El Cuero - For All Remaining Days (Voices of Vonder)

Jeg hadde frem til for noen uker siden hatt et helt greit forhold til El Cueros melodiøse rock. Kanskje til og med litt mer enn greit. Men, serru, etter at jeg ved en "feiltagelse" fikk tilsendt LP-en som min kjære broder egentlig skulle omtale, har dette forandret seg noe. Det er dog muligens en smule sannsynlig at mitt forhold til bandet hadde forandret seg litt uansett, nå som deres For All Remaining Days har dukket opp for å snike seg inn under huden. Akkurat det vil jeg nå aldri få greie på, og det kan jeg fint leve med. Men det jeg derimot har fått greie på, veier skikkelig opp for alt som har med kanskje og muligens å gjøre.

Vi her i TW har gjentatt, kanskje til det kjedsommelige, at det aldri før har rørt seg så godt og så mye i norsk musikkliv. Og det er jo selvsagt en grunn til dette. Den åpenbare grunnen er jo rett og slett at det aldri har rørt seg så godt og så mye i norsk musikkliv, og den ikke fullt så åpenbare, er at temmelig mye av denne musikken holder et så høyt nivå som den gjør. Det er nesten nok å bare ta en titt på denne første måneden i 2017 for å skjønne at noe er på gang i furet værbitt. Den norske mann/kvinne i hus og hytte (også de som takker sin kjære Gud) er kanskje ikke klar over at norsk rock, pop, country, blues, punk, metall, vise og alle andre umulige sjangere, aldri har stått seg bedre, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Vi må nødvendigvis ikke strekke oss over atlanteren, eller til de britiske øyer for å finne god kamfer i enhver sjanger. Vi bør selvsagt fortsette å gjøre det, men det er altså ikke helt nødvendig lengere, om god musikk er det man er ute etter. Og det er jo ofte det den gemene hop er. Vi er jo tross alt hunder etter god musikk, enten vi vet det eller ikke.

Så, det er nesten med en litt flau smak i kjeften at jeg atter sitter her bak tastaturet for å hevde at en av de fineste norske platene så dagens lys denne uka. Denne "flauheten" kommer av at det meste som skjer her på bjerget nesten er for godt til å være sant, og da særlig når det kommer til relativt nye band og artister som stadig dukker opp for å vise sine musikalske muskler. Men, det er jo sant, og dette kan virkelig lokke frem rødmen. Det blir nesten litt for mye av det gode, samtidig som det aldri kan bli nok. Skjønner? Fint det.

Jeg har jo levd i troen om at den største kunsten blir til når nøden er som størst. Når vi (som nasjon f.eks) nesten ligger der med brukket rygg og med sult i øynene. Da, er det noe som ikke helt harmonerer når det lages tonnevis av stor kunst under en overflod av matriell velstand, og i en etter min mening, nesten usunn jævla rikdom (om rikdom er penger) blant veldig mange. Men dette er jo om vi ser "kollektivt" på det, som i alle mann alle, og 1-2-3, a-b-c - vi er alle del av en stor lykkelig familie. For kunsten skapes stort sett (i alle fall den første idéen) i individet. Og individet som skaper, er stort sett isolert fra "vrangbildet" mediene stadig pumper ut. Et mediesamfunn fullpakket av eksperter som vet alt, tilsynelatende, men som stadig er på gyngende grunn, når alt kommer til alt. Nå kjenner jeg at det fort kan gå til helvetes med denne plateomtalen, hvis jeg ikke glemmer alle tankene som står i kø der like bak pannebrasken. Men for å si det kort. Noe av musikken som har sett dagens lys her i landet de siste par årene, er stor kunst i min verden. Musikk er den fineste av alle kunstformer, og individet som tar idéene sine med seg til sine medsammensvorne, har ofte vært igjennom en prosess det ofte ikke er mulig å kalle for en lykkelig affære. Så ja. Kanske det virkelig er noe i dette med stor kunst og nød. 

Da jeg gikk i gang for å lytte til For All Remaning Days, tok det bare et par tre låter før jeg skjønte at denne Brynjar Takle Ohr virkelig kan kunsten å skrive låter. Knallsterke låter i et vanskelig musikalsk univers, låter som både Tom Petty og George Harrison ville vært stolte av, om de hadde skrevet dem. For det er jævla vanskelig og bare sette seg ned for å skrive en låt der alt virker naturlig og smertefritt. Der overgangene, fra vers til refreng er sømløse, og der lyrikk og melodi henger sammen som f.eks egg og bacon. Om du som låtskriver har som utgangspunkt at kriteriene for neste låt skal være av nevnte karakter, er du ute på tynn is. Låter som føles helt jævla "naturlige" for den kresne lytter, kommer ofte til sin respektive komponist, nesten helt av seg selv. Det finnes selvsagt unntak, men det vet du jo, du som leser dette. Så-eh...

Bandet som i all hovedsak springer ut fra den maritime kulturbyen Kristiansund, har, etter antagelig litt for mye research fra undertegnede, holdt på siden 2005, 2006 og 2007. Om det, som noen sier, feires et 10-års jubileum i år, er det 2007 som gjelder, og hvis ikke, er det kanskje et av de andre årstallene som holder på sannheta. Men dette er virkelig ikke så jævla viktig. Det som er viktig, er at gjengen fortsatt holder koken. Nå er ikke 10, 11, 12 år skremmende lenge, men når det er sagt, har vi sett eksempler på band som har "drukna" etter kun kort tid.
Jeg vet ikke om brødrene Takle Ohr har vært så mye i tottene på hverandre, men at de takler ord (høhøhø), skjønner jeg jo, og det holder lenge for meg.

Dagens album er etter hva jeg har forstått bandets sjette studioutgivelse. Jeg er ganske sikker på at jeg har hørt de fleste av disse, og tidvis i denne prosessen, også latt meg imponere. Det har aldri vært noen tvil om talent og potensiale når det kommer til "lærgutta" (El Cuero betyr vel lær) fra nordmørskysten som siden sist har skiftet ut gitarist Øyvind Blomstrøm med Vegard Strand Holthe, så det var med visse forventninger jeg satt meg ned for å lytte til For All Remaining Days for cirka 3 uker siden. 

Albumet starter med det som også er den andre singelen, nemlig låta "All Downhill From Here". Mine assossiasjoner havner fort i Hellbillies-land, for jeg kan sverge på at jeg hører begge brødrene Haugen der inne. Både stemme og gitar hinter om det. Men jeg er ikke snauere enn at jeg forstår at så ikke er tilfelle. Låten er lett iørefallende, og når de går i moll der inne i broknekken, løftes hele låta av en hysterisk fin gitar. Det er bare mesterlig. Intet mindre. Så kommer neste låt "Big Dreams, Little Dreamer" som får meg til å tenke på Californien og band som Eagles og andre i samme gate. Det er også her jævla mye fet gitarspill inne i mellom nydelig vers og små geniale melodilinjer. Albumet er allerede på tur inn i hjartet til undertegnede.

"The Whole Love" var vel den første singelen de slapp i forkant av denne utgivelsen. Her går gutta i noe som minne meg sterkt om både Jayhawks og Gram Parsons. Dette er stor låtskriverkunst med teft for melodi og harmonier. Tristessen i stemmekvaliteten er direkte rørende, og denne tufsen får lett en tåre i armkroken av sånt. Harmoniene er av høy kvalitet her, og denne litt rolige akustiske saken med vakre tangenter og nostalgisk atmosfære bør være selvsagt hos enhver radiokanal med respekt for låtskriverkunsten. Med "Big Shot" kommer elgitarene tilbake. Drivet og følesen sender nok en gang tankene til Hellbillies og kanskje først og fremst Lars Håvard. Men, jeg skal ikke male for mye på disse sammenligningene. Låta har definitivt sine utmerkede kvaliteter, og er med på å understreke at vi har med et vitalt og sjelden bra band å gjøre her. Intet mindre.

Sistelåta på side A, "In Every Little Way", får meg til å tenke på amerikansk gitarrock for den lett aldrende hop, og navn som... Nei faen. Det får være nok namedropping nå. Låta er utrolig flott, og man skulle ikke tro at en mann fra den koselige lille maritime perle i Nord-Møre, kunne være i stand til å lage noe så utrolig storslått og grenseløst vakkert, sett med både lokale og internasjonale briller.

El Cuero består for tiden av frontmann og komponist Brynjar Takle Ohr - sang, kor og gitar, Håvard Takle Ohr - Trommer, perkusjon og kor, Tommy Reite - bass, og Vegard Strand Holthe - Gitar, sang og kor. På tangenter har de med seg Eirik Hunnes, og på steelgitar, Stefan Olsen. Vi snakker om et bra team her, med andre ord.

Side B åpner med låta jeg anser for å være albumets absolutte høydepunkt. I alle fall er den et høydepunkt. "Should've Been Gone" er virkelig en låt å bli helvetes glad i. Igjen tenker jeg på det beste Eagles kokte sammen i sine glansdager, og hold deg fast, her tilfører gjengen elementer jeg tviler på at gutta i Eagles ville vært i stand til å tilføre. En drøy påstand jeg står 100% inne for. Jeg lurer på om det er han nyingen som synger her, og det gjør han med en innlevelse og en følelse det oser kjærleik av. For en jævla knakende låt. Gitarene... alt. Den fabelaktige perlen etterfulges av "Funeral Song", og her er Brynjar tilbake med sin sterke og uttrykksfulle stemme. Også denne treffer meg, der den suser gjennom et scenario der sangerens egen begravelse er tema. Når Brynjar synger "Don't look for me in the morning", høres nesten hele mannens sjel gjennom røsten, etter min innbilning. Helvete så fint det er. 

"Real Men Inhale" er nok en knallert av en låt. Her samles all pondus i ett åndedrag, og terrenget pløyes åpent av ekte menn som tåler et magadrag eller to. Tekstene til Brynjar og andre bidragsytere holder et jevnt godt nivå, og historiene, eller tankene som formidles, formidles med overbevisende kraft og genuin fintfølelse (dette gjelder gjennom hele albumet). Dette er en jævla barsk låt, og før du vet ordet av det overtar "Tryin' to Break Through to Your Heart". Herregud mann. Dette er også en knakende fet låt. Bare hør hvordan sangeren angriper ordene her. Legg merke til hvor utrolig elegant stemmetrykket er tilpasset det helt perfekte gitarkompet. Mannen har det utvilsomt i blodet. Nei dæven du jeg er imponert. Det hjelper også at Brynjar høres ut som en vaskeekte amerikaner... Så, avrundes For All Remaining Days med en dritlekker, helt nydelig nedstrippa Parsons-aktig salme, holdt jeg på å si. "Never Again" setter et punktum for denne gang, og vi får bare håpe på at "Never Again" blir "See You Again".

Kjapt oppsummert er dette pop/rock, som noen ganger grenser til det litt tullete americanabegrepet, på høyt internasjonalt toppnivå. Det er så inn i granskauen godt håndverk ute å går her, så mye musikkfølelse óg forståelse, at det nesten er for godt til å være sant. Nuff' said. Kjøp!!

[embed]https://open.spotify.com/album/6YnuHiazs5Z3DBdUglWXfE[/embed]