Dull City Records

To fine dager i Dull City

Vi skal helt tilbake til i begynnelsen av mars da en av Tromsøs fineste musikkmenn nevnte Dull City Records på vår FB-side. Mannen vi snakker om, Robert Dyrnes, tror jeg vi fint kan kalle et rock'n'roll-leksikon på to ben. Mannen har en finger med i det meste som rører seg i Ishavsbyen når det kommer til tøff og god musikk. Musikkfolket vet hvem han er, og sikkert mer alminnelige folk óg. Han driver både platesjappe og plateselskap, han er tungt inne i Buktafestivalens virke, han har gitt ut bok om Tromsøs bandhistorie, og i det hele tatt. Men dette handler jo egentlig ikke om han. Dette handler om et pent lite knippe singler og EP-er utgitt på Dull City Records, men som sagt var altså Robert Dyrnes mannen som tipset oss, og gjorde oss oppmerksomme på det lille selskapets eksistens. Det skal han ha verdens største bamseklem for, og ikke minst all honør.

Det slår aldri feil. Hver gang jeg ryker på en influensa, er det kun skarpkantet rock'n'roll som gjelder. Det er jo den eneste musikkformen som er skarp og høylytt nok til å trenge gjennom veggen snørr og elendige hostekuletårer. Det er så godt som den eneste musikken det er mulig å oppfatte, og samtidig digge, mellom diverse hostekick og en manns sedvanlige selvmedlidenhet (myte).
Fremoverlent og deilig såkalt garasjerock, eller blodfet hard rock i det oppkjeftige nabolaget rundt Motörhead og mange andre galninger med bare én innstilling på gitarforsterkeren, er medisinen min når Kong Snørrfeberhoste kommer på besøk. Og denne lørdagen er han det. Jeg er på andre dagen nå. Kanskje den verste i rekken om jeg skal tro de som nylig har vært igjennom uvesenet. For det er utvilsomt et uvesen. Det smaker ram rævsvette av den ellers så nydelige kaffen jeg elsker, siggen smaker militær tåfis, og maten man prøver å få i seg føles som rusten kjetting i kjeften. Ja, jeg sa kjetting.
Nå har det seg heldigvis ikke sånn at jeg kun havner i rock'n'roll-humør når formen går på en margesmell, for rock'n'roll kan jeg stort sett lytte til døgnet rundt. Det kan både jeg og min kjære broder.
Så i dag tidlig da jeg følte meg mest som en dass ingen har orket å skylle ned på mange uker, var det noe som bare datt ned i hue på meg med det samme jeg kom ned hit i mannehula. DULL CITY RECORDS. Jepp, jeg tror dette må bli en Dull City Records-dag.
Det var som sagt i mars at nevnte Dyrnes tipset oss om dette steintøffe lille microselskapet, drevet av ildsjelen og rockeren Geir Tore Johnsen (for en helt altså) med base i Vadsø. Dette tettstedet i Finnmark som best kan beskrives som "garasjerock" - om musikk skal kunne brukes som en metafor på landskapet og folkene rundt omkring høyt der oppe i furet værbitts nordligste fylke. Der er, i likhet med i garasjerocken, alt skåret ned til beinet, forsterkeren er skrudd opp til 11 på what you see is what you get-fronten, og folk vet hvordan man skal bruke utestemmen når været ypper seg som verst. Og det gjør det jo av og til. 

Det er ikke godt å si hvor og når garasjerocken så dagens lys for første gang, men jeg liker å tro at det var i en gammel støvete garasje der sønnen i det tilhørende huset hadde skaffet seg en billig gammel planke og tjuvkoblet den til en gammel radio, en båndopptaker, eller noe annet han fant med forsterker og høytaler i. Så startet han et band med gutta i nabolaget, og når de prøvde å låte som Elvis eller Johnny Cash, låt det som desperasjon og opprør. Det er mange som har fått æren for å være garasjerockens gudfedre. Them, Stooges og The Sonics har vært nevnt ved mange fuktige anledninger. En hel rekke andre band óg. Men det er vel best grunn til å tro at denne avleggeren av '50-tallets rock'n'roll oppstod i California et sted, eller et sted langs området vi kjenner som The Pacific Northwest, altså USA vendt ut mot Stillehavet. Folk som Johnny Otis og Richard Berry (Louie, Louie's opphavsmann) nevnes, The Ventures fra Tacoma og The Frantics fra Seattle er også blant navnene vi hører. Man kan i det hele tatt sitte her å ramse opp en hel bråte med obskure rockeband som oppstod i tidsrommet 1958 - 1963, alt etter hva vi ynder å kunne kalle garasjerock. Jeg for min del liker å tro at det var Link Wray som inspirerte noen fremadstormende unge menn til å skape det som i dag kalles både "Punk", "Punkrock" og "Garasjerock". Eller vent litt nå. Det jeg aller mest, og aller helst liker å tro, er jo at den oppstod i den nevnte garasjen der sønnen kobla fjøla si til den gamle radioen i et forrykende øyeblikk ingen noen sinne vil få kjennskap til. Så, for å si det som det er. Det spiller jo ingen rolle hvor det oppstod, så lenge det gjorde det, og fortsatt finnes her blant oss.

Jeg er på ingen måte noen ekspert på denne meget omfattende og "by far" mest interessante sjangeren innen rocksegmentet. Jeg er milevis unna å være det, og jeg vet knapt det elementære man kan og bør vite om fenomenet. For det er utvilsomt et fenomen. Et fenomen som altså først fant sted i Amerika et sted, eller kanskje til og med på de britiske øyer (mange år før den såkalte "britiske invasjonen"), en gang på tampen av det eventyrlige '50-tallet. Alt avhenger jo av hva man er villig til å definere som garasjerock. Det er i bunn og grunn det det koker ned til. Hvis det er nok at det høres billig, tøft og litt mer enn lidenskapelig ut, ja da har vi det jaggu gående.

En av grunnene til at det finnes så mye garasjerock, og så mange avarter av den, er utvilsomt det faktum at alt du trenger for å fremføre den er en billig gitar (du trenger ikke alle strengene engang), noe som kan kobles på strømnettet, og som inneholder en forsterkerdel og et aldri så lite høytalerelement. Du trenge faen tute ikke et kabinett engang for å lage nok skurr og støy du parallelt kan vræle ut sjela til. Og kanskje det beste av alt, du trenger ikke å kunne spille i noen særlig grad. Det holder lenge at du har lyst.

OK. Så jeg havnet litt utpå platten her nå kjenner jeg. Men det er fort gjort når lidenskapen og rockedyret der inne tar over all kontroll. Hele greia i dag er rett og slett at jeg har influensa, at jeg har tolv singler/EP-er fra Dull City Records, og at det er på høy tid at jeg lager et eller annet lesbart om det nydelige lille plateselskapet langt der oppe i nord. Og det er jo akkurat det jeg er i ferd med nå, selv om det sikkert ser tvilsomt ut så langt.

La meg først bare komme med en liten innrømmelse, eller kanskje et lite rop om hjelp. Jeg har siden de gyldne dagene tilbake i mars vært i stor tvil om hvordan jeg skulle angripe en sak om Dull City, men denne morgenen etter at jeg tok gitaren med meg inn på soverommet til min kjære, som fyller år, og vekket henne med en heller tvilsom bursdagssang, falt det straks etterpå på plass. Når jeg kom ned i bula mi, dukket en tanke opp i skallen min om at "denne dagen er en typisk Dull City-dag". Og nå godt ut på dagen, kjenner jeg fortsatt at så er tilfelle. Og måten jeg skal angripe saken på, er av samme slag som i en svunnen tid tilbake på gutterommet da man satt med kassetten eller plata i fanget og leste hvert minste ord på omslaget mens musikken duret så høyt som vi turte la den dure. Om mor og far var hjemme, var det en balansegang. Var de ute en tur, gikk volumet rett til værs og vi var rockestjerner gode som noen, med luftgitar og et hjerte fylt med alt en rockelåt kan love unge små menn med et øyeblikks ønske om å erobre verden. Jeg angriper dette, med andre ord, med hjertet. Det er sånn det må bli. Jeg er fortsatt bare en gutt som elsker sin rock'n'roll. Intet mer. Intet mindre.

OK. Da er vi altså kommet hit. Altså hit ja. Jeg spurte for en tid siden Geir Tore Johnsen om han kunne si noen ord om Dull City, og det kunne han. Her er hva han sa:

Dull City-historien er lang og litt vanskelig å få satt fornuftige ord på. Det begynte jo helt tilbake i ’94 og egentlig litt før det.
Jeg ville jo helst spille i rockeband i begynnelsen av tenårene, det prøvde jeg også, men fant fort ut at jeg ikke kunne spille et eneste instrument, og på en måte ikke eide takt.
Det gikk noen år og musikksmaken min forandret seg etter hvert til å gå fra "normal" rock, til å helle mot sjangere som garagetrash, garagepunk, punkabilly og punkrock, og så videre bortetter.
På den tiden da ikke veldig mange sjelene her i min hjemby digga det, fant jeg ut at min sjanse til å hjelpe verden med litt skikkelig musikk, var å starte min egen label som bare skulle gi ut 7 "ere. And so I did!
Har alltid hatt en forkjærlighet til å ville gi ut plater med band som er mer eller mindre ukjente, og fikk faktisk en del demogreier fra rundt omkring. Det var jo også slik at det ble mange direktebestillinger av vinyl fra bandene eller andre bittesmå plateselskap, back then, og jeg knytta mange kontakter. På grunn av min georafiske plassering har jeg liksom aldri blitt en del av det norske garagemiljøet, så det ble verden for min del. Dette gjenspeiler seg også i utgivelsene mine. Kun ett norsk band, The Mormones på NPE!? Vol.1. Dull City er bare meg.
Utgivelsene har kommet når det har vært økonomi til det, noen gang tre samtidig, og noen ganger med flere år i mellom dem. Det er jo veldig artig, men ikke så lønnsomt at det gjør noe.
Den største stjerna jeg har "forhandlet" med om en utgivelse, var Hasil Adkins. Han er en av mine aller største favoritter. Da, akkurat i det øyeblikket, ble han dessverre litt for kostbar for lille meg, så det var ikke penger nok til å gi ut den planlagte 7’’ EP med han. Jeg mottok en kassett med rundt 20 låter som jeg kunne plukke fra...

Det var det vår mann skrev, og det er jo helt utrolig fint å høre om sånt.  Jeg vet også at Geir er kronisk Cosmic Psycho-fan. Og på Dull City Records har det blitt tre 7" EP-er med band som spiller sine Cosmic Psycho-favoritter. Og det er jo bare så jævlig tøft. Nå håper The Wilhelmsens at det snart kommer mer beintøff skranglerock fra Geir og hans Dull City. Vi ber nesten.

Det er søndag morgen nå. Tredje døgnet i basseluskenes blytunge tøfler. Den første EP-en, som jeg har vel og merke, snurrer 45 runder i minuttet. Det er kantete gitarer og full fart, når Incredibly Childish Sounds skjærer gjennom veggen av snørr og dotter i ørene. Dette er den andre utgivelsen fra Dull City, og den ble sluppet i '95. Den første, The Gorgons - I Wanna Live / Lie Detector er utsolgt nå. Jeg kan ikke gå alle låter og aktører etter i sømmene, dem er det jo ganske så mange av her, men jeg gjør som sagt det jeg ville gjort om jeg var tilbake på gutterommet (jeg er jo egentlig det, hva?). Jeg leser på coveret og lytter til rabalderet. The Gorgons åpner med den blodfete og usannsynlig oppkjeftige "Youngblood".Grisefett. Så overtar Al Perry + Cattle med den seige og raffe "Pedophile". Det svinger svinaktig fett og Al er helt sjef på fjøla si. Vaskeekte gitarlåt i modifisert og oppvrengt Link Wray-modus. B-siden åpner med den steintøffe "The Baby Who Mutilated Everybodys Heart", for anledningen gjort av grusomt stilige The Perverts. Og svarte fanden som det fungerer. Reis og ryk, ass. Karl S. Blue and His Magic Quells avrunder til slutt denne EP-en med Billy Childish-låter gjort av kun brutalt nydelige band, og det gjør de med gromlåta "Little Bettina". Steike ta!

The Coyotemen - Mullet Man er neste ut. Den 7 " EP-ens A-side fylles av tittelkuttet som raser avsted som en flokk med ulver like etter at byttet er nedlagt en tidlig morgen. Det er full høylytt fest og bare blodig fryd. B-siden åpner med "Groin Shot" (au dæven), og det er ingen tvil om at The Coyotemen sparker både balle og røv med sin elegante og kantetet gitarboogie. Dritfett og helt spagetti. Så kommer "I'm Cryin'" rasende som en sinnsyk tornado med hjemlengsel og småpanikk. Jeg kjenner jeg blir deilig svimmel og tenker, "hvem trenger vel kunstige rusmidler når det finnes rock som dette". Det er rett og slett bare HELT LATTERLIG tøft. Låta går rett i angrep, scorer og dør. Fytti faen!

I 2000 kom EP-en Bad Preachers - PunkRockShow, og hvis ikke dette er nettopp det, et punkrock show, så er ingenting det. Av en eller annen grunn tenker jeg litt på Stiff Little Fingers, selv om det ikke minner så alt for mye om dem, men jeg kjenner jeg driter like fort i sammenligningen. For dette er morsomt. "Shovel Head" åpner ballet, før "Punk-Rock" røsker tapeten ned av veggene. Så løper "Bazooka" rett i brystkassen på meg, og vi sloss en stund før den 100% kanonfete sistelåta "Fuck-Off" gir grei beskjed. Jeg lurer på om bandet er fra Belgia? Kunne sikker funnet det ut, men kjenner jeg driter i det også. Denne EP-en har en sånn virkning på meg. Nå driter vi i det. La oss drite i alt!

Finske The Sternosnake - Ray of Light er Dull Citys femte utgivelse, og dukket opp i 2001. Denne EP-en som durer i 33 1/3 fart ble fort en favoritt her hjemme. Dette bandet er bare så jævla badass og spiller så tøft... Jeg kaller denne formen for Bluespunktrash, for det er sånn det låter. Første låt "Shiner" er så tøff at den knapt vet hvilken fot den skal stå på. Vokalisten som høres ut som en blanding av Iggy, Joe Strummer og Ian Curtis, er bare så helvetes kul, og det er gitaristene og trommisen óg. Munnspill og blusehelvete for alle penga. Tradlåta "One Kind Favor" som er neste ut, er utvilsomt et høydepunkt og er dedikert Ilkka Koponens minne. B-siden starter med "Religions" som har et beintøft riff. Jeg tenker fort på et Jon Spencer Blues Exsplosion, og drikker kaffen med begge hendene før jeg skjønner at det snart er på tide med en sigg, selv om den smaker justismord og rompesaft av den. Herrugud mann! Dette er krutt, og jaggu er det ikke duket for en helt psycho låt kalt "Party", før bandet gjør en helt hinsides versjon av Willie Dixons "Hidden Charms" på tampen der. Vokalist Filppula høres ut som en brutalt opptrekt og meget giftig Nick Cave, og jeg er frelst. FRELST, hører dere! Fytterakkern for en EP!

Thee Shaftmen - Strings Gonna Get You / Purple Haze er også utsolg, og jeg har den dermed ikke. Men jeg har Dull Citys neste utgivelse som kom i 2002, den syvende i rekken. EP-en Sloggy - Jalopy-Music er et frisk pust i en hvilken som helst sammenheng med både mannlig og kvinnelig vokal. Denne duoen er helt på det skakke vi hørte mye av fra rundtomkring sånn cirkus midt på '90-tallet. Dette er skranglepopørkenrock, om jeg skal få si min mening, og det er bare så stilig. Låta "Picnic In Space" er speisa nok og ditto margeherlig, så kommer "Squeeze Me" og truer med sterke Iggy Pop-tendenser før kvinnen kommer inn å Nancyfiserer hele greia. Dritstilig låt. DET kan også lett sies om "Swampbuggy" som åpner B-siden. En blanding av spagetti og traktortrash kjører over meg her jeg sitter, eller står. "Voodoo Queen" kvitterer til slutt her, og jeg er faktisk litt usikker på hva som traff meg. Men deilig og godt, det var det. Livsfarlige greier dette. Rene skjære kamikaze-greia.

Dull City Records åttende utgivelse, The Mutants - Timba Am Gaya / Lal Thong, har jeg heller ikke, så da går jeg rett på den niende, Lo-Lite - Gravity / Mellow Down easy. Utgivelsen fra 2002 fyrer opp en seig og grustung djevel av en låt. "Gravity" er nådeløs og skarp i kantene, og den garasjerocker gammel blues som var det diesel og dampveivals-boogie som gjalt. Og det var det utvilsomt da duoen var i studio. Gitar, jammer, trommer og litt orgel høres ut som en fordums steinknuser fra helvete. B-siden tar for seg Willie Dixons "Mellow Down Easy", og det så skranglete at jeg tror salige Willie kjenner det helt over på den andre siden der han trives sammen med alle sine gamle kolleger fra en tid da musikken var langt mer konsekvent og nådeløs, enn den for det meste er nå for tiden. Jeg digger uttrykket de har funnet i denne gamle traveren. Garasjeblues på svart spillolje og pokk. Hallelujah!

Så kommer vi til den første EP-en der forskjellig band spille Cosmic Psychos-låter. Not Psycho Enough!? - Vol. 1 fra 2004 er bare helt ufattelig dødsbra. Først er det steinheftige The Mormones som behandler "Alright Tonight" med kraft og eksplosiv hjemmebrent, så er det (om mulig) enda tøffere Bad Preachers som kaster seg over "Custom Woman" med mord i blikket og en dyrisk kåtskap du skal lete lenge etter. Vi snakker garesjepunk av argeste merke. Satan så deilig! B-Siden fyres igang av duoen Sloggy (ikke trusa). De fremfører "Lost Cause" med en intensitet det bare oser gammelerik av. Den dama høres faenmeg skummel ut med sin glassklare demoniske røst, og maskineriet rundt henne er en studie av spetakkel jeg tror til og med Tom Waits misunner dem. Jeg tror australeren og frontmannen i Cosmic Psychos, Ross Knight, hadde rotert i grava nå, om han hadde vært dau. Det er han kanskje ikke, så... Den fete CP-låta "Down On The Farm" avrunder EP-en, og det er bandet med det sylfete navnet Superhelicopter LTD, som gjør den. Og dæven det gjør de bare så hælvetes tøft. Hahaha... Fy faen! Helt sjukt.

Nå er året 2005, og vi er på Dull Citys ellevte utgivelse, Jolly Jumpers - Suki Suki / Pittsburgh Paranoids. De finske rockerne mener alvor, noe den blodhundheftige låta "Suki Suki" er et herrrligt bevis på. Mer festing og større pupper etterspørres, og livet er en dans på moste roser og tepper vasstrukne av vodka og sexuell rockesvette. Men på en livsbejaende måte, selvsagt. Noe annet skulle tatt seg ut. B-sidens "Pittsburgh Paranoids (Maw Power Version)" er rett i punkrockens puserende underverden. Det er bare så stilig dette, at jeg snart revner på langs. Svarte kæmpingvogn-psycho på ett hjul gjennom svingene for et driv!! Ajajajaj... Elsker dette. Finnene kan sin garasjerock, make no mistsake.

Los Raw Gospels lever momentant og utvilsomt opp til det bråkjekke bandnavnet. Her høres det ut som Johnny Rotten og han Pistols går amok i satankirka, og det er bedre en blåbær og bamsemums. DCs tolvte utgivelse er altså like rå og brutalt stilig som navnet tilsier. Jay DeLux, Fiery Jack og Tony Mortis (fine feiere der altså) låter som et steinras som slamrer rett inn i Ishavskatadalens blekkskurvegger, og det er både artig og heftig som pæresavft og iskald 60%. De seks låtene raser avsted - "Goodbye to Rye", "Seany Bean's Snake", "Desperate Blues", "Hardcore", "45 Special" og "Fryin' Brains" bare durer avgårde som et lokomotiv med helvetes egne demoner i helene. Hva skal man si... Drøy kost, utvilsomt. Noe som kan bråvekke Tornerose etter bare 2 sekunder, og ikke hundre år. Også denne elleville EP-en bli sluppet i 2005.

Det er klappet og klart for neste Cosmic Psychos-runde med band som gjør sine versjoner av deres låter. Lothar som første ut, gjør en psykedelisk Formel-1 versjon av "Supervixen" på Not Psycho Enough Vol.2 - som ble sluppet i 2006. Her flyter syra fritt i pappen og svimmelheta er bare helt potet. Så er det Jerry Spider Gang sin tur, og de tar fatt på "Can't Come Home" med blodtørst og dødsforakt. Jeg mener gitarene går rett i Motörhead-modus, og før du rekker å tenke bacon, klapper kjøleskap døra igjen med et kanonsmell. Det er sjelden det er så artig å bli nektet adgang til sin bacon, men denne gangen går det faen så fint. Anpusten her nå. Tror jeg trenger litt bacon.
Spanky My Jones går rett på sak når B-siden tar til, og de gjør en beinhard og margesnasen rakker av "Crazy Woman". Dette er rock'n'roll sånn den var ment å være. Herre Jessu namn og verdens rike! Sist men ikke minst møter vi en versjon av "Rain On You" levert av The Dry Retch. Gitaren er hard som granitt, og det er kompet også. Her snakker vi hardcore motherfucker garasjepunk. Jeg kan kjenne at jeg blir spyttet i trynet, og det er helt greit.

2006 byr også på Not Psycho Enough Vol. 3. Denne gangen er det Hell Crab City som står for åpninga, og det gjør de med "Pub". En typisk '90-talls punkrock fanden av en Fu Manchu-aktig versjon går rett på safalten og holder gassen i bånn til den forsvinner i horisonten. "Back In Town" er det Meatbeaters som tar seg av, og det gjør de i en tunnel av gitarer og Lemmy-vokal. Sånt liker vi. Det er så fint atte. Man kan rett og slett høre at kjøttet blir banket så snart de kommer tilbake til byen (ja, du skjønte rett). Doble basstrommer og full pupp der altså. På B-siden er det hysterisk stilige "David Lee Roth" som får seg en behandling av bandet Interstate. Og den behandlinga går rett frem og stopper ikke for noe. Punkrock og full garasje-baluba. Dritfet versjon med en hysterisk Ed Van Halen-piruett der inne. Gazoonga Attack er tungrock på djevelens garasjeport. Snakk om oppkjeftig rock'n'roll. "Come On Cunt" er rett og slett en deilig versjon. Dødstøff. Bluesbrothers på høyoktan og viagra. HOY!

Vi er på Dull Citys femtende utgivelse som ble sluppet i 2013. Det er den siste jeg har, og etter hva jeg har forstått, den foreløpig siste. Riitaoja - Vähän Matkaa Vielä / Lippalakki Suojana er finsk tvers igjennom, antar jeg. Låta "Vähän Matkaa Vielä" synges på morsmålet, og minner meg lite om garasjerock. Men det er faen så stilig. Vakkert og kjempestilig. "Lippalakki Suojana" er også et godt stykke unna alt vi har vært igjennom fram til nå, men i likhet med låta på A-siden, er også denne stilig og vakker. Dessuten er den langt mer dynamisk og potent. Dette bandet kjenner jeg at jeg vil høre mer av, selv om jeg ikke skjønner et kvidder av hva de synger om. Jævla tøft band!

OK. Da har jeg vært på en aldri så liten reise gjennom Dull City Records-katalogen. Full av influensa og med store betongtøfler har jeg trampet mellom skrivebord og stereo, frem og tilbake, frem og tilbake, og frem og tilbake igjen. Har det vært slitsomt. Ja. Selve opp-og-ned-og-hit-og-dit-greia har vært slitsom, som alt er det når feberen herjer, men hver gang nåla har truffet 7 "eren, har det vært ren nytelse og full fest. Snakk om samling! Og FOR en tilvekst dette er til enhver platesamling... En skatt, intet mindre. Alle EP-ene er helt fantastiske. De sparker balle og gjør enhver døll dag til en nytelse. Dull City er alt annet en en kjedelig by. Dull City Records er en merkevare. Det er nesten så jeg får lyst til å ta en tur til Vadsø. Og før jeg tar på meg neste 7 " -runde, må jeg se å få skaffet meg en så bærbare liten platespiller jeg kan ha rett bak skrivebordstolen. Du vet, på kaffebordet.