The Sky's Gone Out - Tell Me How It Feels/The Funeral (Velvet Elektra)

I en mail jeg mottok her forleden sto det skrevet av den som venter på noe godt fra Fredrikstad, venter ikke forgjeves, noe jeg forsåvidt har lagt merke til over en lengere periode nå. For det foregår saker der øst, nede i "plankebyen", og det som kommer er stort sett original vare, så i musikalsk sammenheng kan begrepet "plankeby" være temmelig misvisende. For her kjøres det ikke alt for mange "plankelåter", jeg vil heller si tvert i mot. Men nok om det. Mailen som kom handlet om et band som kaller seg The Sky's Gone Out, og med et sånt navn, skjønte jeg at det ikke kunne være snakk om sånn typisk solfylt sommermusikk der alt er honky dory og livet en fest. Neida. Her måtte det være snakk om noe mørkere. Og det hadde jeg rett i.

Hjernen bak TSGO's musikk, er etter hva jeg har forstått en fyr som heter Jon Martens Holm, og han påstår at dårlig påvirkning og elendig innflytelse er kraften bak alt dette, og at dette er musikk som egner seg perfekt til å forsterke atmosfæren i mørke hus med rød belysning. Begge disse låtene er skrevet av Holm (Icon of Coil, View og CCTV), Frode Gundersen (Spoonfool og Billion Dollar Mission), Torstein Eriksen (Freedumb og Norsk Råkk) og Simon Haugsten Hansen. Produksjonen er det Stephan Groth (Apoptygma Berzerk) som har tatt seg av og miksen er gjort av Kjell Martin Roll (Schæfer). Mastringen er gjort av Sindre Bremnes og Dragan Tanaskovic ved Bohus Mastering, i Sverige. En annen kar som også er essensiell for dette bandets utvikling er MC Peko/Ole Sørensen (Focus Studios, Arctica / Antarctica og Howlin´of the Wolf), og Howlin' of the Wolf, har vi jo omtalt her hos oss tidligere. Ole Sørensen har jo vært bassist for Howlin' of the Wolf når de er på veien, og nå for tiden er han en del av bandet også i studio.

I TSGO's musikk kan man finne likhetstrekk med band som The Killers, The Jesus and Mary Chain og My Bloody Valentine, mens Holm´s inspirasjon er påvirket av band som Joy Division, Bauhaus, Sisters of Mercy, Prodigy, New Order, Marilyn Manson, David Bowie,  Suede, Slowdive, Pulp and the entire Mute og 4AD katalogen generelt.

Jeg har lyttet en god del til disse to låtene, der låten "The Funeral" også kommer i en MC Peko remix. Og visst fanden er stemningen mørk. Men den er ikke bare mørk. De analoge synthene som brukes i musikken, sørger også for at det skinner et lys av pop som stadig bryter gjennom mørket og gir låtene en etter min mening nydelig kompleksitet.
Jeg regner meg selv som blodfan av Joy Division og jeg elsker mye av den synth-aktige angstpopen som så dagens lys på tampen av '70-tallet og godt inn i '80-tallet. Så det er med et visst deja vu til ungdommens hus i Tromsø jeg lytter til disse to låtene. Selv om jeg på den tiden var mer opptatt av hardrock, og hadde et image som tilsa dette, hadde jeg alltid en litt undertrykt fascinasjon for både angstpop og New Wave. Etterhvert som årene har tikket avsted, har jeg stadig kommet litt nærmere denne kulturen som tok form gjennom den nevnte perioden, og da særlig i England.

Jeg hører også ting som minner meg om The Stranglers og Ultravox i denne musikken, og jeg må bare fort si at jeg elsker kombinasjonen her mellom litt småtunge gitarriff, svevende synther og det vokale landskapet TSGO sender oss som lyttere, inn i. Lyrikken kler dessuten hele den musikalske topografien, og setter meg i en stemning jeg rett som det er lengter etter. Begge disse låtene sitter som et skudd, og Herr Sørensen's remix av "The Funeral" er som en liten reise å regne. "Tell Me How It Feels" har et noe mer optimistisk og mer pop-prega uttrykk enn "begravelsen", selvsagt, men også den opererer i det mørke landskapet - ikke tro noe annet selv om solen i form av analoge synther av og til bryter gjennom skyggene. Disse synthene kan dessuten også fremstå som djevelen selv, så...
Tross den dunkle atmosfæren blir jeg glad når jeg lytter til denne digitale maxi-singelen, og det slår meg at jeg sitter her å håper på en langspiller så snart som mulig. Og helst på en sånn god gammeldags grammofonplate.

Dette er kanskje den neste generasjonen av alternativ elektronisk rock (ja, dette er mye mer rock enn pop), og den er helnorsk. Selv om det er ramset opp en hel bunch med band som kan ha påvirket dette orkesteret, vil jeg utvilsomt slå fast at de først og fremst er The Sky's Gone Out. Originale og drevet av en helt egen energi.

Vurdering: 8.0/10

[embed]https://open.spotify.com/album/5W4vZdUsoTJVggM40kBK7h[/embed]