Woodland – Go Nowhere (Crispin Glover Records)

Den Trondheim-baserte kvintetten Woodland er ute med sitt andre album i dag, Go Nowhere. Gjengen, som stort sett er namdalinger, debuterte i 2014 med si selvtitulerende skive, ei skive som er både kul og sprek. Det de gjør på oppfølgeren er minst tre knepp opp. Årets utgave av bandet har tightet til kompene, riffene er mer spenstige, og vokalist og gitarist Gisle Solbu har lagt en alen eller fem til sin vekst, som man sa i riktig så gamle dager. Bedre låtskrivere har de óg blitt, mer rocka i uttrykket, og ikke minst så har de blitt mye bedre musikere. Hele gjengen. Ikke det at de spilte surt og jævlig for tre år siden, men når vi vet at bassist Hallvard Gaardløs allerede har to skiver på samvittigheten i 2017, så skjønner vi at dette er folk som puster og lever musikk. Skivene Gaardløs har vært med på? The Mules Of Nana (Orango) og Spidergawd IV. Ikke noe tull, altså. Men, dette skal handle om Go Nowhere og Woodland, for her snakker vi om et band som virkelig er på vei opp og fram, med ei skive som bør vekke nysgjerrigheten i noen og enhver.

Skiva gi ut på nydelige Crispin Glover Records, og den utgaven jeg har storkost meg med er på stilfull, transparent 180 grams vinyl. I tillegg til at jeg har en cd som har vært kokvarm og godt plassert i bilstereoen den siste uka. En av de virkelig fine greiene med CGR er at vinylutgivelsene kommer med en cd, noe egentlig alle selskap burde ha begynt med asap. Det er ikke noe å tenke på, for oppsiden er så stor som den kan få blitt: veldig blide platekjøpere. Bandet skal nå bruke resten av mars på å glede ymse europeere sammen med nettopp Spidergawd, på en turné som avrundes på Rockefeller 31.mars. Der skulle en pinadø ha vøri, gett!

Woodlands består av nevnte Gisle Solbu og Hallvard Gaardløs (for anledningen utstyrt med kontrabass), i tillegg til gitarist Espen Kalstad, trommis Espen Berge, og den meget dyktige pianisten Hallvar Haugdal. Albumet er spilt inn i Brygga studio i Trondheim av Pål Brekkås, med god hjelp av Øystein Megård (The Sideways, One Track Minds, Seed & The Movement). Selve produksjonen og mixingen har Per Borten og Håvard Soknes tatt seg av i dritstilige Sørgården Studio. Til slutt mastret Magnus Kofoed herligheten, noe han har gjort med El Bokko (Mattis Kleppen), Sinister Beat (Morudes), A Price To Be Paid (One Track Minds), Hip Hope (Seed & The Movement) og Spidergawd IV. En ettertraktet, driftig og særdeles dyktig fyr, med andre ord. Alle låtene er skrevet og arrangert av bandet, og de takker alle de fine fyrene over her på coveret, i tillegg til CGR-sjef Torgeir Lund og driftige og hjelpsomme Vibeke Hay Wold, som nok hjelper karene med det meste som går på PR og booking.

Girl, I think you got me wrong
This ain’t love
This ain’t love

Med denne klokkeklare meldingen startes herligheten som altså er døpt “Got Me Wrong”. Låten ble spilt inn for over ett år siden, og den liveversjonen dere ser over her vitner om et band som kan sin blues, er avhengig av rock’n’roll, og vet å ha det gøy i studio. Woodland har som sagt blitt tightere, tyngre og gladere å tråkke til med årene. Solbu har blitt en hel peis av en vokalist, og har så mange lag i stemmen, så mange ulike sangteknikker å by på, og en sånn variasjon i uttrykket at han minner meg om veldig mange andre sangere jeg hører på titt og ofte. En av de mest åpenbare å sammenligne ham med er Jack White, spesielt på de låtene der bandet høres ut som et slags utvidet White Stripes, og det gjør de på et par-tre av låtene. Her minner han meg veldig om Daniel Norgren, og det blir virkelig aldri feil. Svensken er en av de virkelige nordiske favorittene her på Senja. Daniel Norgren kommer i hu på sistesporet på side A óg, den nydelige balladeaktige “Luck’s Gone Bad”. I tillegg til et aldeles utsøkt pianospill av Haugdal, vrenger Solbu sjela si her, godt hjulpet av et rufsete og bunnsolid kor. Blues som dette kan jeg lytte til dagen lang.

White Stripes-vibbene kommer smygende titt og ofte, og en låt som “All In My Head” vil nok få mange til å nikke gjenkjennende til de røffe riffene, rytmeendringene, den småhysteriske vokalen, og de stakkato partiene. Det er på disse up tempo-låtene gitarist Kalstad virkelig får briljere, samtidig som Berge og bass-helt Gaardløs spiller tight som fy. “Set Me Free” er på mange måter en låt i samme støpning, og her er nok Jack & Meg-påvirkningen enda mer tydelig. Woodland gjør det allikevel til sin egen greie, med klokkeklar referanse til deltabluesen, og Kalstad som maler på med små kjappe solopartier. At jeg hører partier som minner om Captain Beefheart og Pere Ubu, samtidig som Son House og Bukka White lurer i kulissene, sier noe om hvor artig jeg har det med denne skiva. Fett som fy er det, og jeg kan lett forestille meg at denne gjengen er knakende bra live.

Siden referansene allerede sprenger på så kan jeg likesågreit namedroppe våre italienske venner i There Will Be Blood, et band som ofte har låtstrukturer i nært slektskap med låter som “Long Gone”, “Go Nowhere” og “Wild Eyes”. Dette er funky rock’n’roll, låter som får de danseglade i bevegelse, og låter det er lett å ende opp med å nynne til. Vi snakker om et stort radiohit-potensiale, om vi hadde hatt radiostasjoner som spilt rock. Solbu treffer de høyeste tonene her, mens komp-kompisene vugger avgårde i nærmest hypnotisk takt. Det som blir mer og mer tydelig er at Woodland er et band med stor variasjon i låtmaterialet, og en gjeng som tydeligvis liker mye kul musikk. At de lar blues og rock de er inspirert av gjenspeiles så tydelig i musikken er direkte stilig. Om de to nevnte låtene er funky, så må “No Shining Light” kalles for soul, og det blir vel på mange måter riktig. Igjen viser Solbu at hans repertoar er stort. Han kan minne om The Wilhelmsens-favoritt Carsten Cesh Holt, i og med at det er mye energi og intensitet involvert i syngingen hans, samtidig som jeg ikke kan fri meg fra tanken om at det minner om Dennis Flemion (The Frogs) innimellom. 

Men, for meg er albumets klare høydepunkt åpningssporet på B-siden, “Dust Bowl”. Her er det ingen Woody Guthrie-link, men kul blues på sitt feteste. Bandet briljerer her, jeg ser for meg en Gaardløs som svaier fram og tilbake med kontrabassen sin, Berge som holder takta stødig og kontrollert, Kalstad som får nærmest frie tøyler med gitaren sin, og en Haugdal som sitter passe bortgjemt bakerst og koser seg med tangentene. Igjen snakker vi om en låt som kunne ha vært skrevet av Norgren, og igjen hører jeg en stemmelikhet med Flemion. Det er noe nærmest hysterisk over formidlingen her, og jeg digger det. Men, jeg innser etterhvert som skiva setter seg at dette er Woodland, og at uttrykket er et resultat av masse øving, en hel haug med påvirkninger, og en trøndsk kvintett som digger bluesen sin rocka.

Vurdering: Trøndere har rock’n’roll i blodet, det er noe jeg bare blir mer og mer overbevist om. Og, Crispin Glover Records er særdeles dyktig til å finne de bandene som leverer, gang på gang. Woodland er et band som føyer seg inn i det som begynner å ligne mer og mer på en trøndsk tradisjon, energisk og fet rock, med beina godt planta i 70-tallets rock. Denne basisen blir spedd lett med det de gamle bluesgigantene drev på med, kastes i “trondheimsmixeren”, og kommer ut som ny, sprek og særegen rock som gjør meg varm om hjertet. Takk for et heidundrende bra album, karer!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert