Thulsa Doom Tar Dobbelt Samfunnsansvar
Thulsa Doom slipper 22.september sitt fjerde album, noe The Wilhelmsens virkelig skal markere. Bandet slapp i 2000 EP'en She Fucks Me, og fulgte så opp med de strålende fullengderne The Seats Are Soft But the Helmet Is Way Too Tight (2001), ...And Then Take You To a Place Where Jars Are Kept (2003) og Keyboard, Oh Lord! Why Don't We (2005). Alle skivene har selvsagt hedersplass i platesamlinga mi. Når vi nå skriver 2017 er det ikke fritt for at jeg tidvis hadde avskrevet bandet, og tenkt at de om ikke annet står for en av de sterkeste katalogene i norsk rocks historie. Men, så kom det sigende inn en e-post fra Vibeke Hay Wold tidligere i sommer som kunne fortelle at kvintetten har vært i studio igjen, og at et nytt album var forholdsvis nært forestående. Pulsen doblet seg, og jeg begynte øyeblikelig å gruglede meg. Ville de ødelegge ettermælet sitt, som så mange andre band som gjør comeback, eller kunne de nok en gang smelle til med rock'n'roll fra øverste hylle? Svaret fikk jeg allerede 2.august, da ei soundcloud-lenke kom fra samme kilde. Og, dæven døtte som disse kule, dyktige og heftige rockerne leverer. Noter ned 22.september i filofaxen, kjøp inn øl og brennevin, og sørg for at alle avtaler kanselleres!
Angelov Doom (Egil Hegerberg - bass), El Doom (Ole Petter Andreassen - gitar), Doom Perignon (Henning Solvang - gitar, vokal), Fast Winston Doom (Halvor Høegh Winsnes - trommer) og Papa Doom (Jacob Krogvold - vokal) trenger ikke nærmere presentasjon, med bakgrunn fra band som Bare Egil Band, Black Debbath, Gartnerlosjen, Hurra Torpedo, The Cumshots, Young Fogertys, Brut Boogaloo og Caliban Sessions, men dæven døtte så deilig det er å skrive navnene til herrene i forbindelse med nye Thulsa Doom-låter.
Den sosialepolitiske vinklingen er todelt. Først og fremst er det godt å se at de er såpass ansvarsbevisste at de sørger for at folket får mer av den livsviktige rock'n'roll-dosen vi trenger. Med tidligere utgivelser skapte de et avhengighetsforhold som man ikke skal kimse av. Nå har vi riktignok kunne ta fram de gamle skivene når vi ønsker det, digge dem rått, og margekose oss med dem. Allikevel har behovet for noe nytt alltid vært der, og selv om Doom Perignon gjorde sitt beste for å døyve suget med to lekre Brut Boogaloo-skiver, så har jeg alltid hatt et ørlite håp om at karene ville klaske til med mer av godsakene når de virkelig tok inn over seg at vi er mange som har savnet dem tungt. I tillegg har det seg sånn at de i dag, 18.august i det Herrens år 2017, slipper to smakebiter fra den kommende skiva, A Keen Eye For the Obvious. Eller, singler som det vel egentlig heter. Det skjer digitalt, og det skjer ved hjelp av strømmetjenestene Spotify og Tidal. Og for å ikke være urettferdige og prioritere den ene strømmetjenesten over den andre slipper de en låt på hver av plattformene.
Låtene det er snakk om er "Lady Nina" (Spotify) og "Eloquent Profanity" (Tidal). Spotify blir beæret med den mest melodiøse låten, mens Tidal på sin side har endt opp med den seigeste og sinteste sangen. Det som er sikrere enn noen bank noensinne har vært er at begge låtene er alvorlig kule, og at ingen har noe å klage på. Dette er en gave til rock'n'roll-elskerne her til lands, og forhåpentligvis for rockere på hele kula vår etterhvert. Nå har jeg allerede nevnt at The Wilhelmsens skal markere utgivelsen av det nye albumet skikkelig, så jeg skal ikke gå biografisk bananas her, bare nevne at Henning Solvang har vært en av de travleste rockerne her til lands i år, og før Thulsa Doom-skiva slippes er aktuell med et nytt Brut Boogaloo-album. Det skal undertegnede markere på Blårock på dagen, der de spiller en slippkonsert som 100% sikkert kommer til å bli heftig og begeistre.
Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
"Lady Nina" var det første som traff meg da jeg klikket fram spillelista, og her snakker vi pinadø om å bli truffet. Ei intens takt hamres ut, en gitar kjører på med et fett riff, og bassen dunker elegant. Nirvana-stemningen er umiddelbar, og som om ikke det er nok så kommer Papa Doom inn som en reinkarnasjon av Phil Lynnott. Thin Lizzy-vibbene er ikke til å unngå, og når det er av typen vibber som kom fra den kanten i gullårene '76-'77 så sier det alt: dette er rock'n'roll av ypperste merke. "No-no-no-no-no"-ene og "Sha-la-la-la-la-la-la"-ene er umiskjennelige og lånt fra Dublin's Finest. Koringen er av sorten som får deg til å ville synge med, det samme er meldinger som "Everybody put your pants on!" og "You'll find me somewhere between the fridge and the stereo". Signaturspillet til Gorham/Robertson er der, og i det hele tatt snakker vi om den beste Lizzy låten siden Black Rose kom ut.
Men, selvsagt er dette først og fremst den første offisielle lyden av Thulsa Doom på tolv år, og det er verdt å låne begge ørene til for enhver som liker rock her i landet. Låten hadde nok passet hakket bedre inn på "Jars" enn på "Keyboard", mye på grunn av vokalen, men ikke minst fordi Doom Perignon og El Doom er så samkjørte i det de driver på med på seksstrengerne. Dette er rock'n'roll som den var på 70-tallet, og det funker helt absurd bra i 2017. Spotify er fryktelig heldige som kan by på "Lady Nina". Over til Tidal.
https://open.spotify.com/track/4kIcw1PUAG9w216Y5cX5Ti
"Eloquent Profanity" er låten som er som skapt for oss nordlendinger, eller det vil vi tro. Hva kjennetegner oss nord for Polarsirkelen bedre enn "veltalende bannskap", liksom? Ikke mye. Her snakker vi om en noe seigere låt, mer i retning stonersjangeren de startet ut i, med elementer av noe som kan minne om prog (!), samt et svært så sangbart refreng, melodiøst og kult. At vi i tillegg får servert blåsere forteller meg at kvintetten ikke er redd for å prøve ut nye saker. Og det funker utmerket.
Låten sender innimellom tankene i retning Kyuss, for så minne meg om noe Queens of the Stone Age kunne ha funnet på. For ikke å glemme Thin Lizzy i refrengene. Og, merkelig nok og mest av alt, minner dette styggmye om en låt som fort kunne ha vært på et Thulsa Doom-album. Monotone gitarer, messing av Papa Doom og ei seig arbeidsøkt for Angelov Doom og Fast Winston Doom. Jeg spår mye headbanging rundt om på landets scener når de drar i gang "Eloquent Profanity" på "Norges-turnéen" de starter i Bergen 21.oktober, og som avsluttes på Rockefeller 18.november. At de ikke tar turen nord for Trondheim bør noen gjøre noe med. Fort. Jeg kjenner at jeg MÅ få sett dem på denne turnéen.