Verden Trenger Visesangere

Åsmund Nesse – Viser frå Vesterland (NeseSound)

Åsmund Nesse er et nytt bekjentskap for undertegnede. Visekunstneren fra Bømlo har i løpet av det siste halvåret, og vel så det, sneket seg sakte inn i min musikalske bevissthet med sine sanger. Sangene er forankret i folk-tradisjonen, både de rolige vakre sangene om livets trivialiteter, óg de litt mer fyrrige drikkevisene med hæla i taket.

Første gangen jeg hørte navnet Åsmund Nesse var like før Sankthans i fjor da jeg mottok en mail som handlet om en sang, til nettopp Sankthans. Jeg hørte låten i det nydelige virvaret av låter min broder og jeg stadig befinner oss i, uten at jeg tok helt av av den grunn. Men jeg likte sangen godt, husker jeg, og fortsatte så ferden i en verden av sanger og musikk fra alle kanter. Etterhvert dukket det opp en fil med hele albumet – Viser frå Vesterland, og før jeg viste ordet av det hadde jeg en vinylskive på tur i posten. Denne kom heldigvis frem, og nå har jeg hatt den av og på platespilleren siden sist jul. Det er en vakker plate med sjel, både når det kommer til dens musikalske innhold, óg når det kommer til selve det fysiske. Vi snakker om sjøgrønn vinyl, av den fargen skjærgården utenfor Tromsø, der jeg kommer fra, kan by på når lyset tillater det. Og vi snakker om et utbrettcover med flotte bilder og en stilig tegning av en skjeggete gammel trubadur/sjøulk som ligger å ruller i gresset, full og fæl, i det han forandres til en varulv, eller et monster av noe slag. Kanskje forandres han til et typisk fyllesvin, hva vet jeg. Ark med sangtekster, bøker, kikkerter, fotoapparat, fugl, fisk, villdyr og tresko – fyker i alle retninger, mens skærgården i bakgrunner ligger der vakker som alltid. Jeg synes i alle fall at den tegningen, som er signert HsH, stemmer godt med mine forestillinger om trubaduren, og/eller sjøulken… men det er en annen historie. anskje til og med en helt annen.

På dette albumet har Åsmund med seg en helt bråte med dyktige musikanter, og jeg ramser opp:

Hans-Olav Molde – trommer, song, akk gitar, dobro, mandolin, trekkspel Gunvald Andreas Hagen – orgel, piano, melodica
Nils Økland – hardingfele, bratsj, fele
Edvard Mjanger – kontrabass, el bass
Roald Kaldestad – mandolin
Sunni Svensson – trekkspel
Oddvar Nesse – trekkspel
Ingrid Mjanger – song
Kjetil Steensnæs – pedal steel
Odin Staveland – perkusjon
Kjetil Olai Lundø – kontrabass
Frode Kvandal – el bass, trekkspel
Mannskoret Havdur – mannskoring

Selv spiller Herr Nesse akustisk gitar, munnspill, og han synger. Han har skrevet alle visene selv. bortsett fra “Langt Nord Der Uti Å”, som er en gammel irsk folkemelodi fra 1800-tallet, “The Currage of Kildare”, som han fritt har oversatt til norsk. Produksjonen har Åsmund selv, og Hans-Olav Molde stått for, bortsett fra låta “Når Vinter Blir vår”, som Odin Staveland har produsert.

Dette bildet tilhører Sound Promotion

I utbretten på coveret er tekstene trykket på et vakkert bilde av skjærgården, noe som, for en nå skogens mann, er fint å drømme seg litt bort i.
Viser frå Vesterland åpner med “Draumen som sige forbi”, som er en vakker vise om kjærlighet i en litt større sammenheng. Midt der inne i sangen dukker det opp et helt nydelig pianoparti der kontrabass og Øklands fabelaktige fele skaper et magisk rom, sånn litt over i jazzland. Ubetalelig vakkert. Så kommer “Hald deg fast” som er en vise som musikalsk, er en slags hybrid mellom typisk norsk visetradisjon, og det mer irske folk-uttrykket. En fin sang med mannskor (Havdur) og what not.

“Lars’n” er en drikkevise om fiskeren som kommer inn fra havet med lommene stinne av gryn, livslyst og fandenivoldsk tørste. Her er det ingen som gir seg før baren er tom, bokstavelig talt. En typisk kysthistorie plassert i et festlig musikalsk landskap. Neste, “Jonsok”, som var mitt første møte med Åsmund, kan også trygt kalles en drikkevise, dog med et lengtende blikk mot framtidig kjærleik, kanskje. En frisk sak med et aldri så lite vemod (hvis du hører godt etter) i sin favn. Musikantene gjør som alltid en strålende jobb. Den nevnte irske folkemelodien Nesse fritt har oversatt til Norsk, “Langt nord der uti Å”, er kanskje albumets vakreste øyeblikk. Kjærligheta og lengselen vibrerer gjennom sangens vakre topografi.

Side B åpner med “Bånsull frå vest”, som er en ettertenksomt betraktende vise med en helt nydelig fin melodi. Atter snakker vi om litt nostalgisk vemod i de små fine tingene verden rundt oss har å by på. En fin vuggesang, rett og slett. “Å kjere jord” er kanskje favoritten min på plata. Drakten denne perlen bærer, beveger seg i noe jeg forbinder litt med den amerikanske storytellertradisjonen, selv om lyrikken er mer hverdagsfilosofisk enn historiefortellende. En nydelig tekst og en fin melodi.

Tredjelåta på vinylen, som heter “Eg hadde tenkt”, er en vakker liten kjærlighetsvise som trekker inn omgivelsene og livet generelt på en veldig fin måte. Åsmund er en meget fin visesmed. “Når vinter blir vår” handler kanskje om å ønske at verden vi lever i, ble litt mer vår, og litt mindre vinter. Men det er flere lag her, uten at jeg skal servere mine tanker rundt det. Noe må jo du som leser dette og som setter pris på viser, ha å boltre deg i. Ikke at det trekkes opp så store dramatiske linjer til intrikate spørsmål her, men likevel. Til slutt kommer “Førjulsvisa” som for øyeblikket er litt ute av sesong, selv om den fint kan høres året rundt.

Liker du viser, bør du sannelig sjekke ut dette albumet. Jeg tror ikke du vil angre på det. Dette er et vakkert pust i en tidvis hard og kantete verden. En verden som absolutt kan trenge flere visesangere.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert