The Alders - The Alders

Jeg har brukt mye av de siste dagene på å lytte til The Alders, og det har vært en finfin opplevelse. Låtene er av det slaget som kommer snikende etter en stund, og når de først setter seg, setter de seg godt til rette i den indre lenestolen, og der blir de sittende. Musikken er laid back og jager deg aldri. Den er som en iskald pils i solveggen, eller en kopp kaffe på trappa en tidlig morgen.
The Alders betyr or, som i tresorten or, alnus eller older om du vil, og atmosfæren bandet utstråler på sitt første album er like rotfast, jordnær og lindrende som selve treet det er oppkalt etter. Før i tiden ble bladene fra dette treet som finnes i 35 ulike arter lagt i skoene for å hindre såre føtter og generel tåfis, og det innerste laget av barken ble tørket, pulverisert og og strødd på brannsår. Askelut fra oretreet ble sammen med ister blandet til en salve man brukte mot ryggverk, så denne busken, som altså er i bjørkeslekta, skal man ikke kimse av, med andre ord. Ei heller skal man kimse av denne trioen som kaller seg The Alders.

Bandet som spiller en form for rock der grener av americana vokser inn og fletter seg sammen med de kulturtopografiske forholdene på sørlandet, har et fint preg av pop som kler låtene meget godt. Noen vil kanskje til og med kalle musikken som legger seg så lett i øret, for countrypop, eller til og med gubberock, men jeg tror bare jeg begrenser meg til å si at dette er ekte vare fra Arendal/Langesund. Inspirert av omgivelsene, oppveksten og musikken som ble spilt i bilene gutta har kjørt rundt med, og andre steder som helt tilbake til gutterommet, kanskje. Dette bandet har holdt sammen, av og på, siden en gang på '80-tallet, så vi snakker såvisst ikke om ferske folk her.

The Alders er: Sten Moe - sang, gitar, mandolin og bass. Arthur Pedersen - Trommer, bass, sang og keyboard, og Morten Gusfre - bass, gitar, mandolin og sang. Vi snakker altså om en liten gjeng multi-instrumentalister for alt jeg vet. På dette velspilte albumet har de også med seg Rasmus Solem på tangenter.

Skiva innledes med lyden av en gammel skakk fele før første låt åpenbarer seg i et terreng som får undertegnede til å tenke litt på et band som f.eks The Jayhawks. "Someone to Noone" er en knakende flott åpning av plata. Akkurat som en soloppgang er en fin måte å starte dagen med. Jeg skjønner fort at låtskriver Sten Moe har noe å fare med. Denne låta sitter som et skudd. Særlig etter noen runder.
Når "Silent Night" siger på, er det ikke "Glade Jul" vi får servert, men derimot en helt neppå låt om snøen som faller en stille natt. Denne sangen minner meg så inn i granskauen om en låt jeg ikke klarer å finne i skallen min her jeg sitter, men det betyr ingenting. Alt er trist, men stemningen er likevel nydelig.

Jeg har en virkelig god følelse når "Unwanted Valentine" kommer ut av treverket. Det er en fin låt, men etter undertegnedes mening når den ikke helt til samme nivå som de to foregående. Det er akkurat som at jeg sitter å venter på noe som skal komme, men som ikke kommer helt.
Men den stemningen varer ikke lenge, for når siste låt på side 1 tar form, er bandet tilbake helt nede på skogbunnen, de tar en skål for det tapte, og skaper en atmosfære som kler gjengen meget godt. Den er melankolsk og samtidig veldig vakker.

"Breeze" åpner side 2. Det er den låten de har valgt å slippe som singel denne våren. Måkene skriver litt i bakgrunnen på denne melankolske låta som kan minne om en svak bris nede på svaberget en tidlig sommerdag. Tristessen i Sten Moes stemme er til å ta og føle på. Jeg klarer ikke helt å få tak på hvem det er han minner meg om, men at det er noen som befinner seg der borte i platesamlinga, er jeg sokker på.
I det "Faded Stars" kommer som et mye sterkere vindpust, tenker jeg kanskje litt på en kryssning mellom det meste jeg liker på americanafronten, litt sånn i slow motion. Det er et eller annet som gjør at denne gjengen minner meg om å kjøre sakte langs landeveien i stille regn. Det er vakkert, ettertenksomt og litt trist samtidig. Trist på en lett overkommelig måte, om du ikke skjønner hva jeg prøver å mene, om du forstår. Det er fint.

Høydepunktet så langt kommer med "Award Show":

If you watch the award show
And you wonder why my songs are without love
If a friend posts a you tube clip of me playin'
On your Facebook page - When i sing your prays

Sårheta og den ektefølte styrken i hvert eneste ord her gjør inntrykk på en halvgammel bavian som meg. Sten Moe høres rett og slett ut som en Jeff Tweedy når han synger med denne sorgen i sin stemme. Det er bare vakkert. Den vakre, triste lille sangen er fullpakka av kjærlighet og håp. Nok til at denne herren lar seg bevege.
"Bedside Stories" er også en vakker låt. Vi er fortsatt jævla laid back, og jeg føler at det er akkurat sånn det må være nå.

Albumet avrundes med etter min mening, den sterkeste låta i denne samlinga. "Downside" viser at det ligger en nydelig fin låtskriverkunst å ulmer i bakgrunnen her. Gitaren med en sånn baklengseffekt er som det krydderet du på ingen måte vil gå tom for hjemme på kjøkkenet, og den såre raspen i Moes stemme kommer virkelig til sin rett her.

We are the souls of stories
Stories that you like to tell
Stories trapped inside you
They want to escape as well
Some things are hard to keep in
Some things are hard to keep out
That's the downside

The Alders debut er kanskje en smule ujevn på låtfronten. Men bare en bitte liten smule. De beste låtene sitter som et skudd og er fullpakka av kjærleik og hva jeg vil kalle "rett fra hjertet" poesi. Instrumenteringa setter en helt utmerket stemning som hele tiden henter det beste ut av låtene, og det er dermed lett å forstå at disse gutta har spilt sammen i en årrekke. Låtmaterialet bærer også preg av tid i sinn og hjarte.

Jeg sitter igjen med en følelse av å ville ha mer. Mye mer. Så da er det vel bare å krysse fingrene og håpe på mer musikk fra Sten Moe og hans våpenbrødre. Jeg ender på en ganske solid femmer her i dag. Like sterk som den kruttsterke kaffen denne morgenen. Hadde variasjonene vært litt sterkere, hadde det muligens blitt for meget. Kanskje vi får litt mer av dette på deres neste album som jeg håper vil komme fort som faen. Jeg liker dette albumet bedre og bedre. La det være klinkende klart. Og det er et jævla godt tegn. Så, lag et nytt. Fort som f...
The Alders besitter et kraftig potensiale som kommer tydelig frem på denne debuten. Dette er solide saker. Jeg har klokkertro på denne gjengen. Make no mistake about it.

Og nå; et par uker etter jeg skrev dette, har jeg oppjustert fra fire til fem på den jævla terningen, og jeg har i rettferdighetens navn redigert litt på teksten. Disse låtene synker faen tute meg inn, og det noe så grundig.

https://soundcloud.com/thealders/sets/debut-sampler