Oliver Hohlbrugger - The Choirboy (Revir)

Jeg er egentlig ikke spesielt følsom av meg. Sikkert bare sånn helt typisk midt på treet, om det går an å si... Bortsett fra når det kommer til musikk. Musikk som treffer meg skikkelig hardt. Og da The Choirboy traff meg, var det med full kraft. Utvilsomt som lyn fra klar himmel med et påfølgende tordendrønn i mellomgulv og hjerte. Jeg følte et overveldende og direkte slektskap med Oliver Hohlbrugger i løpet av noen få sekunder, eller retter sagt i løpet av et par takter og en akkord eller to. Det var nesten så begrepet "Three chords and the truth" fikk en helt ny mening i løpet av ingenting og alt.

Jeg lover at jeg ikke skal overdrive ordbruken i dag, noe jeg sjelden gjør, selv om enkelte har påpekt dette ved noen sjeldne og få anledninger. Jeg prøver alltid bare å uttrykke hva musikken jeg omtaler gjør med meg, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Så også her og nå.

Men først litt facts. Dette albumet er spilt inn og mikset i Elektrolud i Stavanger av Børge Fjordheim og Oliver Hohlbrugger, det er produsert av Hohlbrugger selv, og med Fjordheim og Line Larsen som co-produsenter.
Dette albumet er dessuten, og  imponerende nok mastret av Emmy-vinner, ja selveste Gavin Lurrsen (T-Bone Burnett, Iggy Pop, Queens Of The Stone Age og Far selv, Tom Waits...), i Los Angeles.  

Oliver Hohlbrugger har en helt særegen stemme og et like særegent uttrykk. På hans høyst personlige debutalbum The Choirboy, utspilles historier om tapt kjærlighet, levd liv, om tvil og forlagt tro, og til syvende og sist, en søken etter forsoning.
Det er mørkt, sofistikert og stemningsfullt med storslåtte arrangementer som igjen avløses av mer upolerte og primale uttrykk. Det er i denne ambivalensen, både tekstlig og musikalsk, at vi finner kjernen i Hohlbruggers, The Choirboy.
Med seg i prosessen har vår mann et fint knippe med rutinerte musikere; Børge Fjordheim, (Sivert Høyem, Cloroform, Monica Heldal), og et band bestående av Eirik Lye (Thomas Dybdahl), Jens Borge, Arthur Berning og Anders B Hauge, og Espen Kvaløy (Beachheads).
Han hadde nylig sin første releasekonsert på Folken i Stavanger der et begeistret publikum fikk sin musikalske servering.
Tidligere har Herr Hohlbrugger blant annet gjort support for Luke Elliott. Jepp, Oliver Hohlbrugger er en sjelden bra live artist med en sterk tilstedeværelse, en fin autoritet og med en utmerket musikalsk kompetanse.

Albumet åpner med "One Last Time". Vi havner rett inn i Olivers helt vidunderlige, både sarte og åpne stemme. En stemme ladet og full av noe som ikke kan være annet en ekte følelser i en direkte og total formidlingsevne som stammer fra de stedene i en mann det virkelig er verdt å vende sin oppmerksomhet imot, om dere skjønner hva jeg mener. Vår mann høres ut som en blanding mellom crooner-Richard Hawley og kongen selv, Elvis Presley. Det er så vakkert og så nært, så inderlig og lengselsfullt, at det omtrent ikke lar seg beskrive med ord. Så kommer det etterhvert inn et par mandoliner som bare er med på å forsterke di mest romantiske Elvis-vibbene, og som igjen gir låta et fullstendig tidløst preg.

Neste låt ut er "Goodbye". Herr Hohlbrugger ligger lavt og dypt på stemmefronten, og det er bare helt latterlig vakkert. Jeg føler at jeg er tilbake på '60-tallet. Roy Orbison (følelsen av han) henger der på stjernehimmelen, og jeg er bare helt ute av water, på en lenge etterlengtet måte. Jeg kjenner at halve den amerikanske musikkhistorien hvisker meg i øret, og jeg ser fortsatt britiske Richard Hawley foran meg. Men det er bare for at jeg er overveldet og så fordømt overraska over at ikke denne mannen allerede er viden kjent og på alles lepper. Og dette er fordi mannen har et helt eget særpreg på stemmen, et som jeg nærmest finner hos nevnte Hawley. Men kvaliteten er Olivers egen. Sangen kommer fra dypet, og fra et nesten fysisk minne. Jeg kjenner er farvel i hver eneste stavelse her.

Tredjelåta "Satan You Can Have Me" er mørk, dyster og helt briljant orkestrert. Dette er en sterk låt jeg kjenner i margen og dypt inne i min egen samvittighet. Hele komposisjonen setter mine tanker i sving. Det er som om jeg blir sendt tilbake til mine egne mørke stunder. Det har dessverre vært en god del av dem. Eller forresten. Jeg ville ikke vært dem foruten.

If there really is forgiveness
Don't mind these words i say
But by what i'm hearing lately
We're going the same way

So Satan can you hear me
Satan you can have me

Musikkvideoen til denne sykt sterke låta, premierte nylig med den ikke helt ukjente Kristoffer Joner i hovedrollen.
Den er regisert av Stian Kristiansen (Mannen som elsket Yngve og Kyss meg for faen i Helvete). Jeg, jeg bare bøyer meg i støvet, eller i elva, kanskje. For et mesterverk. Både låta og bildene.

[embed]https://youtu.be/rpjT-plbU2M[/embed]

Side 1 avrundes med "Close Your Eyes" Dette er rett og slett en liten nattasang som forteller den som skal sove nå, at det bare er å la verden gå sin gang. At det er greit å bare lukke øynene å vandre helt alene inn i drømmene. Dette er også så nydelig orkestrert og storslagent drømmende, at fanden vet... Og hele nerven forsterkes av en sag som synger sin ensomme lullabye. Dette er bare helt nydelig fra A til Å.

Det er mye pine og djevelskap i åpninga på side 2. Eller skal vi bare si ondskap. Låta "Evil" åpner med abstrakte toner og sonisk forvrengning i form av uregjerlige toner. Det ulmer i helvete, kjennes det som. Samtidig som det er vakkert der nede i avgrunnen et sted. På en djevelsk måte. Vakkert og onskapsfullt, fristende og avskyelig.
Så kommer låta i gang. Og her viser Oliver Hohlbrugger en ny side av seg selv, sånn rent vokalmessig, óg i formen. Det er mørkt og tøft, skummelt og stilig. Med et sånt lite "gi faen kor" som en utsøkt og viktig ingrediens.
Jeg vil ikke sammenligne denne låta med noen, eller noe. Det var denne låta jeg hørte først, for en liten uke siden. Det var denne låta som traff meg med full kraft, og det fortsetter den med her jeg sitter. Vokalprestasjonene, det "hyggelige" koret, og hele atmosfæren er bare helt avsindig. Det er sjelden å høre artister som går så inderlig og voldsomt inn i rollen, som det Oliver gjør her. Jeg kan kjenne frustrasjonen, fortvilelsen, sinnet og hele jævla svinmakta komme buldrende opp fra dypet, både i og rundt mannen.
Det lages alt for sjelden låter som dette etter min mening, selv om det kanskje hadde vært slitsomt i lengden om alle hele tiden skulle bryte hele sin sjel inn i hver eneste låt de skrev og fremførte. Men jeg sier det likevel. Alt for sjeden finner jeg låter som har kvalitetene til "Evil".

You seduced me in the moonshine
Your lies sound pretty
When you serve them with wine
My eyes had to adjust to
The darkness that's inside of you
Now i ain't saying that your evil
I don't believe in that kind of evil
But your getting pretty close
To ruining that for me

"Waiting For Jesus" overtar etter "Evil". Sakralt og storslått, men nært og lite på samme tid. Det kommer litt an på hvor du selv vil være i dette universet... Så røskes vi ut av det sakralt vakre, og havner i et vulkanutbrudd. Et inferno av smerte og bønn, fortvilelse og bare faen vet. Dette er Rock Noir med en innlevelse man skal lete lenge etter. Gitarvreng, stemmevreng og sjelevreng, himmel og helvete, Jesus og lengsel. Jeg kan ikke annet enn å si: HERREGUD FOR EN DEILIG UTBLÅSNING AV EN LÅT!

Det er mer som ulmer og bryter med harmonien når "Rewarded in Heaven" kommer ut av veggene, holdt jeg på å si. Det er alarmerende toner vi blir omgitt av, og det kjennes helt innerst i dypet, innerst i den mørkeste kroken av mennesket.

Oh my
What a troubled time
I've had on this earth

But there's a spark
Inside my mind
And it shines and it shines

You'll be rewarded
Up in heaven
You'll be rewarded by the Lord

Hele strukturen er som en intens bønn, og samtidig en bekjennelse og et håp. Smerten går under huden, og den river og sliter i en forpint sjel som enten havner i evig mørke eller der alle er salig badet i det "store lyset". Jeg vet ikke, men små demoner hvisker meg i øret, og jeg vet ikke om det er i musikken eller i meg selv. Kunst, er hva jeg kaller dette. Stor kunst. Selv om jeg har misforstått budskapet fullstendig. Men det har jeg nok ikke.

"I Won't Run" er en av de låtene som har gjort sterkest inntrykk på meg i år. Og jeg vet det har vært skrevet om tårer fra min hånd før, men nå kjenner jeg en potensiell flom her. Det er noe med akkordvalgene, og den enkle nesten banale melodien. Det er så jævla sterkt, og det strekker seg ut i alle retninger. Tilbake til det som har vært, og frem til det som skal komme. Svarte Satan om jeg vet... Det er den korte lille uskyldige setningen: "But i won't run if you won't too", som setter hele mitt system ut av balanse.

Goodbye old city
You wormhole of shit
Feel how it's all
Losing it's grip
We stayed for too long
Should have left years ago
Thought it would change
But it didn't do so

I dette øyeblikket er vinylskiva ferdig, men på CD-en finnes det et bonusspor. "Out of Love" er så vakker at det gjør direkte vondt. Jeg blir atter overveldet over denne mannes stemme, og over hans evner til å skrive musikk ALLE burde fått en sjanse til å høre ved en eller annen anledning. 
For en fantastisk kjærlighetssang, uansett hvilken vei den tok... kjærligheta, altså.

Herrejessunamn for en gjeng musikanter. Gitarist Arthur Berning er bare én av de som imponerer, men det gjør han til gangs. For en sykt tøff gitarist. Jeg klarer ikke å ramse opp hva alle som har medvirket her spiller for instrument. Ikke nå... Beklager. Men Oliver Hohlbrugger er et geni. Det er bare å fastslå. Et musikalsk geni. Albumet er som sagt produsert av Hohlbrugger selv, og Børge Fjordheim, med unntak av "Waiting for Jesus" som er produsert av Oliver og Arthur Berning, og "Out of Love" som er knotta av Oliver, Børge og Line Larsen.
Vurdering: Mesterverk. Jeg vil ha mer. Jeg vil ha mer. Jeg vil ha mer... The Choirboy er utvilsomt blant årets beste album.

[embed]https://open.spotify.com/album/0hPBZPo78CHv9iXZH7Hf52[/embed]