En Umiddelbar Klassiker

Ryanbanden - Ryanbanden (Crispin Glover Records)

Det å oppdage en gammel vinylskatt er noe av det fineste jeg vet om. Å bli tipset om et band eller et album som aldri dukket opp på radaren min da de var aktuelle. Akkurat dette skjedde nylig da den fjonge, flotte og generøse platedirektør Lund i Crispin Glover Records sendte en LP-pakke nordover der et av albumene var Ryanbanden. Jeg kjente jo til bandets eksistens, i og med at jeg har scrollet noen ganger opp og ned på plateselskapets fine sider, og visste at Bent Sæther (Motorpsycho, Sugarfoot) og Øyvind Holm (Deleted Waveform Gatherings, Sugarfoot) var involvert i dette prosjektet. Det jeg ikke var klar over var at de i 2012 ga ut et selvtitulert album som garantert hadde rast inn på min Topp 3-liste om jeg hadde kjent til skiva. Og, ikke nok med det - de ga altså likesågreit ut et dobbelalbum, to deilige vinyler som inneholder 21 feiende flotte låter. Skiva har vært utsolgt i lang tid, og det måtte Lund gjøre noe med. En ufattelig fet utgivelse ble kjørt ut, på djupgrønn 180 grams vinyl, alle tekstene tilgjengelig inne i utbrettscoveret, og ikke minst en fabelaktig 7 tommers singel med Thåström-coveren "Da Muren Falt" på a-siden og uutgitte "Balladen Om En Bedriten Skillingsvise" når du snur den.

I tillegg til hedersmennene Sæther (bass, kor, perk, gitar, handclaps, orgel, piano. slagverk) og Holm (gitar, kor, klokkespill, handclaps) hører vi selvsagt Øyvind Ryan (sjef, vokalist og gitarer, men også fløyte, lår og handclaps, perkusjon) i bandets midte. Noe annet skulle ha tatt seg ut. Karen er legendarisk i rock'n'roll-miljøet i Trondheim, etter å ha levd og åndet for musikken i flere tiår. Han startet bl.a. opp bandet Monster Blomster på tampen av 80-tallet, et band som sammen med Motorpsycho, Isrealvis og Fru Pedersen var en viktig del av det kreative miljøet som oppstod i Brygga Studio. I tillegg har han gitt ut et par soloskiver alle bør sjekke ut. De to siste i banden er Even Granås (trommer og alt mulig man kan slå på, samt mageclaps, sang og kor) og Alexander Pettersen (slidegitar, elgitar, dobro, kor). Førstnevnte spiller i dag i Sugarfoot og The Pink Moon, og har tidligere vært medlem i bl.a. The Moving Oos og The International Tussler Society, mens Pettersen har spilt med Vidar Busk og Ida Jenshus, samt frontet The South. Ellers har det vært en rekke viktige og kule trønderske musikanter innom studio og bidratt, som  Kristoffer Lo (horn), Sander Stedenfeldt Olsen (tangenter), Kristin Jensen (kor), Dag Freider Fløan (gitar), Eskild Johansen Næss (gitar) og Pål Brekkås (kor).

Ryanbanden ble hovedsaklig innspilt i Nautilus Studio fra januar 2010 til januar 2012 av tekniker Eskild Johansen Næss, mens noe småplukk ble innspilt i Das Boot av Grønlandsveiens store trommis, Håkon Gebhardt, i desember 2011, samt enda mindre småplukk ble til i Brygga Studio ved hjelp av Pål Brekkås. Miksingen tok Sæter og Brekkås seg av i Brygga, mens Ryan selv sammen med Brekkås gjorde noe av jobben i Nautilus. Låtene er mastret av Morten Stendahl i Redroom Studio. Ja, så har The Trønder Twins produsert herligheten, og da snakker vi altså om Ryan og Sæther. Det lekre designet og layoten har Leiv Aspén sørget for, mens forsiden er et fotografi tatt av Sæther. Bildene inne i coveret er tatt av Holm, Granås og Sæther. Annen viktig informasjon for alle nerder der ute er at Trondheim Calling får kred for å ha inspirert til at låten "Jævla Ungjævla" ble lagd, mens Snah (Hans Magnus Ryan) får en stor takk for bandnavnet. Ja, så byr de på en oppskrift på drinken "Brandy Aleksander", en drink alle bør teste ut:

- 1 1/2 cl brandy
- 1 cl mørk creme de cacao (kakaolikør)
- 1 cl fløte
Bland i en shaker halvveis fylt med isbiter; kombiner brandy og creme de cacao - halvt om halvt.
Rist godt. Ikke veiv! Sil i et coctailglass, og pynt med revet muskat. Velbekomme..

Vi snakker altså om et superlag her, en kvartett med ei fartstid og erfaring som burde tilsi at jeg ikke skulle burde bli spesielt overrasket over resultatet, men det ble jeg altså. Til gagns. Og hvem står så bak disse tekstene og melodiene som gjør at klassikerkravene blir kastet på havet? Jo, Holm laga melodien til "Luremus", Sæther skrev musikken til "Liker Ikke Tonen Din" (som han kalte "Glory Glory" da Motorpsycho jobba med den på Black Hole Blank Canvas-tia), og han skrev melodien til "Gamle Flammer Varmer Dårlig". Ellers er det Ryan som har skylda for det meste, selv om Bent og han spleisa to låter til å bli "Feig". De fabelaktige tekstene er altså ene og alene Ryans, med noe nødrimhjelp fra Bent her og et bedre ord der.

På Spotify ligger skiva ute i en 2017-digital-utgave, som bl.a. inneholder noen re-mixer fra 2013, samt en noe annerledes rekkefølge på låtene for å bli mer nettvennlig. Alle de 21 originale låtene er selvsagt med, men du går altså glipp av den strøkne singelen om du bare sverger til streaming. Ryanbanden er albumet som burde være i alle norske hjem, sammen med klassikere som Heidersmenn, Materialtretthet, Block To Block, Demon Box, The Ghost of Our Love og Maskiner I Nirvana, så her er det bare å gjøre klar bestillingen og punge ut. Det blir du aldri å angre på.

Alright! Her er det ufattelig mye å ta tak i - plenty av dritkule melodier, så mange herlige harmonier, koring i verdensklasse, tekster som får meg til å bli ettertenksom og sender meg på gapskratting, og et band som har hatt det så gøy i studio at det smitter over på meg som lytter - og jeg må rett og slett begrense meg for ikke å skrive en avhandling. Først av alt; alle låtene har noe for seg, og albumet er kjemisk fritt for svake spor. Noen av sangene har allikevel truffet meg bedre enn andre. "Luremus" er allerede nevnt, som Holms melodiske bidrag. Holm gikk til topps i The Wilhelmsens uoffisielle Master of Pop-avstemning, og har selvsagt her lagd en lekker og tander låt som sender tankene i retning Elliott Smith. Alle kjenner ei luremus, og Ryans er ikke annerledes enn de jeg har truffet på. Oppfordringen er at "vår" bør fornye seg før hun blir gammel og grå. Det fikk meg til å ta en tur ned memory lane, og filosofere litt over hvor de jeg kjente til er i dag. Har de funnet den perfekte karen? Er utseende bevart? Tanker satt i sving av Ryanbanden, og som var smått festlige å få inn i skallen. Kristin Jensens koring er vakker og perfekt her.

"Personlig Kristen" er låten jeg kjenner meg igjen i, ateist som jeg er. Vi snakker om en seig bluesrocker, et fett riff, og skivas iltreste øyeblikk. Ikke det at det er sinne å spore her, bare en slags oppgitthet. Personlig kristne skryter på seg å ha snakket med Gud innimellom, men snakker vel strengt tatt bare med seg selv om de får svar. Og svarene er selvsagt helt knall, og og med at du lett kan gi deg selv de svarene du ønsker. Det øses på med giaterer, og soloene som går helt til den brå slutten er så knall som en gitarsolo kan bli. Liker du f.eks. italienske There Will Be Blood, eller bysbarna i Woodland, så bør denne treffe deg midt i hjertet. En annen låt som rocker godt er "(Ingen Irriterer Meg) Mindre Enn Deg". Granås trommer ut ei funky takt som får meg til å kakke på det jeg måtte ha i nærheten, mens Bent Sæther beviser at han ikke bare er Norges beste pop- og rockbassist, men en av de fremste på kula vår. Jeg digger det den fyren får til med fire strenger, og mener i fullt alvor av Tronheim kommune bør få ham på sokkel snart. For en musiker. Ryan synger som en helt her, og har fått meg med på tostemt synging over Senja i tre uker nå. Refrenget er så catchy og kult at jeg måtte ha vært tonedøv om jeg ikke lot meg rive med. Og hvilken tekstlinje! Snakk om å være en positiv pessimist.

Jeg er sikker på at jeg så et dyr
Og det så ut som om det så på meg
Et lite hode, to små øyne med plass til et blikk
Og jeg har mala over monster blomster

Låten "Monster Blomster" har selvsagt levd gjennom et par tiår før den ble født i lag med Ryanbanden. Vi snakker om en sang som tar for seg alle de jævlige, blomstrete tapetene som sørget for at en rekke unger fikk varige mén i løpet av 70-tallet. Så kjipe var de Ryan var omgitt av at de bare måtte males over, og så grusomme var de at de fortjente en låt, sånn at alle kan minnes hva folk i fullt alvor smurte oppetter veggene sine. Igjen gjør Sæther manns jobb, spiller nærmest gitarboogie på bassen sin, og gjør sitt til at låten nok vil sørge for å få de danseglade opp på beina. Stedenfeldt Olsens pianotraktering sørger for at etternølerne bare må røre på labbene. Strøkent. At vi får to versjoner av låten er som seg hør og bør. Take 2 er speedet opp to-tre hakk til en boogieversjon selv Backstreet Girls ville vært stolt av å gjøre. Den er døpt "Mnstr Blmstr", og burde samkjøres med Mack-ølet Smrprty. Det hadde blitt en øl-reklame som hadde fått meg ut på handling.

Rocken fra 90-tallet får mye pepper fra ymse hold, men det er fra de som ikke husker fine band som The Lemonheads, Dinosaur Jr og Grant Lee Buffalo. Ryanbanden har definitivt hørt på mye kult fra dette tiåret, og Ryan/Sæther har på mange vis transformert dette inn i låten "Gamle Flamma Varmer Dårlig". En fengende og fet melodi, en strøken solo av Pettersen, og ikke minst Brekkås sin elegante koring. "Dobbel Bunn" er litt i samme gate, og sammen sender disse låtene meg rett inn i nostalgien, til tiden da man var på topp. Handclaps, "na-na-na-ing" og ei vokal framføring som gjør at man bare må elske stemmen til Ryan.

De største svinene er de
som lar andre plukke opp det de legger igjen
Og som ødelegger sånn som skulle være felles
Ting som kanskje ikke kan repareres
Så når var det det skjedde?
at folk begynte å kaste søpla ut av bilene sine i fart?

Tekstene til Ryan er ikke definitivt ikke tanketomme, og i den grad han har budskap å komme med så er det av sorten de aller fleste av oss kan skrive under på og si oss enige i. Miljøsvinene blant oss får gjennomgå i "Engangsidyll", låten som åpner Spotify-utgaven av skiva. Jeg får en anelse deLillos-vibber her, litt pga klokkespillet til Holm, og litt fordi Ryan finner de høyeste toner i stemmebåndene. Og, som om ikke det er nok, så driver Granås på med ei koring det lukter falsett av. "Inn i Mengden" er nok en låt som sender tankene i retning 90-tallet, en låt jeg tenker at Trondheimsbandet Dårli Te Beins må ha latt seg inspirere av. Mengder med gitarøs, koring av Ryan, Sæther og Pettersen som tar luven av enhver surker i løpet av sekunder.

Humor er en viktig ingrediens, og på låten "Mandolin, Ikke Banjo" får vi en innføring i forskjellene på disse strengeinstrumentene. Med et snev av "ovenfra-og-ned"-holdning tar Ryan for seg de som ikke ser forskjellen på disse. Vi snakker tross alt om instrumenter som er like forskjellige som en bil og en båt, for faen! "Jævla Ungjævla" er låten jeg kunne ha skrevet selv. Som en halvgamling med tenåringer i huset kjenner jeg meg igjen her, og jævla ungjævla er noe jeg sikkert sier ukentlig. Nå skal jeg begynne å si det hver dag. Ja, så er de siste verselinjene så festlige og subtile at det er en lyst, eller hva sier du til Hvem har lagt dette her? DET SKAL DA IKKE LIGGE HER!! Og hva i svarte tunnelen! Har de rota bort Ludvigsen? Haha!

Innimellom slenger Ryan på en engelsk glose eller tre, de kjører på med litt småsnakk fra studio, og så har de fått tillatelse til å bruke lydspor fra NRKs dukketeater-serie fra 60- og 70-tallet, Pernille Og Mr. Nelson. "Mr. Nelson" er en vakker og nostalgisk låt om det som var, mens "Pernille" er en enda vakrere sak om ensomhet. Kristine Jensen synger med englestemme, mens Sæther og Ryan stor for koringen. Allikevel er det samspillet mellom gitarene som tar kaka her. Holm og Pettersen står for de elektriske, mens den akustiske er i sjefens hender. Like "nedpå" er sololåten "Bra Det Finnes Flatskjerm", og skulle disse låtene treffe deg har du kun en ting å gjøre: Sjekk ut Alle Vil Ha Alt Hele Tia, hans duggferske soloutgivelse.

Så var den en sommer
Det var like før jeg skulle bli far
Jeg tok ut separasjon mellom oss
For alt var jo ikke helt bra
Jeg følte meg syk etterpå
Jeg hadde det så vondt
Og i nesten et helt halvår
Så var livet mitt tomt

Tekstutdraget ovenfor kunne vært hentet fra en tragisk countrylåt om knust kjærlighet, og lokke fram en tåre i øyekroken. Og, nå handler riktignok "Kong Nikotin" om kjærlighet, men da om kjærligheten til sigg. Selv røykfrie lesere, og folk som aldri har tatt et trekk, må bare bli fascinert av denne nydelige låten. Men, du hører den med en overhengende fare for å løpe bort på sjappa og kjøpe ei tjuepakning Prince. Stemningen kan minne om Angelo Badalamentis kjenningsmelodi til Twin Peaks, og det kler fortellingen perfekt. Fortellingen har mange lag, det er ei tvetydighet i en rekke av verselinjene, og Ryan beviser en gang for alle at han er en lyriker av format. Låten er av det slaget som får meg til å løfte pick-up'en tilbake for å høre den en gang til. Og en gang til. På samme viset som protagonisten tar seg to kjappe sigger for å bli kvitt morrahosten, for så å kunne nyte den tredje, må jeg høre låten et par ganger for å kunne nyte tredje avspilling. Avhengighet kommer i mange former. "Line Lee" er låten som passer perfekt som neste låt ut, og gjør jobben med å "glemme" avhengigheten". En fullblodsrocker som svinger som bare pokker, låten du åpner spillelista de med når du skal på en fest der du vet at det blir fart, folk som biter seg fast i (den overmalte) tapeten, og glade folk som synger med det herlige koret av full hals. Dæven døtte for en energipille av en låt.

Resten av låtene er alle av sorten jeg kunne ha funnet på å kalle for favorittlåten min på Ryanbanden, som seige og fete "Skjenk", det melodiøse avslutningssporet "Endelig" (fet tittel på siste låt ut) der vi får kombinasjonen synth og steelgitar, låten som egentlig er to låter og skivas soul-alibi, "Feig", og ikke minst "Dobbel Bunn", sangen jeg måtte høre tre ganger på rappen og som gjorde meg hekta på albumet.

Har du ikke hørt om Ryanbanden, er dette dobbeltalbumet ukjent for deg, ja, da har du en ting å gjøre. Trykk på lenken under her, gå inn på Crispin Glover Records sin hjemmeside, og bestill herligheten. For dette er virkelig et mesterverk av et album, og det hører hjemme i alle norske hjem der musikk betyr noe. Jeg elsker allerede Ryanbanden, og vet at forholdet vårt kommer til å bli langt og nydelig.

https://open.spotify.com/album/3SxHB1SpnitdCIauVHIVbW