Soup - Remedies (Crispin Glover Records)

Soup er en forholdsvis godt bevart hemmelighet fra buvika utenfor Trondheim, en hemmelighet jeg har forelsket meg fullstendig i de siste ukene. At bandet er så godt som uoppdaget, er for meg en stor gåte når de i disse dager slipper sitt sjette, ja du hørte riktig, sitt SJETTE studioalbum. Bandet har eksistert siden 2004 og var opprinnelig Erlend Vikens soloprosjekt etter at han forlot sitt tidligere band Psalm.

Remedies har fylt musikkrommet mye i det siste, og jeg må bare understreke at jeg er skikkelig hekta. Nesten så jeg ikke klarer å ta inn annen musikk for tiden. Jeg dras mot Soup, og jeg liker det jævla godt.
Det er noe drømmende mørkt, vakkert og melodiøst melankolsk over uttrykket de formidler. Noe som får meg til å tenke på en Camel-skive jeg er veldig glad i. Jeg tenker på Rain Dances fra 1977. Stemmene som danser sammen med tangentene. Følelsen av å flyte eller sveve rundt i et fargerikt mørke der jeg legger merke til en fjern lyskilde ganske langt der fremme, dit hvor låten utvilsomt vil lede meg etterhvert. Bandets kreative lydbilde er, selv om det har noe eget og helt nytt ved seg, likevel kjent. Kanskje på samme måte som den nye plassen du kommer til for første gang kan virke kjent. En slags sonisk déjà vu-følelse som sprer seg gjennom kroppen og fyller meg med like mye undring, som den etterlater meg i kjente musikalske omgivelser. Det er sterkt når du kommer inn i det, og jeg vet at du neppe kommer helt inn dit der du bør være uten å ha tatt reisen opp til flere ganger. Jeg påstår ikke at musikken er spesielt krevende, og ordet krevende i musikk, kan jo være så mangt. Jeg sier bare at følelsen Remedies fremkaller er i konstant bevegelse. Jeg ble ikke 100% forelska første gangen, men andre, tredje, fjerde og femte gangen jeg tok turen, kom jeg ut som en nyforelska og bedre mann. En såkalt Soup-frelst.

Remedies har også et visuelt uttrykk. Det blir nesten like viktig som resten i et samspill av inntrykk som, etterhvert som du selv forsvinner inn der, hører utrolig nøye sammen. Musikken tåler selvsagt å stå alene uten den visuelle kunsten, men med Lasse Hoiles fantastiske bilder på lag, blir alt bare forsterket og komplementert på et så vakkert vis at det rett og slett er til å gråte av. Lasse blir på mange måter som et bandmedlem å regne, og det på samme måte som de store albumcoverkunstnerne som figurerte så sterkt med sitt nærvær på mange av de beste utgivelsene gjennom '60 -og '70-tallet. Faktisk så spiller han en enda større rolle enn f.eks Roger Dean gjorde da han skapte sin forlengelse av den respektive musikken hans kunst skulle representere.

Soup er for tiden (det har vært mange konstellasjoner opp gjennom årene): Erlend Aastad Viken - Vokal, tangenter, effekter, gitarer og kirkeorgel, Espen Berge - Trommer, perkusjon, kor, effekter og bassorgel, Jan Tore Megård - bass og Ørjan Jensen Langnes - Guitar, perkusjon, effekter, sax, kor og orgel.
Denne gjengen har av pålitelige kilder vært sammenlignet med band og artister som Steven Wilson, Sigurd Ros, Mogwai, Opeth og Explosions In the Sky, for å nevne noen, og selv om jeg bare kjenner godt til noen av disse, har jeg ingen problemer med å henge meg på den antydningen.

Det fem låter lange albumet som er meget godt og genialt produsert av Paul Savage (en viktig brikke i denne prosessen), starter A-siden med den fantastisk vakre og dynamiske "Going Somewhere". Her ledes vi inn i et univers av melankoli, mørke og pulserende skjønnhet. Låta tar oss helt ned i den dypeste bølgedal, for i neste øyeblikk å løfte oss opp mot tindrende og klokkeklare høyder. Bandet flyter sammen i en slags kakofoni (blottet for ulyder) helt på tampen av låta, og før vi går inn i neste låt, sitter jeg igjen med en litt deilig svimmel følelse. Jeg vet det kan høres merkelig ut, men sånn må jeg beskrive opplevelsen.

Så flyter vi videre inn i "The Boy and the Snow", en godt over 11 minutter lang låt som helt klart har like mange topper som den har dype dalfører. Viken tar frem stemmen som leder meg inn i gamle Camel-trakter, og når jeg sier det, er det selvsagt med en viss ærefrykt. De vokale harmoniene er så vakre og sterke at pelsen strammer seg i giv akt, og når de slippes løs og løftes opp i en tynn klokkeklar luft av gitarer, keybords og overveldende atmosfære, kjenner jeg meg fullstendig vektløs i tonene og kompet som omringer meg i en fontene av farver og lys/mørke, bevegelse og kraft. Det skjer utrolig mye i denne musikken, og akkurat når du tror du begynner å kjenne låtene, dukker det opp elementer du ikke har sett i samme lys tidligere. Vi snakker lange linjer, og bevegelser som kan minne om det store havets temerament, eller skal vi rett og slett bare si et godt gammeldags nordnorsk snøværs uforutsigbare lynne.

Så snur jeg plata til side B, og kommer til den korte intense "Audion". Her er det lyden av et kirkeorgel som setter sitt preg og samtidig taler om at noe skal komme. Noe stort, eller noe så grenseløst som en lang søvn der voldsomme drømmer har en tendens til å oppstå.

Stille og uhyre vakker, triller, eller flyter "Sleepers" inn og utover gulvet under meg. Som vann nesten. Sildrende i et teppe av toner og utenomjordiske harmonier. Sangen er bare så fantastisk vakker der den bærer sin noe mørke poesi inn i et slags tidløst eventyr av sience fiction på vinger av gamle sagn. Historiene fortelles like mye instrumentalt som lyrisk, eller skal jeg si at drømmen består like mye av toner og akkorder som den består av ord i form av lengtende vakker poesi. Etterhvert kommer trommene og bassen inn å skaper en struktur, eller et fartøy for resten av reisen jeg som lytter er på. Jeg spiller musikken høyt, og vinylen lyder bare helt gudommelig i sin helt geniale produksjon (dette er CGR, så...). Vinylen låter mye bedre enn CD-en gjør her, og er nesten usammenlignbar med lyden av f.eks Spotify. Vi bare stiger og stiger ut av den soniske hagen under oss, før vi i neste omgang daler forsiktig ned og inn mellom det fargerike universet denne låten utvilsomt er. Musikerne et ett, og dette "dyret" har ett stort hjerte. Som i en berg-og-dal-bane stormer vi ut, og så inn igjen i "Sleepers" siste durende og avsluttende tema, før Soup tar oss videre inn i den nydelige sistelåta "Nothing Like Home".

"Nothing Like Home" er på mange måter, slik jeg kjenner det, håpet som oppstår når du kommer ut av en kraftig musikalsk turbulens båret på mørk melankolsk poesi i et hav av harmonisk menneskelig melankoli. Melodiføringene, stemmene og effektene som brukes en instrumentpalett, forlater lytteren i en nydelig sinnstemning. I allefall denne lytteren.

Selv om vi kanskje har vært inne i noe som kan minne om et mørkt lite helvete underveis, har det hele tiden vært med en viss kognitiv kontroll. Det betyr selvsagt ikke at det ikke har vært store følelser i sving, bare at disse har beveget seg godt innefor det mentalt friske og ikke alt for langt ut i galskapens perifere avgrunn. Jeg vet ikke om dette gir noen mening for deg som leser dette, men sånn er det altså her i kaféen.

Oppsummert og kortfattet er Soup et fantastisk interessant band som ofte jammer seg frem til det som etter min mening må anses for å underveis bli til nydelige og dynamiske komposisjoner. Remedies er at album å bli meget glad i, og om det finnes rettferdighet her i verden, vil snart folk få øynene opp for denne helt strålende gjengen som med denne siste utgivelsen har skapt en helt uimotståelig juvel. Det er mesterlig.

[embed]https://open.spotify.com/album/43OlJmyXEpM7xIWXxWOheX[/embed]