter med tanke på lydbilde?

KED: Nei, det kan vi ikke si. Muligens var vi i vårt normale Velvet Underground-modus i forkant av innspillinga, og det kan tenkes at White Light/White Heat er en slags referanse. Men, nå er jo VU-skivene alltid der, og spesielt jeg og Sigurd er store fan. 13th Floor Elevators er jo ellers et viktig band for Erik.

JW: Ja, det har jeg fått med meg. Vi hadde en pytteliten Roky-prat da dere spilte på Leirvaag i Gryllefjord i fjor sommer, og jeg kan trygt skrive under på at han er en like stor fan av Helten som meg. Det vil si en usunt stor fan. 
Kari Westergaard har startet opp et nytt plateselskap, og noe sier meg at en av grunnene til nettopp dette var å få gitt ut denne skiva. Hva tenker du om det?

KED: Robert (Dyrnes, mannen til Kari) har jo sitt Blues For The Red Sun, men vår musikk passer vel ikke som hånd i hanske der. Robert elsker jo doom, tung blues og seige saker, og ingen kan beskylde oss for å passe disse merkelappene. Kari er mer av en garasjerocker, med solid hang for psychrock, og det at hun har startet opp Westergaard Records med tanke på å få gitt ut mer rock’n’roll fra garasjen er dritkult. Og vi er selvsagt stolte av å være første band ut på hennes label. Hun er ei vanvittig kul, allsidig og dyktig dame. Det er bare å se på coveret, som hun har designet. 

JW: Ja, faen, coveret er bare helt nydelig. Det oser 60s rock av det. Oransje og brune farger som omkranser de uklare sort/hvit-bildene tatt av Sandra S. Jorung sendte ihvertfall meg rett inn i psykedeliaen før jeg hadde hørt en eneste tone. Så er det jo noe beatlesk mystisk med at Roger ser rett inn i kamera på frontcoveret, og dere andre stirrer rett fram, mens du har “jobben” med å se inn i kamera på baksiden. Fiffig, og enda mer fiffig at vi bare ser ryggen på Erik på baksiden.
Men, tilbake til det musikalske innholdet. Hvordan jobber dere fram låtene? Og, hvem er det som står for brorparten av bidragene?

KED: Den viktigste grunnen av dem alle til at Sunshine eksisterer i dag er at vi synes det lages så mye døll musikk, lite som treffer oss, at vi rett og slett følte at vi måtte lage den musikken vi ønsker å høre selv. Vi står alle oppført som låtskrivere, men idéene kommer ofte fra meg eller Erik. Og av oss to er det nok jeg som har kommet opp med de fleste låtene. Det kan være alt fra bortimot ferdige låter, til et riff eller ei melodilinje som høres ut som en god idé. Deretter jobber vi fram låtene i studio, så det skjer at vi ender opp med at den endelige låten er endret en del på. Ja, så har vi en liten jobb å gjøre med å holde Roger igjen av og til..

JW: Hehe, akkurat det skjønner jeg faen så godt. Maken til trommis! Den fyren er bare helt sjukt bra på alt en trommis skal beherske. Jeg har hørt fra folk som har mer peiling enn meg at han er et unikum, så jeg skjønner godt at han spiller i en rekke band, og alle mulige slags stilarter. 

KED: Ja, Roger var sistemann inn i bandet, etter at den første trommisen vår flyttet hjem til Sverige. Jeg har jo selv spilt trommer i mange år, men slutter ikke å la meg imponere over Roger. Det finnes ingenting den karen ikke behersker. Samtidig er jo Erik en gitarist som jeg mener utfyller meg perfekt, eller mer korrekt; vi utfyller hverandre på et bra vis. Og, Jon Andre er en dønn solid bassist, av sorten vi vet at vi kan stole på og som får jobben gjort på perfekt vis. I det hele tatt er jeg veldig fornøyd med den konstellasjonen vi har blitt.

JW: Det skjønner jeg veldig godt. På skiva synger dama di, Mariell Konstanse Rydningen, på en låt (“Death”). Er den noen spesielle grunner til det?

KED: Ikke mer spesielt enn at jeg følte jeg trengte en lysere stemme, hun var på Nordfløy, og hun kan synge.

JW: Haha! To gode grunner og en naturlig konsekvens av at du spiller i bandet, med andre ord. Hva med denne Vidar Worum, karen som herjer med sitt elektromekaniske klaverinstrument, oppfunnet av og oppkalt etter Harold Rhodes? Hvor kommer han inn i bildet?

KED: Vi følte at låten “Death” trengte tangenter, og jeg kjenner Vidar, som egentlig driver med helt andre ting enn det vi gjør. Han spiller rundt omkring på bygdehus og ymse arrangementer, og gjør sine jobber i et slags “danseband”-segment. At han spiller i begravelser gjorde vel sitt til at han skjønte hva “Death” trengte. Da han gjorde et forsøk ble det bare dritkult øyeblikkelig, så da var det bare å få teipet herligheten fort som fy. Vi synes selv at det funket utmerket, og er veldig fornøyd med resultatet.

JW: Herlig! Helt til slutt. Hvis du ble tvunget til å namedroppe fem band eller artister som betyr veldig mye for deg, hva ville du ha kommet opp med?

KED: Hehe.. Det spørsmålet var jeg passe forberedt på, så ei gjennomtenkt liste vil være noe sånn som Velvet Underground, Can, Olivia Tremor Control, Groundhogs og The Stooges.

JW: Stilige valg, og fem band jeg lett hører på uansett dag og anledning.

“Intervjuet” varte i bortimot to timer, men siden jeg tok et opptak av praten med min iPhone, og dette opptaket er så lavt at ikke engang en elefant med verdens største ører ville ha hørt en lyd av dette, så blir det med et utdrag tuftet på en passe dårlig hukommelse. Uansett, vi nerdet stort sett rundt temaer som Tom Waits, Olivia Tremor Control, platebutikker, Buktafestivalen, Death By Unga Bunga (den våkne platekjøper vi se at Sebastian Olsen har fått sin veldig spesielle takk i sin retning på plateomslaget), Senja, Jon Spencer Blues Explosion, knarkere, babyer som ikke vil sove (Karl Erik har nettopp blitt far for tredje gang) og konsertene de skal spille i vår og sommer. I den forbindelse måtte jeg komme med blodskryt av oppvarmingsjobben de gjorde for The Mystery Lights på Revolver i fjor høst. Etter den opptredenen var det ikke ubetydelige musikkfusentaster som mente at de hadde spilt fletta av sine langt mer profilerte musikkvenner fra New York. 

OK. Jeg innrømmer lett at jeg har vært euforisk mer enn én gang i løpet av den siste måneden mens Sunshine Reverberation har sirkulert på platetallerkenen. Jeg har spilt den lekre, hvite vinylen så mange ganger at jeg våger påstå at jeg nærmer meg en bachelor i å lytte til den, og har i tillegg spilt en rekke ganger i Soundcloud, høyt og med hodetelefonene på skallen. Sånn for å være brennsikker på at jeg har fått med meg hver minste lille detalj. Åpningssporet “Rainbow Eyes” er bortimot en poplåt, med masse deilig vreng, riff og melodilinjer om hverandre, og et komp som bare smyger seg inn i skallen ubemerket og blir sittende der. Roger & Jon Andre = sant, for å bruke et skikkelig teit bilde på hva disse karene gjør for kompet på denne låten. Og, Karl Erik overdriver overhode ikke når han ymter frampå om at han og Erik utfyller hverandre bra. Det er vel strengt tatt en smått heftig underdrivelse, for å si det mildt. Karene har ikke brukt mye vinyl på stillhet mellom låtene, et bevisst valg for å ikke gi oss noe som minner om pust i bakken. Plutselig er “Japanese Death Cult” over oss som ei løve, og igjen serverer de den lekreste garasjepop, leken og tight. Karl Erik synger ikke, men messer ut meldingene som en rocka muezzin, og lokker oss inn i låten så tøft, så tøft. Hans primalhyl er for meg et av bandets sterkeste kjennetegn, og er med på å gjøre dem unike i den norske rockfloraen. Låten burde inn på pensum i musikkfaget på alle Tromsø-skoler, og i samme slengen kunne alle blokkfløyter og ukuleler blitt brent og erstattet med gitarer, basser og trommesett.

Midtveis på side A kommer singelen, eller det jeg håper blir hiten på sikt.”Be A Baby” er låten jeg har hørt dem spille live et par-tre ganger, og har vært på repertoaret i et års tid. Den har alltid fått meg til å trampe takta passe hissig, og det at de har klart å løfte låten enda et par hakk er aldeles herlig, og ikke rent overraskende. Igjen er det en passa poppa utgave av bandet vi får presentert. Første gang jeg spilte gjennom skiva tenkte jeg at de låt merkelig “soft”, og hadde vel forventet meg en noe mer rocka og psykedelisk utgave av dem. Men, så sparker “Golden Gate” i gang, og karene er i rockmodus. Litt surfrockaktig, og tidsmessig hadde låten passet veldig greit inn i det f.eks. Groundhogs eller MC5 drev på med på tidlig 70-tall. En kul låt som gjerne må vare lengre når jeg hører dem live neste gang. Side A rundes av med “Manipulation”, en låt som nærmest knottes i gang for å finne det rette tempoet. En snedig manøver som øyeblikkelig sender tankene i retning Mac Demarco, med skakke riff, funky rytmeskifter, og atonal vokal fra Herr Djupnes. Fett som Fanden, med en gitarsolo som sier meg at noen har hørt på Lez Zeppelin.

Etter tre dritkule, vrengte poplåter, og et par rocka godbiter er jeg egentlig godt fornøyd. At jeg har ei side til i vente blir nå bare en bonus, siden de allerede kan sies å ha innfridd. Når så B-siden viser seg å være enda et hakk fetere, så skjønner alle at jeg sitter her og omtaler en instant classic. Jeg skal være forsiktig med å utrope blodferske ei skive til mesterverk, men her og nå lar jeg det bare stå til: Et Tromsø-band har faensteike gitt ut et mesterverk. For, la det ikke være noe tvil; karene utgjør et tromsøband, så får bare Rossfjord, Setermoen, Løten og Sigerfjord blir fornærmet. “Leech Reverberation” er sannsynligvis den kuleste låten jeg har hørt i år, og det at en åtte minutter lang dronete og støyende sak får den karakteristikken forteller meg at de gjør alt rett her. Riffet er av det hypnotiserende slaget, de ville hylene til Karl Erik er så velplasserte og kule at de er en fryd for ørekanalene, og gitarsoloene til Erik og Djupnes kommer tett som hagl og sitter som en serie skudd. Nå er det dessuten på tide å blodskryte av trommis Roger Tunheim Jakobsen. Den fyren, ass, han hamrer så stødig og kult at jeg tror jeg kunne hørt kun på trommesporet og ment at det var suverent. Når så bassiseringen til Jon Andre står i stil med taktene til mestertrommisen så skjønner dere tegninga. Igjen driver de og knotter med tempoet, noe som utgjør den ørlille forskjellen. Herrefred for en låt.

Som jeg har nevnt så sparer de på vinylen mellom låtene. Det er trettito hundredels sekund pause før “Sun King II” slippes løs, og nå er det Dalbakk som spiller en aldri så liten hovedrolle. Han maler på med ei dritlekker basslinje, ei basslinje som pyntes av en stødig Tunheim Jakobsen, som på denne låten treffer symbalene sine ganske så ofte, og bruker hi-haten aktivt. Det har jeg alltid satt stor pris på. Låten er nok den mest psykedeliske saken på skiva, og her høres de veldig ut som de gjør når de står på ei scene. Riffene er selvsagt kule og varierte, og Karl Erik herjer vilt med høyrehånda i flekkene (på gitaren, altså), noe som er et av hans varemerker. Som selvlært gitarist har han lagt seg til noen “uvaner”, og denne uvanen er så kul at jeg ble stående å måpe første gang jeg så bandet live. “Trees” er tre minutter med høyoktansrock, to gitarister som storkoser seg, og kompkompiser som får kjørt seg litt. Energisk som fy, og en låt som passer utmerket inn etter de to foregående droneaktige rakkerne.

Så er vi ved veis ende. Skiva rundes av med “Death”, låten der kjæresten til Karl Erik korer fordi hun kan, og denne begravelses- og dansebandorganisten tar sitt Rhodes-piano fatt. Første gang jeg hørte låten tenkte jeg “hva faen”, fordi den bryter såpass med resten av låtene, men nå sitter jeg og gleder meg til den kommer hver gang jeg spiller skiva. Åpningen kan minne om Beck på tampen av 90-tallet, selvsagt pga av denne Vidar Worum, men så går de rett over i en sløy, psykedelisk garasjerockrakker. Funky takter, engleaktig koring langt, langt bak i lydbildet, og Karl Erik som synger mer enn messer. En annerledes og jævlig fet låt, og de som sier noe annet er bare noen tøvkuker. Karene har her jobbet fram en låt som er den naturligste avslutningslåt i verden, og låten som bør avslutte alle konserter de spiller heretter. Helst etter at Mariell Konstanse og Vidar er hentet opp på scena.

Nå har jeg spart på referansene her, ene og alene fordi det heretter blir naturlig å sammenligne andre band med Sunshine Reverberation. Jeg hører at de sammenlignes med band som The Black Angels, Thee Oh Sees, Ty Segall Band og King Gizzard & The Lizard Wizard, og har null problemer med å skjønne det. Men, det er så små doser av disse bandene at man knapt nok blir bedugget, og for meg har de kommet opp med et sound og en stil som er unik. Her til lands har de ikke sin make, men det tenker jeg det blir ei endring på i tiden som kommer. Hadde jeg vært tretten år og glad i rock, så hadde jeg knust sparegrisen, løpt til nærmeste sjappe som pusher instrumenter, kjøpt en kult utseende gitar og den forsterkeren jeg hadde hatt råd til, låst meg inne på gutterommet, og øvd til fingertuppene blødde. Med Sunshine Reverberation over stereoen.

Vurdering: Dæven steike, jubalong og det som verre er. Sju på terningen, 11 av 10 poeng og full pott. Tromsø og Norge har avlet fram et psykedelisk grasjerockband som lager de feteste låter, spiller som rock’n’roll-guder, og har kommet i mål med et album alle andre rockere her i landet med ambisjoner skal få slite med å overgå. Gled dere til fredag, folkens, når herligheten slippes løs offisielt. Jeg skal bruke dagen til å få med meg releasekonserten de spiller på Driv i Tromsø, og kjenner musikkinteresserte tromsøværinger sin besøkelsestid så blir det trangt om plassen. Kult nok så skal Sunshine Reverberation ikke stå på scena, men på gulvet, og blir ikke det en svett og heftig opplevelse så kan vi ikke skylde på bandet.

PS! Spotify-linken blir oppdatert på fredag, men til da kan du jo kose deg med singelen “Be A Baby”. Velbekomme!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert