Funky Metallgrønsj fra Sørlandet

Underwing - Kaela Upsweep (Pinecone Records)

Første gangen jeg hørte Underwing fra Arendal, skikkelig, tenkte jeg litt på Audioslave. Dette var bare et par uker før Chris Cornell ble funnet død på hotellrommet sitt, uten at det har så mye med saken å gjøre. Men så etterhvert kjente jeg at det kanskje kunne minne mer om Alice In Chains til tider. Uansett så har det blitt til at vokalist og bassist Enyeto Kotori minner meg om en slags hybrid mellom nevnte Cornell og Layne Staley. Og det er jo ikke hverdagskost. I alle fall ikke herpå.

Når det er sagt, vil jeg skynde meg å si at mannen selvsagt har sitt eget særpreg. Og han har mye av det. Det er bare det at når jeg hører musikk i denne genren (hardrock og sånt) jeg kanskje har hatt lengst i blodet over tid, går jeg automatisk i et modus der sammenligning er en del av gamet. Så nå er den delen av "jobben" gjort. I alle fall nesten. Som gammel Black Sabbath fan (eller faen i helv...) kan jeg jo føle noen spor fra nettopp den kanten også i Underwings musikk. All hard musikk med en viss tyngde har litt Sabbath i seg, spør dere meg. Disse (altså  Underwing) mangler selvfølgelig noe av den seige deilige tyngden Sabbath hadde (noe annet ville vært meget oppsiktsvekkende), og ellers også mye av magien i de britiske englenes mørke. Men i rettferdighetens navn, dette er jo bandets debut-EP, så kan det selvsagt skje mye mens veien blir til fremover. Vi i The Wilhelmsens håper selvsagt på det, for å si det sånn. Vi tror det.

Bandet som ble dannet tidlig i 2016, og som består av nevnte Enyeto Kotori på sang og bass, Thomas Myhren på gitar, Joachim Valle Michalsen på trommer, og Magnus Christiansen på gitar og sang, går ikke av veien for å blande sammen en hel rekke genre - som f.eks grunge, metall og funk. Og det fungerer meget godt med tanke det endelige uttrykket låtene deres har fått. Nå som jeg har hørt på dette bandet siden i april/mai, slår det meg at de har skapt en helt egen form å boltre seg i. Det er selvfølgelig lett å trekke åpnebare sammenligninger når det kommer til alt som kan kalles for rock, men til syvende og sist er det ikke mange jeg har hørt som låter sånn som Underwing gjør. De er utvilsomt noe for seg selv, og sånt har vi bruk for her i vår stadig voksende musikknasjon.

Foto: Christoffer Olsen

Kaela Upsweep åpner med låta "Sunless Seed", og det er nettopp denne åpningen som får/fikk meg til å tenke på til tider steintøffe Audioslave. Riffene som er fullpakka av funk og svung gir låta det preget som får tankene til å bevege seg i retning av f.eks Rage Against the Machine og Audioslave igjen. Her demonstrer dessuten vokalist Enyeto at han har en enormt fin kraft i sin røst, en kraft som lett kan minne om salige Cornells. Men i den kraften ligger det også en rå og direkte usensurert følelse som kan minne litt om Staley (rip), som antagelig ga alt i sitt kjære Alice In Chains. Neste låt ut er den noe seigere "Reaper". Her skaper gitarene en atmosære ypperlig folk som Tony Iommi lett kunne trivdes i både nå og da. Disse ligger elegant viklet rundt det eminente basspillet til Enyoto, og sammen med tromminga til Joachim og melodilinjene i sangen, blir det hele faen så trivelig. Det er lett å få '70-talls assosiasjoner her altså. Og DET liker vi.

Tredjelåta er "Kaela". Den starter med et meget finurlig og vakkert fingerspill som danser utmerket avsted sammen med Enyotos følsomme vokal. Etterhvert så ramler hele bandet perfekt inn, og de skaper øyeblikkelig et landskap med en følelse de beste powerballadene på tidlig '80-tall hadde å by på. Vi er ikke helt der, for her ligger det litt mer enn bare seig kraft og følelse. På tampen av låta bobler det opp en viss musikalsk aggresjon som i høy grad er med på å understreke det menneskelige registret som bor i enhver sjel.
Fjerdelåta "Paragon" er kanskje den mest progga i denne samlingen, og den er muligens også undertegnedes favoritt. Her er det mange fete og mange flotte passasjer som hele tiden henger sømløst og uanstrengt sammen, og som underveis gjennom låta hele tiden sørger for en viss progresjon. Paradoksalt nok kunne jeg tenkt meg at denne låta ble komprimert litt slik at den endte på cirka 6 minutter istedenfor godt over 8. Men dette er pirk. Dette er uansett en låt som viser hva som bor i dette bandet, både teknisk og rent kunstnerisk. 

Denne EP-en, eller dette minialbumet avrundes med "Pay In Silver". Gitarsoloen som er med på å åpne dette sporet nesten litt i god gammel Journey-stil, er bare digg. Jeg elsker sånne svulstige og inn i helvetes følsomme gitartoner. Ellers synes jeg låten faller litt sammen underveis, og den blir aldri helt det jeg hadde håpet på, SELV om den funker greit som sistelåt. Gitarene gjør uansett det sterkeste inntrykket her.

Albumet er produsert og mastret av trommis Joachim Valle Michalsen, og i sin helhet er det på mange måter et imponerende album som sier mye om et potensiale jeg er sikker på vil slå ut i full blomst om ikke alt for lenge. Husk at Underwing er et ungt og nytt band som bare har eksistert i overkant av et år, så det er vel en smule drøyt å forvente et mesterverk allerede. Men jeg tror fort det kan komme om de forholder seg tro til sine visjoner. Her er mange melodiøse kvaliteter, det er fete rytmer og ikke minst - personlige tekster som blant annet tar for seg psykisk helse. Så som f.eks angst og depresjoner som lett kan oppstå i vårt i overkant materialistiske samfunn. Det er fint med folk som har et budskap utover det rent musikalske.
Vi har forventninger til veien videre. Underwing har ikke sagt sitt siste ord.

[embed]https://open.spotify.com/album/5UVSkzd5z077MMZtwuXDvb[/embed]