Olav Larsen & the Alabama Rodeo Stars - Gospel For Non-Believers (Ol'Records)

Norsk-nigerianske Olav Larsen og hans Alabama Rodeo Stars slapp 1 november sin femte utgivelse Gospel For Non-Believers, og jeg har sittet her med mitt influensabefengte legeme og lyttet til albumet i et par dager nå, med tilhørende dotter i ørene, rennende nese og våte øyne.
Jeg vet ikke om gospel er helbredende, ei heller vet jeg om godeste Olav Larsen har krefter utover det å servere gode låter. Det jeg vet er at jeg liker det jeg hører, selv om det ikke gjør noe fra eller til med hensyn til den jævla influensa greia. Musikken, eller lyden blir litt utydelig og fjern, men det funker altså likevel. For bra musikk er bra musikk. Den tar ofte oppmerksomheta bort fra andre kjedeligere ting. Som influensa, f.eks.

Olav Larsen & the Alabama Rodeo Stars dukket opp med EP-en Gospel and Drinking Songs i 2005. Året etter, i 2006, slapp de sin første langspilller Love's Come to Town, som da naturlig nok blir å regne som debutskiva. Sad & Happy Sing-a-Longs dukket så opp i 2008, og i 2012 slapp de albumet Memory Lane. Så det så.

Det første som slår meg når jeg lytter til Gospel For Non-Believers, er innlevelsen og krafta Olav har i sin stemme og i sitt vesen når han synger. Tilstedeværelsen og den sterke formidlingsevnen bare rauser ut av mannen, og fyller rommet med en slags elektrisitet uten pluss og minus (jeg vet ikke hva dette betyr). Totalt ujordet. Bare fri og befriende.
Jeg skal ikke ramse opp så mange facts om Olav Larsen & the Alabama Rodeo Stars, og om du har lyst å vite litt mer om mannen, er det bare å ta en titt på "Sju Kjappe" fra sist helg da han var ukas gjest hos oss. Da klasket han noe av sin sjel i bordet, og det er mye sjel i denne mannen.

Så jeg tror bare jeg med stive fingre og litt reduserte lytteverktøy gyver løs på selve albumet som fyller omgivelsene med lyd i dette øyeblikket.
Albumet starter med låta "Where Were You". Her kommer vi sakte inn via piano og en sjelefull, rolig sang med en sterk og vakker nerve. Det er mandolin og akustisk gitar, bass og et forsiktig vakkert kor. Etterhvert tar intensiteten og den sarte følelsen til i styrke, for så å dale igjen, og falle som snø mot bakken.
Så kommer "Sinner In Jesus Name". Her er det et fullt akustisk orkester med fele, banjo og en utrolig fet elektrisk gitar, manøvrert av Erlend Aasland, som tar Olavs strålende intense stemme ut i et litt sånn smårocka amerikanaterreng som lett kunne vært med å åpne en herrlig film fra Cohen-brødrene. Første gangen jeg hørte denne låta, visste jeg at hele skiva måtte omtales, no matter what. Og sånn ble det jo. FOR en låt!

"They're Not Following You" er en herlig non-gospel, gospel-låt med et kor som hele tiden ligger der å minner hovedpersonen om at "de sikkert ikke følger han". Jeg blir bare så søkke imponert av dette orkesteret her jeg sitter. Snakk om gjeng. Snakk om musikanter. Og Lillian Hodne er virkelig litt av en felespiller. Den lyden hun lokker ut av fela, er bare helt uimotståelig i dette terrenget av akustisk gospel-americana. Dette er ikke bluegrass, men det er heller ikke langt unna. Det er Olav Larsen & the Alabama Rodeo Stars, med en Hanne Vasshus som synger harmoni.

Den neste gospellåta er en skikkelig fullblods gospel-låt som fint kunne vært sunget for full hals i en eller annen fullsatt sør-statskirke, eller en i Chicago, for den saks skyld. "Let It Rain", er sterk og skjør, tander og full av bønn, håp, tvil og kjærleik til de høyere makter vi nok ikke tror helt på. Men selv om dette er gospel for ikke-troende, så er troen godt tilstede i sangen. Olav synger at han aldri har hatt troen, men at han har gjort mye godt. Han synger at han tviler på om han noensinne vil stå der ved perleporten når tiden er inne. Så han ber om regn, det tror jeg han vil få, før eller siden. Dette er bare faen så vakkert (det er vel lov å banne i kirka for ikke-troende).

"Rebel In a Gospel Band" er en steintøff americana rakker som også stiller tvil foran tro. Det meste ligger i tittelen her, spør dere meg. Jeg synes den forteller det meste om Olav Larsen og hans eminente Alabama Rodeo Stars. Her vandrer hele tiden en stilig gitar langs dene smale stien som fort har endt opp med å være en aldri så liten motervei her i mitt stille influensa-sinn.

Levi Henriksen har skrevet noen fine ord til neste låt, "My Old Friend Jesus":

Jesus i en cowboyhatt

Min yndlingshistorie i Bibelen har alltid vært der disiplene treffer en
horekvinne ved en brønn, og sporenstreks strener av gårde til Jesus for
å spørre om de skal steine henne. «Det kan dere godt», svarer Jesus.
«Men da vil jeg at den som er uten synd skal kaste den første stein».
Vel, det ble ikke noen steinkasting på disiplene den dagen, og nettopp
den beretningen er på mange måter en god innfallsvinkel til Olav Larsen
& The Alabama Rodeo Stars nye singel: «My old friend Jesus». En
ytterst soulfull countrysalme som setter tankene hen på to kjente
jødiskamerikanske musikere som begge har hatt sin egen tilnærming til
countrymusikken; Kinky Friedman og Leonard Cohen, med andre ord
alvorlig humor eller humoristisk alvor. Sangen starter vemodig sakralt
som noe av de fleste av oss har hørt mange ganger ved gudstjenestetid
søndagsmorgen, før teksten plutselig skeiner avgårde mot lørdagskveld
og møte med en noe forfrisket Jesus, som akkurat som i Cohens
«Suzanne» er noe desillusjonert. Hvorpå fortelleren kommer inn på noe
vesentlig ved det å tro, nemlig hvordan vi hvert år feirer nasareerens
fødsel gjennom å fornekte det meste av alt det gode han sto for. Olav
Larsen er av Norges aller mest troverdige countrysangere, og med «My
old friend Jesus» treffer han planken klokkerent med en sang som
veldig fort kunne tippet over parodien. En av Johnny Cashs mest kjente
gospelalbum het «A believer sings the thruth». Mitt forslag er at neste
plate med Olav Larsen & The Albama Rodeo Stars bør hete «A sinner
sings the thruth».

Jeg synes det var på sin plass og ta med disse ordene siden de kom som vedlegg. Og siden Herr Henriksen er en av mine favorittforfattere, var saken klar (håper det er greit). Dette er en djevelsk sterk og vakker låt. Den hører hjemme i alle og enhver av oss, om vi er syndere eller ikke. Eller om vi legger lista høyt for synd, høyere enn et par flasker brennevin, i alle fall. Hallelujah!

"Please Take My Pain Away" tikker inn med typiske kirkeakkorder på et litt pompøst og andektig piano. Her er er det også mye "Oh Lord", som jeg er sikker på at det er i messene rundtom i de mest fargerike kirkene borte i junaitn. Olav synger om all sin frykt og all sin tvil, og han ber herren om å ta bort smerten. Jeg vet ikke hvordan herren stiller seg til sånt, gitt at vår mann er en ikke-troende, men kjenner jeg hans rykte rett, er Olav i gode hender her.
Så kommer "Jesus Will Save You" hakk i hel. Her befinner vi oss i et mer typisk americanainstrumentert univers, selv om det fortsatt "jubles til Bethlehem på håsse-lestene", som min farfar, Olav Wilhelmsen ville sagt. Jeg vet ikke helt hva han mente med det, men han sa det rett som det var, og nå passer det også å si det. Herr Wilhelmsen trodde IKKE på Gud. Ikke i det hele tatt.

Så kommer vi over i noe som aller mest ligner på en god gammeldags countryballade. Men gospel-feelingen er aldri langt unna. Det dukker opp et og annet HALLELUJAH, og Anita Bekkeheien synger vakker harmoni med vår mann. Erlend Aasland spiller pedal-steel, og snart er vi alle i himmelen. Det er så vakkert at det nesten er dødelig.
"The Sun Is Gonna Shine" åpner med at Olav er forbandet, eller sint. Han bedyrer dette til herren, og han stiller spørsmål ved det meste egentlig, sånn jeg velger å tolke det. Både tro og eksistens står i tvilens sterke lys. Atter en gang må jeg bare berømme Olav Larsens innlevelse og låtskriverkunst. Det plager meg litt at ikke tekstene står i omslaget, selv om det er lett å få med seg hva vår mann synger til enhver tid. Det er noe med det skrevne ord.

Vi nærmer oss slutten på denne gospelskiva, og "Shine A Light" har alle kvalitetene en avslutning krever. Jeg vet ikke hva sjelevreng er, om ikke dette er det. Det er nydelig.
Så kommer avslutningen i "With Jesus By My Side". I stedet for å ri inn i solnedgangen på tradisjonelt vis, vandrer Olav side om side med Jesus i cowboyhatt, inn i den. Jeg ser dem for meg som siluetter der de vanderer med hver sin whiskyflaske i lanken.

Dette er rett og slett et sterkt og altoppslukende album som tar lytteren med inn i tvil, håp og forundring, sang og hallelujah. Eller skal vi si "Hallelolav"? Neida. Det sier vi ikke. Olav Larsen har en fantastisk sterk stemme som hele tiden har blikket på ballen. og hjertet i drakta. Det er troverdig, ektefølt og vakkert. Det er gospel for ikke-troende, med andre ord for meg også, jeg som stort sett bare tror på musikk og Johnny Cash. Jeg tror dessuten også sterkt på selvmotsigelsen, for det er den som setter meg fri.
Mine to favorittlåter blant mange favoritter er: "Sinner In Jesus Name" og "Let It Rain". Om jeg skal sette fingeren på noe, må det være det ikke følger med tekster.

Det er Olav Larsen selv som på helt overbevisende og utmerket vis har produsert dette albumet, og i tillegg til musikerne jeg har nevnt, spiller Torje Fanebust Ås bass, og Arne Andersen trommer. Olav her dessuten komponert og skrevet alle låtene.

Vurdering: Hallelujah! Virkelig. Dette er et strålende album. Hallelujah!!

[embed]https://open.spotify.com/album/0Du0BVThUQspxceS938JTi[/embed]