Woods - City Sun Eater in the River of Light

Jeg er ikke så glad i stemmer som synger i et leie der mistanken om at det kan henge en katt å dingle etter et godt og pinefullt tak i ballene, er for tydelig til stede. Voksne menn som hengir seg til konstant falsettsang, hodeklang, eller hva enn vi makter å kalle det (la oss for ordens skyld holde Neil Youngs vakre og lyse røst unna dette selskapet), når sjelden frem gjennom undertegnedes jammer-filter. Ofte ikke frem til det engang.
Men i vår skjøre verden av motsetninger og uante krefter, finnes alltid unntaket, og det unntaket har jeg funnet gjennom noen runder med Woods's siste album med den fantastiske tittelen, City Sun Eater in the River of Light. For når Jeremy Earl åpner sitt hipster beskjeggede gap og slipper ut den sangen jeg ellers kan styre min begeistring for, skjer det noe jeg ikke har følt eller bevitnet siden Bon Iver (Justin Vernon) debuterte med sitt, For Emma, Forever Ago. Den katteklo ballebehengte sangstilen har funnet et forsvarlig, for ikke å si perfekt miljø, for sin uttrykksform, og alle fordommer er med det kastet på båten. Kanskje til og med den som seiler ned langs lysets elv (jeg har fortsatt probler med de fleste menn som synger som om de var småjenter. Det er mye som skurrer der).

Undergrunnssideprosjektet til Meneguar's Jeremy Earl, altså Woods, som egentlig hadde tenkt å begrense seg til én utgivelse i 2005, og som nå er på sitt niende album (tror jeg det er), imponerer meg stort. Imponerer og revitaliserer meg litt i forhold til denne genren. Musikken er (hold deg fast nå) så livsbejaende (FY - for et motbydelig ord) at jeg nesten får lyst til å melde meg inn i en sånn kronisk dustegruppe for positivitet, harmoni og kreative krefter (om det finnes en sånn), og deretter leve resten av livet på et flott og strategisk fint plassert tak der jeg i evighet kan stå å rope ut min fryd til Gud og hvermannsen. Nå snakker jeg ikke om det lyriske innholdet, men om selve terrenget musikken ligger i. Formen den har og tar. Det er så friskt dette, så funky, smidig og fullpakket av vitaminer, at det får selveste Grete Roede til å fremstå som en likblek rennestensknarker i livets aller siste fase. Energien denne musikken er i stand til å generere i mitt motstridene legeme og noe dystre sinn, er så hjertelig velkommen når den først setter inn, at jeg har tro på at den bør tilbys folk som stadig maser til fastlegen sin etter piller som kan gjøre livet lysere, mindre strevsomt og begrenset for uendelige rekker av tunge tanker.

Det eventuelle tungsinnet som riktignok er å finne i noen av tekstene, står i absolutt grell kontrast til musikken og melodiene på dette helt nydelige albumet. Den ene låten etter den andre løfter oss opp i sitt audielle paradis, og lar oss kjenne på frelsen som kan ligge i denne uerstattelige kunstformen vi alle kjenner som musikk. Det er selvsagt noen tonale dalfører der instrumentenes vingespenn tar oss med ned i litt skumlere topografier, men den perfekte overbalansen av optimisme, feelgoodisme og livskraft, gjør likevel helheten her til en reise gjennom fornøyelsesparken du alltid har drømt om å besøke.

Jeg kan med andre ord ikke gjøre annet enn å anbefale dette albumet til alle som liker å føle seg vel, en sjelden gang eller hele tiden. Jeg er rett og slett fristet til å rope; "Løp og kjøp" her jeg sitter med verdens beste kaffe i koppen, men nøyer meg bare med å si - Hipp hurra for Woods! La oss bare danse en slags egenkomponert New Orleans-samba ned boulevarden av knuste drømmer med et glass sjampis i den ene lanken, og en rytmisk tullerangle i den andre. Og la oss le mens vi gjør det. Fytterakkern dette er flott. Nesten fullt på høyde med nystekte vafler.

https://open.spotify.com/album/1LGBxdl9JbgEn0cuaVJRUY