The Dogs - Death By Drowning (Drabant Music)

Det helt strålende bandet vi kjenner som Supersuckers var nok ikke i toppslag da de entret scenen like etter The Dogs på John Dee for noen få år siden, for de ble en gedigen nedtur etter at Schau & Co hadde sparket oss rett på flabben med en hysterisk bra levering. Det var såpass mange trinn ned på stigen at vi forlot stedet og dro videre midt i settet til de ellers så eminente amerikanerne. Kreftsyke Eddie Spaghetti har jo etter dette vært igjennom en operasjon, og det virker, takk og pris, som om alt er bedre nå. You're still the man, Eddie!

Jeg er sannelig ikke helt sikker, men jeg tror den drivende fete helgen i 2000 på Blå Rock Café i Tromsø, var den første gangen jeg så Kristopher i front av et steintøft rockedyr. Dette var en helg med både Cumshots og Ricochets, og whiskyen fløt temmelig fritt mellom halvliterne som enten hang i lufta noen sekunder, eller var på tur ned strupen. Jeg husker sågar at jeg havnet på barkrakken ved siden av Schau på et tidspunkt, og vi drakk whisky sammen mens den karismatiske rockeren skrev et eller annet på en femtilapp jeg ga han i mangel på annet papir, før jeg den neste skinnblakke dagen brukte lappen på en iskald Cola. Men det var den gang da.

Nå som 2017 befinner seg i startgropa, kommer tradisjon tro The Dogs ut med sin femte langspiller, og jeg har hatt gleden av å lytte til denne et par uker allerede. Dette er det første albumet gjengen gir ut på Drabant Music, et album som selvsagt skal følges opp med heftig turnering i februar og mars. The Dogs har jo utvilsomt framstått som et av de aller mest hardtarbeidende bandene i furet værbitt gjennom mange år allerede, og jeg er temmelig bombesikker på at de vil komme til et sted temmelig nær deg som elsker skikkelig steintøff rock'n'roll i løpet av året. Jeg er også ganske sikker på at enkelte rurale rockere vil komme til å hale på seg rockedrakta, før de setter kursen mange mil ut av periferien for å få med seg en The Dogs-gig. Sånn må det bli.

Etter å ha åpnet forrige år med nytt album, fortsatte de med å slippe flere singler og et utmerket livealbum, de spilte for fulle hus, og de varmet sågar faen tute meg opp for han duden vi kjenner som The Boss. Det er det ikke mange forunt å få gjøre - eller oppleve. Så The Dogs er et av bandene vi her på bjerget har all grunn til å salutere. Dette er kruttet vi trenger, spør dere meg. Det er tørt, eksplosivt og lett antennelig.

Kris, altså. Den mannen blir bare bedre og bedre. Jeg snakker om låtskriveren og scenepersonligheten. Tekstene og selve ryggraden på låtene han komponerer. Jeg snakker også om hans stemme som stadig virker bedre og bedre i denne konstellasjonen vi nå burde kjenne som The dogs. Han synger bedre og han vræler litt tøffere. Når det kommer til hans kumpaner, så må jeg bare få sagt at gjengen også bare blir bedre og bedre, og mer og mer samspilt, samtidig som de fremstår som sterkere individualister for hver utgivelse. Og det er jo sånn det bør være. Det er dessverre ikke sånn det alltid er rundtom, men når det kommer til disse hundene, er det på sin plass å hevde nettopp det.

Foto: Michaela Klouda

OK. Så var det Death By Drowning. I likhet med det livfarlige coveret på denne utgivelsen, er tittelen også temmelig dødelig. Og coveret må jo være noe av det tøffeste vi har sett på lenge... Så, all honør til de poserende herrene, og ikke minst til fotograf Michaela Klouda. Det coveret sitter som et skudd, bokstavelig talt.

The Dogs:

Kenneth Simonsen - Perkusjon, munnspill/bluesharpe og kor
Roar Nilsen: Bass og kor
Christian Spro - Orgel og kor
Mads Martinsen - Gitar og kor
Kristopher Schau - Sang og sånt
Henrik Gustavsen - Trommer og kor

Skiva sparkes i gang så tøft som man bare kan ønske seg. Det er full Johnny Ramone-pupp, et YEEEEAH, og så smeller hele gjengen inn så tighte og oppkjeftige, at man skulle tro de vil vise oss hva rock'n'roll egentlig går ut på. Schau går rett i strupen på oss, og 2017 er i gang.

Our town, our rules
The smell of piss and powertools
Fucking do what we tell you to
Our town, our rules
O! S! L! O! O! S! L! O! OSLO!

"O.S.L.O." er rett og slett den perfekte åpningslåta. Det er rett på sak, og det svinger som bare faen. Her har også gjengen fått med seg den gamle ringreven, Torgny Amdam (Amulet...etc), som for anledningen vræler som bare han kan det. Det er så fett. Gitaren, kompet og og hele jævla dyret. Det er akkurat sånn det skal gjøres... Svarte faen for en kanonåpner! Inni der, rett før den tøffe lille gitarsoloen, er det noen som skriker: "Hahahaaa, oooh, det er så fett", og jeg tipper det er vår mann Torgny som står for det utbruddet. Mesterlig er ordet. Dette er rock'n'roll.

Denne skiva som er innspilt i "Nabolaget" gjennom en hektisk uke i august, er bare såvidt begynt når "All of Us Kids Were Accidents" (hvilken låttittel) sparkes i gang med tung riffing og bredbent sigarføring - holdt nesten på å si. Orgelet/farfisaen ligger som klistret til riff og komp gjennom hele låta, og alt er bare ren fryd. Fy faen sier jeg bare... Også DEN tunge deilige bassen. HAH!!

Når "Why Is the Flesh So Strong" kommer inn, er det i en seigere og tyngere fremtoning enn på de to åpnerene. Her høres Schau ut som Iggy Pop (for faen). Det er bare helt rått.
Jeg vet det er en drøy påstand, men dette må da være en av de feteste låtene Kristopher har pennet?! Så hælvetes intens og så desperat/messende i utrykket... Ja, jeg tenker på Iggy, men jeg ser Kris for meg der han står bredbent med trynet fullt av blodårer på randen til å eksplodere - også med en masse strykere i ryggen (makan, ass). Og dette, altså Schaus innlevelse og intensitet, gjelder selvsagt ikke bare for denne låta. Denne "tendensen" går som en brennhet piggtråd gjennom hele albumet. The Dogs er per dags dato Norges fetest og beste band, også på plate. Og det sier ikke så rent lite.

Så er det full fart igjen. The Dogs høres atter ut som det var de fant opp kruttet her. Dette minner om alt som noensinne har vært tøft, og som med rette har blitt kalt rock'n'roll. "Declaration of Isolation" er allerede en høyt elsket energibombe her i kneipa. For et driv og for en attitude. Helt nydelig. Og du. Mads Martinsen er en av verdens tøffeste gitarister...
SÅ, kommer "Please Say Something". Selve musikken er Martinsen sitt verk, og den mannen kan sannelig komponere fete melodier og vendinger... Og det munspillet som ligger der, blåst av trommis Gustavsen, er helt genialt krydder. Kris høres ut som han skriker ut sine siste ord og jeg er søkkimponert.

"Where the Circle Joins" går rett i Iggy-modus, takket vare en stadig tøffere og bedre sanger. Det lyder så fett, at dette knapt kan kalles skramlerock dette. For dette er bare dødstøft. Punktum. Drit i sjanger, og drit i merkelapper. Dette er bare The Dogs. Og det er faen tute også når "Still Under Water" sprenger seg ut av treverket. Kris høres skikkelig dyrisk ut, samtidig som hans timing og intonasjon er helt jævla overbevisene. Frank Hammersland (Pogo Pops...etc), som er med å kore på noen låter her, gjør bare låtene fetere enn den allerde er. Herregud! Hvor skal dette ende. Vi kan ikke drukne nå.

Som en slags garasjeballade... Neida. The Dogs driver ikke med ballader, men "It Still Hurts" er likevel litt i nabolaget av noe som kan minne om det. Det høres ut som Kris er fullstendig knekt her. Det oser av smerter og nederlag, og igjen, det er bare så utrolig overbevisende. Og det fortsetter sånn når "Get Away From Me" overtar. Det slår meg at Schau virkelig har en stor variasjon i sitt vokale verktøy, altså kjeft, strupe, lunger. Høydepunktene står i kø her. ER DET MULIG. Jepp. Det er det. Og denne gjengen. Djizøz kerraizt!

Albumet avrundes med den elegante, tunge, tøffe og blodfete "The Rain Held a Thousand Needles". Her må jeg atter trekke frem Iggy, selv om jeg nå burde forstå at dette er Kristopher Schau og ingen andre. Og igjen... Det munnspillet gjør seg så jævla godt hver gang det dukker opp. Det er ikke en overflødig lyd her. Not one.

Kjapt oppsummert: Dette er The Dogs beste album så langt. Det er så overbevisende og variert at det bare er å røske av seg hatten. De minner om meg mye her, alt fra Ramones til Stooges - og mye mer.
Men, først og fremst, har vi fått oss et skikkelig rock'n'rolldyr her til lands (joda, vi har noen flere, men...).
Dette er noe av feteste jeg har hørt på lang tid. Dette er et album fullpakka av høydepunkter. Ikke et svakt øyeblikk. Kjøp og løp!

[embed]https://open.spotify.com/album/6mZtIPcJtlVhIIGdv4Go1T[/embed]