Levende Rock'n'roll, Tromsø (21.-22.april 2017)

Etter et par rimelig tøffe kvelder i Tromsø, fylt med rock'n'roll, var planen at jeg skulle skrive opplevelsene av meg da jeg kom hjem i går. Men, en fotballdag fra Helvete tok faenmeg rotta på meg. På rekke og rad tapte Tromsdalen for Start, Liverpool rotet vekk seieren mot Crystal Palace, og TIL gikk på en kjempekaramell mot Stabæk, som ikke ga seg før de hadde banket Gutan 3-0. At alle lagene mine spilte på hjemmebane gjorde ikke kvelden bedre. Jeg er sikker på at fotball er djevelens oppfinnelse, for den følelsen jeg satt med i går kveld var ikke mye god. Men, heldigvis, så hadde jeg disse deilige kveldene i Tromsø, med herlige konserter, og etter litt sturing og surking fikk rocken jagd fotball-satan vekk.

Fredag slapp Sunshine Reverberation sin lenge etterlengtede debutskive, til stormende jubel og masse skryt. The Wilhelmsens slo for sikkerhets skyld på eufori-tromma, og serverte 11/10, med tilhørende superlativer. Bandet skulle spille en noe spesiell releasekonsert på den største scena på Driv, og hadde rigget seg til midt på gulvet for å komme så tett på publikum som overhode mulig. Det ville bli spennende, og folk flest var spente på hvordan dette ville funke, både lydmessig og med tanke på kontakt med publikum. Men før jeg la turen til studentenes bastion gikk turen innom Blårock, for å nyte en blanding eller fem og møte på godtfolk.

The Wilhelmsens redningsmann da vi tidligere i vinter ble hacket, Ole Máhtte Scheie Anti, kom innom, så jeg fikk endelig møtt ham og takket for suverent utført jobb. Nå ble det bare med et par halvlitere og litt småkakling, men det er mye som taler for at våre veier kommer til å krysses senere, og da skal jeg holde litt bedre på ham for å få fylt på med mer øl. Sammen med oss satt den eminente og kule trommisen Isak Harbitz, kjent fra The Modern Times og Beach Bitches, den like eminente gitaristen fra Vederkast, Sindre Bakland, en kompis av ham som jeg ikke hadde møtt før, men som ihvertfall har spilt gitar i et Tromsø-band tidligere (jeg mener han heter Alexander), og sist men ikke minst, Håvard Johansen, produsent på Kulturhuset og en erkeekte rocker og gammelpønker. Jeg var med andre ord i gode hender, og fikk i meg nok øl før konserten startet.

Kl.2200 var alle mann alle klokkeklare og topp motiverte for vrengt og deilig psykedelisk rock, så vi labbet de to hundre meterne til Driv. Den første jeg traff på der var en lettkledd Roger Tunheim Jakobsen, denne elegante og dritdyktige trommisen til SR. At han stilte i shorts var fryktelig naturlig, for den mannen jobber beinhardt bak trommesettet. Inne ved den nykomponerte scena traff jeg såvidt på Karl Erik Djupnes, sjefen sjøl, som stod i samtale med Feedbacks Helge Skog. Helge hadde gjort et stilig intervju med Karl Erik til ukas utgave av avisa, og de var tydeligvis ikke helt ferdigsnakket. Så, kort tid etter, kjørte de rett og slett bare på, med full guffe fra første stavtak. At det var en motivert gjeng var det lite tvil om.

Ekko, fuzz, vreng, energi og spilleglede får stå som stikkord for det som skjedde den neste timen. Jeg pratet med folk i ettertid som klagde på lyden, og andre som syntes lyden var helt enestående. Selv er jeg såpass enkel at jeg kategoriserer lyden på konserter som dårlig, bra og knall. Jeg endte på bra, men kunne nok ha fått mer ut av det om jeg hadde orket å røre på ræva mi. Men, er jeg på konsert så står jeg faensteike i ro. Det er dårlig med krumsprang, dans og hopping, men desto mer bevegelse i høyre fotblad. Og høyre fotblad fikk kjørt seg. Jeg var med fra første stund, og fikk levert nøyaktig det jeg håpet på.

De låtene som funket best for meg var en stilig og noe syrepreget versjon av "Be A Baby", en skikkelig funky og blodfet "Sun King II", og en aldeles herlig knock out-utgave av "Leech Transportation". Trommis Roger var plassert rett utenfor området markert av kabler, mens de øvrige tre stod tett sammen i den lille sirkelen som utgjorde kveldens scene. På meg virket det som om Karl Erik, Erik Sigurd og bassist Jon Andre med oppsettet ble enda tightere enn tidligere, samhandlingen spesielt mellom gitaristene ble enklere, og de framstod som verdens mest sammensveisede band. Det var kun kult og effektfullt.

Med seg på laget hadde de en lyseffekt-mester som stod for et lys-show som gjorde hele seansen særdeles stilfull. Lys kom i alle regnbuens farger og mer til, i forskjellige psykedeliske mønster, pulserende og stakkato, og sendte meg rett til San Fransisco anno 1969. Når det er sagt så vil jeg tro at epileptikere ville ha opplevd konserten som et sant Helvete, for min hjerne ble torpedert såpass heftig at jeg ble rimelig sliten i skallen. Nå hadde jeg vært oppe i mange timer, kjørt 250 kilometer, og sikkert drukket en halvliter for mye, men lyset må nok ta litt av skylden for at det var en sliten gamling som ruslet opp på hotellet før midnatt. Men, når jeg sovnet glad og fornøyd skal jeg ikke klage, og det i trygg forvissing om at Sunshine Reverberation kommer til å glede meg mange, mange ganger til i årene som kommer. Har du ikke rukket å sjekke ut skiva er det bare å gjøre noe med det øyeblikkelig.

Lørdagen gikk knirkefritt denne gangen, med suppeservering til byens slitere og overrekking av et aldeles nydelig Tom Waits-maleri. Kunstneren, Bjørn Larsen, hadde gjort en absurd god jobb, og det at han skal male et nytt bilde til meg i løpet av mai gjør meg varm om hjertet. Det maleriet kommer til å bli dritlekkert, det er 100% bankers. Bildet er så kult at jeg bare må legge det ut her.

Etter en liten rast på hotellet, en middag sammen med junior som var i byen for å dekorere kroppen med mer blekk, og en sjekk av fotballresultatene, gikk turen på ny til Blårock. Denne kvelden ble det noen IPA'er sammen med min gamle og gode venn Einar, Kjelle (er du tromsøværing og ikke vet hvem Kjelle er, så kan det være det samme). Kjelle var en solid fotballspiller, er jurist, og elsker rocken sin hard og bredbeint. Artig er han óg. Alltid). I tillegg kom Frode, en tidligere kollega, sambygding på Senja, og så interessert i rock at han av og til tar turen ut av bygda for å få godfølelsen. Og så var Håvard fra kvelden før der. Akkurat det var knakende flott, for jeg fikk ikke opp billetten min i e-posten på telefonen, fordi den var bestilt for lang tid siden. Det løste seg ved at jeg ble satt opp på gjestelista. Takk for den, Håvard.

I forkant var det konsensus om at El Cuero kunne bikke begge veier, i og med at folket mente at skivene var ujevne. Selv har jeg sett bandet et par ganger tidligere, og visste dermed at de er et liveband av dimensjoner. The Late Great var på samme måte et sikker-stikk: dette måtte bare bli absurd bra. Full enighet. Ja, så øste undertegnede og Håvard ut lovord om soundtracket på Blårock denne kvelde, overfantastiske 16 Horsepower. For et band. Steike.

Så, labbing gjennom Storgata, inn på Kulturhuset, og retning mot Verkstedet. Gjestelista var oppjuster, og til stede i lokalet var det mye godtfolk og mange rock'n'roll-kjenninger. Folket i Tromsø vet som sagt å ta turen ut på byen når det er konserter på gang. Jeg vil anta at det var rundt 300 mennesker i lokalet, et lokale som er stappfult med hundre mennesker til. Med andre ord brukbart besøk. Igjen hadde vi utnyttet tiden godt, så ventetiden var ikke mer enn ti minutter. Med øl i lankene ruslet vi helt fram til scenekanten.

Det ble tidlig klart for oss at El Cuero var påskrudd. Dæven døtte, som de var påskrudd. Brynjar Takle Ohr serverte energiske og heftige moves fra første takt ble slått av broder Håvard, godt akkompagnert av bassist Tommy Reite, som seg hør og bør. De småsteppet og halvveis danset seg gjennom åpningslåten, og virket direkte storfornøyd med å spille i Tromsø. Kvelden før spilte de på Finnsnes, en konsert jeg fra sikkert hold fikk bekreftet var strålende, men her var det ingen tegn til hangover. Karene fortalte i løpet av konserten at de hadde tømt lommene for kroner på Backbeat, og forlatt butikken med plastnettene fulle av deilig vinyl. Hammerfestingen Reite hadde på sin side savnet byen han bodde i på nittitallet, en by med yrende liv i gatene lørdags formiddag, spesielt på en dag full av sol og glade mennesker. Tromsø er fantastisk herlig, så meldingene ble møtt med stormende jubel. Selvsagt.

Kristiansund-bandet er ti år i år, og med ny gitarist i Vegard Strand Holthe har de blitt mer virile enn noensinne. Kosmik Boogie Tribe-bassisten er så jævlig kul og dyktig at det halve hadde vært nok, og med seksstrengeren sin utfyller han Brynjar på strålende vis. I løpet av konserten hadde de noen solopartier som overgikk det meste jeg har sett og hørt, og med heftige Thin Lizzy-vibber torpederer de oss. Feite riff, lekre melodilinjer, og brutal bruk av pedalene fikk begge konsertkompisene mine i godlune, og de fineste adjektivene haglet mellom låtene. El Cuero er proffe ut til fingerspissene, men det de gjorde denne kvelden overgikk mine forventninger til de grader.

Det har lite for seg å trekke fram enkeltlåter, i og med at settet var strøkent, men jeg vil allikevel nevne "The Whole Love" og "Should Have Been Gone" fra årets album, to countryrock-perler som var god snus for en sidrumpa rocker som meg. Nydelig levert, jam-partier som funket utmerket, og herlig koring av Håvard Takle Ohr og Strand Holthe. I tillegg fikk vi en absurd kul utgave av "Is This Over", den første låten bandet spilte inn, tilbake i 2007. Låten er i utgangspunktet i en pen rockdrakt, men denne kvelden hadde de pumpet låten full av steroider og full av faenskap, og resultatet ble det tøffeste jeg noensinne har hørt av kvartetten. Igjen, dette tror jeg har endel med at Strand Holthe har kommet inn, denne jyplingen som har tilført sårt tiltrengt energi i bandet. Nå er det ikke meningen å disse Øyvind Blomstrøm, hans innsats i bandet var dødsviktig, men det er noe med ungdom og rock. Så var det sagt.

El Cuero. Dere fikk ihvertfall to nye fans denne kvelden, og en halvgamling som fornyet medlemsskapet i supporterklubben. Dette var så bra at det berger meg gjennom reinkalvrier og det som verre er. Så får det bare være at jeg pratet med en rocker etter konserten som mente at dere var mye tøffere før. Sånn er det heldigvis. Vi er ikke like. Allikevel er poenget at det er jeg som har rett.

Klokka nærmet seg midnatt, jeg kjenner at jeg har fått i meg de ti halvliterne jeg normalt klarer å få i meg, blir pissetrengt og sugen på en whiskey, men får nøye meg med å gjøre noe med det første. Scenerigginga går unna på et øyeblikk, eller jeg pisset ekstremt lenge, så tilbake foran scena er The Late Great klare. Sjef Tor Thomassen, tangentmester Erik Nilsson, trommehøvding Ottar Tøllefsen, perkusjonist John Lipton, bassist og altmuligmann Ariel Joshua og gitarist Stian Grønbech er klar for siste dyst. De spilte óg på Finnsnes kvelden før, og skulle nå gjøre sin siste konsert på ei stund. Ny skive er på gang, festivaljobber er booket, og bandmedlemmene har andre ting på tapetet i tiden som kommer.

De kjører på med nye låter fra starten av, folkene rundt oss begynner å danse som besatte, noe som et øyeblikk setter meg i swing-modus, og det er ikke spesielt bra. Det er fint at folk danser, god trim er det, og garantert moro for dem, men grinebiteren i meg sier at det er noe forstyrrende, uten at jeg skal være noe danse-politi. Resultatet blir bestandig skubbing borti meg, øl som søles og mindre fokus på lydene som kommer ut av høyttalerne. Men, nok om det. Folk må få kose seg. Uansett, konserten tar ikke skikkelig fyr før låtene fra debutalbumet, Songs From The 21st Century, kommer. "Jinx", "Seven Bright Seas", "Cool Cat Blues" og "New Morning New Moon" sitter som skudd, og når den nye singelen "Reservoir Of Memories" kommer er jeg direkte kokfornøyd. Jeg hørte den på NRK P1 dagen før, da jeg kjørte til Tromsø, og var da usikker på om låten ville funke live. Den tvilen var totalt unødvendig, for her snakker vi om en sak som fort kan bli den nye live-favoritten til The Late Great.

Mine medsammensvorne denne kvelden var ikke helt samstemte med meg. Einar er blodfan av bandet, og albumet de slapp i fjor er ifølge ham det mest spilte det siste året, så her var det ikke mangel på forventninger som var problemet. Han syntes bare at låtene ble vel like versjonene på skiva. Kjelle ropte midt i en låt at dette var som å høre Violet Road, og fikk et stygt blikk fra meg (i den grad jeg kan servere stygge blikk), for her var vi virkelig ikke på bølgelengde. I det hele tatt. Men, vi snakker om en som liker riffene harde, og som mente at når låtene virkelig bydge seg opp og skulle ta fyr, så var de ferdige. Haha. Igjen. Vi var ikke enige på slutten av denne lørdagskvelden. Ottar og Lipton hadde en dritstilig hamreseanse som satte fyr på publikum, Tor ga jernet i knestående helt ytterst på scenekanten og kjørte på med munnspill og gitarer det han var mann for, mens Grønbech som vanlig spilte sine soloer med kirurgisk presisjon. Forskjellen fra tidligere The Late Great-konserter var muligens at Nilsson hadde en roligere kveld enn "normalt". Den mannen er verdt inngangspengene alene når han er i fyr og flamme, og minner ikke rent lite om Garth Hudson der han ruger bak sitt orgel. Denne kvelden hadde han et par heftige involveringer, den heftigste etter at bandet ble klappet inn på scena igjen.

Ekstranumrene var nok det som toppet denne kvelden. Først fikk vi en av årets låter for undertegnede fra 2016, "Our Empire", med nevnte Nilsson i storslag, en intens Thomassen, og et tight og påskrudd band. Nydelig, deilig, lekker og mat for sjela mi. Så roper Thomassen ut et "takk for oss!", og de herjer på. Bokstavelig talt. Låten de tar farvel med er Tor sin favorittlåt, i hvertfall en av hans store yndlinger rock'n'roll-faunaen, og låten han anbefalte på det varmeste i intervjuet jeg hadde med ham for et lite år siden, "Down At The Nightclub". Vi snakker om svensk garasjerock, og vi snakker om The Creeps. Lipton/Tøllefsen får endelig herje vilt, Nilsson klasker løs på tangentene, Grønbech kobler inn fuzzboksen, og Joshua må jobbe for lønna. Tor sjøl går ned i knestående og vræler seg gjennom låten for full hals. Tragisk nok så er det kveld, nå som jeg er klar for minst 5-6 til i samme gata. Klar for mer rock'n'roll. Men, det er bare å akseptere at neste gjensyn blir om tre måneder, under Buktafestivalen. Jeg skal nok klare å holde ut det. Og, Kjelle; du må slutte å tulle!

I etterkant av konsertene fikk jeg meg en fin prat med tre av el cuero'ene. Brynjar hadde tatt tidlig kveld, men Håvard, Vegard og Tommy pushet skjorter og skiver, og pratet med folket. Artig nok så kjente alle tre til bloggen vår, en blogg de påstod at de leste, og det er alltid artig med slike celebre lesere. Uansett, jeg måtte få levert litt skryt til dem direkte, få litt sladder om KBT (som har ei ny skive på gang!), og kakle litt om en felles bekjent. Vinyl fikk jeg óg, og så serverte jeg Reite litt god, gammeldags feilinformasjon. Hans Wassvik, Helldorado sin fabelaktige bassist, er IKKE fra Hammerfest. Han er selvsagt fra Vadsø. En halvliter for mye, kombinert med disse jevnlige hjernedryppene, får ta hovedskylda. Men, her og nå er det rettet opp.