Marit Larsen - Joni Was Right I/II (Håndbrygg Records)

Marit ble født det året jeg hadde råd til å kjøpe mitt første “skikkelige” hi-fi anlegg, altså samme år som Tom Waits sjokkerte hele musikkverdenen med sitt fantastiske album, Swordfishtrombones. Vi snakker med andre ord om året 1983. Allerede på tampen av ’90-tallet tok hun sammen med den andre halvparten av duoen M2M, Marion Ravn, popverdenen med storm. Men det var da, og dette er nå, snart 20 år senere.

Jeg hadde vel i utgangspunktet aldri trodd at den lille popjenta, som nå utvilsomt er en moden kvinne, noengang skulle komponere musikk som ville komme i nærheten av å appellere til meg, men der kan det se ut som jeg har tatt litt feil. Så jeg er kanskje ikke så forutinntatt som jeg selv skal ha det til, og det er jo helsikes flott.

Marit Larsen har produsert dette som lurt nok har blitt til et helt album, selv, akkurat som hun gjorde med sitt forrige, When the Morning Comes. Det er vel bare å slå fast at hun gjør den jobben like godt som den hun gjør når hun skriver sine låter, enten alene, eller sammen med andre. Joni Was Right I/II er et album det er lett å like av mange grunner. Låtene finner lett veien inn gjennom ørene og videre dit hvor de hører hjemme. I små øyeblikk kommer man i tanker om Simon & Garfunkel, i neste kan det være både Joni Mitchell eller Nanci Griffith. Melodiene er lekende og kiler litt i øret, det smaker minst like mye av sommer som det gjør av høst, og rett som det er fester små refrenger seg til netthinnen, og du har det gående.

At det er mulig å spore at en tidlig Joni Mitchell finnes på enkelte nivåer i Larsens låter, er egentlig ikke så rart. Som tenåring fikk nemlig Marit tre Joni Mitchell-album i gave. Vi snakker om Blue, Court and Spark og Ladies of the Canyon. Disse ble en en del av lydsporet i livet hennes, og tekstene fungerte raskt som rådene fra en velmenende storesøster. Råd som har gitt ny mening med tid, stunder og erfaringer – Joni was right, altså.

Det skader såvist ikke at Marit har fått med seg de helt fabelaktige musikantene som hun har her. De er hele tiden med på å gi låtene den rette drakten. Vi snakker om et helakustisk uttrykk som beveger seg like mye i folktradisjon og litt country, som i pop og litt i en sånn lett viseaktig stil. Men dette er ikke så viktig. Hvilken genre hun opererer i, er like interessant som værmeldinga for i fjor. For uansett hvordan vi snur å vender på det, så har Marit Larsen funnet frem til et uttrykk hun passer perfekt inn i. At dette uttrykket er under stadig utvikling, er jeg heller ikke i tvil om.

Låtene er spilt inn i Ocean Sound på Giske, og med seg i studio har hun hatt Mari Kreken, Tor Egil Kreken og Christer Slaaen (now there’s a fine little bunch) – den samme solide gjengen som er med henne på scenen. Et spennende tilskudd på del to av albumet er Kristoffer Lo (Highasakite), som velsigner låtene med fantastiske blåseinstrumenter. Den mannen er rett og slett dyktig, og denne dama fortjener kun det beste, akkurat som andre utmerkede låtskrivere gjør det.

Min favoritt på albumet, er kanskje siste låt på side 1, “A Stranger Song”. Sistelåta på side 2, “Shelby Avenue”, er kanskje også en liten favoritt. Så der har hun virkelig et par perler på gang, et par som treffer undertegnde meget godt, i alle tilfeller. Både melodi og lyrikk og hele sulamitten. Når det er sagt, er det like greit å legge til at albumet er blottet for sånt man kan betrakte som albumfyll (det er lite av sånt i fedrelandet for tiden). Her er alle låtene gjennomførte, og de kler hverandre meget godt. Sånt har som kjent en tendens til å gjøre at det hele fremstår som helstøpt, og det er akkurat det Joni Was Right I/II er. Et gjennomført og helstøpt album. Jeg må bare innrømme at jeg gleder meg til fortsettelsen, og håper kurven fortsetter i den retningen den har nå, for dette er faen så trivelig.

Vurdering: Et nydelig album, rett og slett.