Howlin' of the Wolf - Backfire Madness

Jeg trives godt i disse omgivelsene. I en naken verden der nerven er intens, der følelsen på mange måter er åndelig og atmosfæren mørk, mørk blå.
De som kjenner meg vet at jeg er meget glad i Tom Waits, Captain Beefheart og Howlin' Wolf - sånne folk, og at jeg er en stor tilhenger av orginalitet og særpreg. At jeg i det hele tatt er glad i ting som tar sin egen retning, eller som har sin egen form. Og da er det jo trivelig at jeg får alt dette servert av disse utmerkede fyrene fra Fredrikstad. Ikke at jeg får de nevnte artistene servert her (det skulle tatt seg ut), men jeg får noen av elementene disse er disponenter for.

Jeg har i løpet av de senere årene lagt merke til at det er mange orginale artister i denne byen. I plankebyen. Ikke akkurat sånn som herrene Esben Roos Svendsen og Jan Raymond Svendsen, men likevel orginale på sitt vis. Man skulle kanskje tro at band og artister fra den kanten ville være store tilhengere av å "planke" andre sine låter (ja, jeg vet jeg er ganske teit), men det må man tydeligvis se langt etter. For alt jeg har hørt som det er verdt å nevne fra Fredrikstad (det er ganske mye etterhvert), holder alltid store doser av orginalitet i sin hule hånd.
Når det kommer til atmosfæren på dagens album, Backfire Madness, er den i en egen klasse eller i en egen udefinerbar kategori. Ja, jeg har hørt noe som ligner litt på dette, men likevel ikke. 

Dette albumet, altså debutalbumet til Howlin' of the Wolf, dukket opp i 2013, men vinylutgaven som jeg sitter her å lytter til nå, er rykende fersk. Derfor synes jeg vi skal omtale det som en nyhet.
The Howlin' of the Wolf består av Esben Roos Svendsen - vokal, munnspill, perkusjon og trommer, Jan Raymond Svendsen - gitar. Når de er ute å spiller live, er lagoppstillingen noe sånt som dette: Esben Roos Svendsen - vokal, Jan Raymond Svendsen - gitar, Ole Morten Sørensen - bass, og Ken-Arve Nilsen - trommer. Bandet som  ble dannet i 2012 slapp altså denne debuten i 2013, men nå i disse dager slippes den på vinyl. Gjengen holder, as we speak, på med materiale til en oppfølger, og det ser i alle fall denne herren frem til å høre resultatet av. Vi blir selvsagt å følge opp dette bandet så lenge de har noe å komme med. Det håper jeg de alltid vil ha.

Jeg trakk frem noen navn her i første avsnitt. Nå vil jeg på ingen måte sammenligne disse direkte med vårt band her, selv om det er nok av elementer som kan assosieres i den retningen. Howlin' of the Wolf er mørkere og en god del mer av det litt dystre slaget enn noen av disse andre, kanskje. Det hender at det mørkeblå blir helt svart, men det betyr ikke at musikken på noen måte blir for drøy, eller FOR dyster. Jeg har ingen problemer med å lytte til dette albumet igjen og igjen, for det er nettopp det jeg har gjort dette siste drøye døgnet. I alle fall store deler av det. Det er noe med det enkle her som får meg til å tenke på opprinnelse. Det enkle lydbildet avslører, eller henviser oss til begynnelsen, eller en slags begynnelse. Jeg tenker på de gamle bluesmennene nede ved Mississippi-deltaet, og jeg tenker litt på voodoo og heksedoktorer nede i New Orleans. Det er her den noe spirituelle følelsen dukker opp i meg.
Dette er på mange måter blues som ikke er blues. Det ligger en dimensjon av noe udefinerbart over dette albumet. Det noe garageaktige soundet, sporene av rock i både vokal og gitar, og så har vi det tidvis abstrakte som får meg til på tenke litt psykedelia. Esbens stemme gir meg utvilsomt vibber i retning av både Tom, Don (kapteinen) og Chester (ulven). Der er vel noe med den enkle takta som ligger der hele veien. Det er noe indiansk over denne rytmen. Som urmenneskets puls. Og når Jans gitarvreng hele tiden er som en stamme av røtter, stein og grus gjennom hele dette albumet; med sine riff og sine rock/blues loops, er orginaliteten utvilsomt et faktum. Jeg har som sagt hørt ting som minner om dette, men aldri helt. 

Jeg fikk dette albumet i hus i går formiddag, og med jevne mellomrom har en kraft gjort at jeg har blitt trukket ned på musikkrommet for å sette i gang platespilleren. Denne musikken funker i så måte som dop på meg (nå er mitt eneste narkotikum kaffe og musikk). Jeg kan tenke meg at det er lett å bli avhengig av å komme i den stemninga denne skiva setter meg i.
I disse låten ligger mye av ondskapen i oss mennesker. Men også mye av galskapen og frelsen, sorgen og forløselsen. Hele menneskesjelen egentlig. Jeg prøver å ikke legge for mye saft i disse tingene jeg hoster opp for å finne beskrivelsen jeg er ute etter, for først og fremst er dette bare musikk. Og bare musikk, er som regel evig nok. Dette er tøff og nødvendig musikk som jeg setter stor pris på.
Av og til er det så nakent, men likevel så komplisert at musikken gjør noe som det er umulig å forklare. Og denne feelingen skal ikke, eller bør ikke forklares. Dette er en sånn plate som vekker noe der inne, eller der nede i dypet en plass. Den er grisetøff, den synger bluesen sånn som ulven gjør det. Og jeg har ofte hørt ulven synge sin blues, for jeg bor midt i ulveland. Og denne musikken river i sjelen. Røsker opp den følelsen du har kjent på mange ganger, men som du sliter med å definere. Når det er sånn det føles, er det nok for meg.
Jeg ser frem til neste runde. Både med denne skiva, og den kommende. Dette er et band etter mitt hjerte. Jeg har merket meg navnene på folka, óg på dyrets natur.

Vinylutgaven har to ekstra spor: "Doomsday Prepping" og "A Lost Soul". Det er totalt 14 låter på vinylutgaven av Backfire Madness.
Disse to bonussporene alene er verdt alle pengene etter min ydmyke mening.
Jeg har ikke trukket frem noen enkeltlåter her, for dette er et typisk album, album. Ta en tur gjennom det selv. Rocken (for å bruke et vidt begrep) i Norge er på fremmarsj. So watch out!

https://open.spotify.com/album/4wJ5cj7rTO0XUoqbvFXNjF