Torgeir Waldemar - Summer in Toulouse/Sylvia (Jansen Plateproduksjon)

Verden og rocken vil fortsette ufortrødent videre. Det har den gjort og det vil den fortsette med. Selv om vi stadig mister umistelige musikere og låtskrivere, vil alt fortsette nådeløst inn i fremtiden. Heldigvis, får man vel si. Videre inn i en fremtid som hadde vært direkte uutholdelig uten rock'n'roll og uten dens mange visjonære ambassadører, hvis visjon er masse gitar og kjente formler. Jeg kan ikke skrive et eneste ord, uten å først si dette. Det lar seg enkelt og greit ikke gjøre.
Onsdag mistet vi en jævla fin fyr som jeg hadde meget stor tro på for den musikalske fremtiden. Helt til jeg i høst fikk vite om hans brutale sykdom. Da skjønte jeg dessverre fort at han neppe ville få sjansen å servere oss med sin musikk.
Nå har The Northern Lies nydelige frontmann, Henry Johnsen, dessverre lagt ned gitaren. Han har gjort det i lag med så mange andre dette nådeløse året. Hvil i fred unge rocker. Hvil i fred.

Så, det er med en viss tomhet, og en sterkt følbar tristhet jeg sitter her å lytter til Torgeir Waldemars siste to låter...
Denne mannen er en artist som utvilsomt har mye å tilføre vår rock'n'roll-hungrige verden (ofte hungrig uten engang å vite det, dessverre).
Torgeir Waldemar, ja. Mannen er snart klar med sitt nye album, og i mellomtiden får vi altså servert denne fantastisk herlige singelen.
De eller vi som tror vi kun skal få mer av den sarte, akustiske og ettertenksomme Torgeir Waldemar, han de fleste av oss møtte da han kom med sin selvtitulerte solodebut i 2014, må nok tro om igjen. Let me tell you. For denne gangen har han plugget seg på forsterkere med vreng og høyspenning. Denne gangen møtes vi av riffing, stemmer og rå gitarkraft. Denne gangen står rockedøra på vid vegg, og det er så deilig at jeg knapt kan få det sagt tydelig nok. Torgeir er i skikkelig rockemodus, og det er tøft. Torgeir Waldemar er en rocker av rang. Det oser kvalitet alle veier.

TW (ikke The Wilhelmsens og ikke Tom Waits) har vært gitarmann i mange forskjellige band, uten at jeg skal prøve på en oppramsing av disse her og nå. Så vår mann er på ingen måter ukjent med full vreng og trøkk. Absolutt ikke. Men som soloartist viser han nå en annen siden enn den vi ble kjent med sist. Og det kan jeg like. Det er alltid interessant med artister som har flere strenger å spille på (vel, det er fortsatt bare seks, men dere skjønner tegninga). Musikanter med stor variasjon i uttrykket, appellerer til meg, og har alltid gjort det. Sånt noe er på mange måter med på å gjenspeile min egen smak, som mange vil påstå har en stor spennvidde. Og det er stor spennvidde i Waldemars uttrykk, samtidig som nyansene og variasjonene hører sammen som hånd i hanske.
Det ryktes at mannen denne gangen har laget et album som representerer både det rendyrka sarte som vi kjenner, og det som presenteres her med masse gitar og full guffings. Vi sankker med andre ord om full fest.

A-siden på denne singelen har mye Crazy Horse og mye sånn deilig dirty Young-gitar over seg, óg i seg. Sangen er både melodiøs og fremoverlent. Torgeir slenger ut både gloser og akkorder, og det kores på skikkelig Crosby, Stills & Nash-vis. Det er rett og slett så man for lyst til å tilbringe sommeren i Toulouse. Eller det er rett og slett så man får lyst. Bare lyst. Lyst til det meste.
B-siden, "Sylvia" er av det mer flytende, seige slaget, selv om det også her er gitarbasert med masse vokalt trykk. Jeg blir rett og slett slengt tilbake til tiden da '60 ble '70-tall, og da håret var lengere enn de fleste kjærlighetsforhold, for å si det sånn. Gitarlyden på begge disse låtene, er verdt pengene alene. Og igjen. Stemmene. Alle stemmene. Hallelujah, brothers and sisters!

Vurdering: Jeg må si jeg er skikkelig imponert over det høye nivået på disse to låtene. For dette er utvilsomt noe av det aller aller feteste jeg har hørt i genren siden både Crazy Horse og Young, Manassas og bare faen vet. Det deilige groovet, de flerrende gitarene, koringa og sangen generelt...
Det er lett å tenke seg til at langspilleren kommer til å treffe meg med full kraft, om det i tillegg til dette psykt deilige rockeuniverset kombineres med det vi fikk sist. Vi snakker om pose og sekk, og vi snakker om en øyeblikkelig klassiker da, såvidt jeg kan forstå. Rocken står aldri i fare når vi har folk som Torgeir Waldemar. Dette traff meg midt i hjerte, og jeg trengte denne dosen nå som desember ser så jævla mørk ut.

[embed]https://open.spotify.com/album/2NWmBjEm0T3lXTxhmPg9mh[/embed]