Vic Chesnutt - West of Rome (Texas Hotel)

Høsten 1997 skaffet vi oss internett min daværende samboer og jeg. Det var svære greier, ISDN vettu. Se opp verden! Her kommer vi. Eat you heart out, og alt det derre. Her skal det surfes...
Det var på den tiden at min Vic Chesnutt fascinasjon var helt på topp, så det første jeg gjorde ute på det store nettet var å skrive inn navnet - VIC CHESNUTT. Mens jeg ventet på at EDB-utstyret som var koplet opp med kabler og blinkelys i alle retninger skulle finne ett eller annet der ute som kunne fortelle meg noe mer, noe spennende, om min store helt, drakk jeg et par tre kopper kaffe, røyka sigaretter med begge hendene, mens jeg ruget frem og tilbake på kontorstolen. Etter en halvtimes tid kom det opp en side der det såvidt var et bilde av mannen, og der det var gjort plass til et aldri så lite kommentarfelt. Etter å ha tittet på dette bildet, og etter å ha studert de to-tre kommentarene som allerede var der, skrev jeg: "VIC RULES". Jeg mente det jeg skrev.
Det skulle vise seg at det gikk mange år før jeg atter vendte nesen mot det store internettet igjen, med tanker om at; dette er det døveste jeg har vært borti på lang tid. Snakk om dill og fjas.
- Nei gi meg en blekke. Dette duger ikke.
Men. Nå skal du høre. Helgen som fulgte skulle vi på konsert med det britiske bandet Teenage Fanclub (som vi også elsket på den tiden), og før vi tok turen til Universitetet i Tromsø der konserten skulle finne sted, dro vi på oppvarmingsfest til min bror som hadde invitert en fin liten gjeng med ymse rockere. Da vi kom inn døra der, gikk det kanskje bare et minutt før en lærerstudentkollega av min bror sa:
- Hei! Jeg så at du hadde vært inne på Vic Chesnutts hjemmeside å skrevet -"Vic rules".
Så fortsatte han:
- Jævla tøft"!
Vi ble sittende der å prate litt om hvor jævla tøft det var, mens mine tanker gikk på at det var faen så snodig at denne finfine mannen allerede hadde avslørt noe jeg trodde skulle være en slags hemmelighet mellom meg og et par hardcore amerikanere. Et par utmerkede fans som også elsket Vic fra Jacksonville i Florida.
Verden var allerede da begynte å skrenkes inn. Et første skritt mot et 100% opplyst samfunn som skulle gjøre oss alle til en stor lykkelig familie. Det gikk uansett mange år før jeg begynte å surre med the world wide web igjen, men Vic Chesnutt, han var der, og han er der. Eller her, om du vil. Dette så lenge jeg kan trekke pusten.

West of Rome - Just east of the border

La oss skru tiden halvannet år tilbake fra den internetthistoria nå. La oss begynne der det begynte for meg. La oss åpne opp for West of Rome. En plate som har satt dype spor, og som bare fortsetter å grave seg innover i min sultne musikksjel. West of Rome ligger som en forsikring et sted langt der inne. Den sikrer at min sjel er intakt. Min indre klokke. Skulle disse sangene svinne hen og fordufte en dag, vet jeg at enden er nær.

La oss snakke litt om James Victor Chesnutt.
Han som sikter til Rome i delstaten Georgia når han synger West of Rome med en stemme som enhver dag kan knuse mitt hjerte slik jeg vil det skal knuses.

Hardcore greedy greedy man
Loud with the ladies - Mister Arrogant
Never ending sagas and such
Enemy of Mister McGruff

Det går bare 15-16 sekunder inn i dette albumet før jeg er solgt. Det vil si når Vic legger hele sin sjel i ordene han synger ut. Når de merkelige setningene i "Latent/Blatant" gjør mening. Og når meningen på mange måter er ordløse sannheter perfekt plassert i lange ordrekker av en helt annen verden. En verden skapt av Vic.
Men. Hm... historien min begynner en lørdag formiddag i mai. En tidlig maidag i 1996 med solen hengende over Tromsdalstinden og inn vinduet mitt på bysiden av Tromsø. Østvendt ned mot Tromsøysundet. Det er denne formiddagen jeg hører Vic Chesnutt for første gang, og det er derfor jeg aldri kommer til å glemme den dagen.

Etter at min bror hadde vært innom leiligheten og drukket en kopp kaffe, etter at han hadde lagt igjen et par CD-er jeg bare MÅTTE lytte til, var forsåvidt mye av dagen satt. Jeg holdt på med å restaurere et hus, jeg hadde akkurat endt opp som singel (det er en mening med alt), og jeg hadde flyttet inn i en av leilighetene i det huset jeg var godt i gang med å renovere. Rundt meg sto det en fin liten gjeng med fulle brennvinsflasker som jeg hadde fått som delbetaling for en jobb jeg gjorde på andre siden av gata, og utenfor det vidåpnet vinduet var livet ellers i full gang. Det var et nydelig nabolag dette. 68 skritt ned til kiosken der de hadde både øl og CD-plater. Og sigaretter.
Så der satt jeg mutters alene. Min bror hadde hastet avsted etter kaffekoppen som nå sto der på bordet rett ved siden av de to CD-ene han ville jeg skulle dykke inn i. Kjærlighetslivet hadde som sagt gått ad-undas, og jeg var mer eller mindre dødssliten etter temmelig mye jobbing den siste tiden.
I dag husker jeg bare den ene av de to skivene. Det var den ene der som tryglet om å bli satt på først, og det var den jeg følte den største tiltrekningen mot. Denne lille firkantede pappbiten med påskriften; Vic Chesnutt - West of Rome hadde allerede før jeg fikk hørt den et godt overtak på meg.

OK. Vi prøver igjen. La oss snakke litt om James Victor Chesnutt. James Victor Chesnutt kom til verden 12 november i 1964. Dette skjedde i Florida, nærmere bestemt i Jacksonville. Han var adoptert og vokste opp i Zebulon, Georgia. Han begynte, i følge seg selv, å skrive sine sanger allerede da han var fem. Vic har fortalt at han tidlig skjønte, at alle sangene han hørte, og som ble sunget rundt omkring overalt, var skrevet av noen. At det ikke var noe hokus pokus ute å gikk. Og dermed var det egentlig gjort.
Vic skrev låter hele livet.
Allerede som 13-åring fortalte han sine foresatte at han var ateist. Noe som slo ned som en bombe, og knuste dem.
Da han var elev i grunnskolen var han aldri helt populær.
Han var overvektig, og den eneste gutten som hang sammen med han, var en (i følge barns sedvanlige onde tunger) tilbakestående kar som hang på han stort sett hele tiden.
Og da Vics medelever etterhvert begynte å påstå at Vic og denne gutten var et kjærestepar, ble det for mye, og vår mann tok grep, og satte opp en aldri så liten slåsskamp ute i skolegården. Han var egentlig lei av å ha denne karen hengende på seg hele tiden, og nå skulle han bevise for de andre på skolen at det ikke fantes et snev av sannhet i påstandene om denne kjærestevirksomheten.
Etter mange oppfordrende utrop fra mengden, endte det opp med at Vic klinket til sin kompis. Så ble alt bare verre.
Nå var han i tillegg til å være han upopulære tjukkasen, "han som slo ned en tilbakestående gutt". Så det var ikke lett å være Vic på denne tiden.

Da han begynte på videregående hadde han endelig kvittet seg med sin overvekt. Han møtte andre som også var opptatt av å skrive sanger, og han startet å spille i band. Alt så plutselig mye lysere ut.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å dra hele livshistorien til Herr Chesnutt. Men noe må jo sies.
3 mars i 1983 satte en dritings Vic Chesnutt seg i bilen. Han kjørte av veien, brakk nakken, og endte opp lam fra livet og ned. Armer og hender ble også delvis lammet.
Etter et år klarte han derimot å finne ut hvordan han kunne fortsette å spille gitar. Siden fingrene på høyre hånd var ubrukelige, limte han et plekter fast i en hanske. Det virket. Vic kunne spille gitar. Nok til at det funket. Noen mener til og med at nerven i spillet ble av en annen verden. 

Etterhvert endte vår mann opp i Athens, Georgia. Der møtte han en hel bråte med musikkfolk. Han ble fort en del av bohem-miljøt som rådet der på '80-tallet, og det ble i så måte festet konstant og hver eneste kveld.
Hva er vel en bohem uten sine alkohyler? Jeg bare spør.
Så ble endelig hans talent oppdaget på et nytt og høyere nivå. Han fikk seg en og annen spillejobb, møtte blant andre Michael Stipe, og før man visste ordet av det, var Mr Chesnutt plateartist. Dette er den korte og litt flåsete varianten av historien.

Stipe produserte de to første albumene, altså Little og West of Rome. Og for å sitere REM-vokalisten: "Jeg følte at det hastet med å få festet disse sangene som bare rant ut av Vic, på bånd. Før mannen rakk å ta livet av seg".
Vic holdt til i solfylte Kalifornien da ukens klassiker kom til verden i 1991. Sangene er såvidt jeg vet skrevet og unnfanget på veien, eller on the road som det så fint heter der borte. Og disse sangene...

Disse sangene fylte leiligheta i Tromsø. Jeg ble bare sittende der å gape etter drøye 50 minutter med en sang jeg aldri hadde hørt maken til. Og hva var det Vic sang om med en sånn ufattelig innlevelse? Spiller det noen rolle hva det er mannen synger med en sånn stemme? Hadde det ikke vært like sterkt om det f.eks var Versaillestraktaten han sang fra?
Jeg tror det. Men jeg er selvsagt glad for at han synger sine egne ord. Vic var en stor tilhenger av ordet. Og særlig de ordene som ikke var typisk å bruke som lyrikk i en sangtekst. Han mente at alle ord var like viktige, og dette er jeg helt enig med han i. Dette gjorde tekstene, og ikke minst sangene hans, helt unike.

I Spotify-lenken nederst på siden er West of Rome tuklet med. Den rommer alt for mange låter, og førstelåten på albumet, "Latent/Blatant" er havnet som nummer 17. Ellers er rekkefølgen grei helt til "Soggy Tongues", som er sistelåten på den skiva jeg kjenner ('94-utgaven). Her snakker vi om i alt 14 låter.

Så jeg traff den nærmeste flaska denne lørdagen. Klokka var nå godt over 12, og resten av verden kunne bare reise og ryke. Vi ble fort venner, og før jeg visste ordet av det hadde jeg kommet dypt ned i Herr Fleischmann. Halveis ut i et hav av følelser og store inntrykk. Feischmanns tvillingbror lå dårlig an, skulle det vise seg. West of Rome gikk på konstant repeat og jeg danset lykkelig rundt i leiligheten mens solen nå lyste opp den siden som lå i skygge da min bror var innom.

"Michelle loves Willie"
"Our little Sarah"
"Daughters of the American Revolution"
"Stryper loves Jesus" and I love a girl
Against my better judgment
'Cause I feel like a squirrel

My roommates got married and I booted up
And a friend of ours told me that I was disgusting
My roommates got married and I booted up
And a friend of ours told me that I was disgusting

Valhalla is pinned to the edge of South Carolina
We interstate traveled just to free a man from China
Hotel full of Pakistanis
And a front porch filled with greasy greasy grannies

Når mannen tar i på andrelåten "Bug" hvor han hevder at Valhall er stiftet til kanten av Sør-Carolina, havner jeg der jeg liker meg aller best i musikken. På dette magiske stedet du aldri kan bestille deg billett til, uansett hvor mye penger du har. Og sånn fortsetter det. Gjennom hele jævla albumet tar Vic meg videre med dit hvor jeg elsker å være. På denne soniske ferien der jetmotorene er skiftet ut med vinger av poesi og tone. Der kø og kaos er skiftet ut med harmoni og den aller reneste formen for kjærlighet. Der håp og tvil er født som brødre. Der revolusjon og djevelskap har et ansikt jeg kan leve med. Dit hvor et par flasker vodka aldri skaper problemer.

And the world it is a sponge

Verden er og har alltid vært en svamp. Den suger til seg det meste. Og denne morgenen har jeg byttet ut Herr Fleischmann med en viss Herr Zoegas. Og la meg bare si det med en eneste steiking. Kaffen gjør nesten disse sangene enda sterkere nå - tyve år etter at jeg danset rundt i den vidunderlige vodkatåka. Den gangen da kjærlighetssorgen i det ene øyeblikket la meg flat ned på furugulvet, og da den helt avsindige lykken over å endelig være alene, i neste øyeblikk løftet meg opp i et musikalsk og berusa zenit.

I am sick of you
Expecting me to do
All these puny ingratiation's
You know I am a terrible patient
I am barely alive
Ever since my daddy died
I've been searching for my own little babies
To misbehave and betray me
I tie one on to all the others
And say a soggy toast to all my drunken brothers
"They've got organizations for people like me with stupid preoccupations"

"Stupid Preoccupations" tar denne morgenen, eller det er vel formiddag nå, akkurat som det var første gangen jeg hørte Vic synge, pusten fra meg. Igjen. Hm... Om jeg skal være ærlig, gjør samtlige av disse fjorten sangene nettopp det. Tar pusten fra meg. Jeg blir mentalt nullstilt på forunderlig vis i stillheten mellom hver låt, før jeg atter fyker ut på emosjonens vide vinger når Vic begynner å synge igjen. Eller når lyden av hans nylonstrenger treffer meg hardt med sine myke toner.

West of Rome, just east of the border
In a static-y Ramada inn
Polishing his boots and pummeling his liver
Steeped in the dark isolation
Just what business does he have around here
Credentials are wearing out with each little bit of cheer
Yes it's a bad scene we're convening

Brushing his teeth and milking his ulcer
Preparing to waste another wily morning
Stroking himself and them phoning up his sister
He tells her their life would make one whale of a movie
Yes a childhood full of dry goods and wet neglect
The father they now sponge off they have no absorbing respect
Yes he's a glad boy to have such a void
Yes he's a martyr crawling across cobble stones
From his cozy cottages just west of Rome
Yes its a sad state for great suffering

Eller når de mest nakne av alle toner treffer meg som et godstog.
Pianoet i "West of Rome" er det mest skjøre, svake, stille... Det meste ensomme jeg kan tenke meg. Lyden er som et øde landskap et sted langt der inne i meg. Et sted hvor jeg ikke kan være for lenge. Jeg er redd jeg skal punktere, og bare bli liggende som en formløs hudhaug på dørken, om jeg blir der inne for lenge.
Men det fine med denne sangen, "West of Rome", er at den på tampen geleider meg fint tilbake til virkeligheta. Når Vic Chesnutt skriker ut sin klage der på tampen, er jeg både tilbake ved kaffekoppen, eller ved drinken. Og jeg er lykkelig. Ja. Jeg vet det er merkelig at dyp mørkeblå blues kan gjøre en mann så lykkelig. 

Dette albumet er et eneste stort mesterverk. Disse bitte små sangene fra denne lille store mannen, er så svære at selv Amerika blir som en pusling å regne.
Jeg har tårer fra West of Rome i min kaffe.

Vic Chesnutt tok en overdose av et muskelavsappende preparat, 25 desember 2009. Han ble 45 år. Her i mitt eget lille musikkrom (uansett hvor det måtte være) vil han alltid leve videre. Sangene han skrev har sørget for et evig liv.

[embed]https://open.spotify.com/album/1H7Ex8M0Ogm6s2btb7ifou[/embed]