Tom Harder - The Pill Of Your Eye (Autumn's Child Records)

Tromsøværingen Tom Harder Hansen, gitaristen med ei fortid i det brillefine bandet Vishnu, slapp den knallsterke EP'en Space Age Blues i fjor. I går fikk vi første smakebit på det som kan bli ei alvorlig heftig debutskive. Singelen "The Pill Of Your Eye" er en slags forlengelse av de fire låtene fra EP'en, selv om han har årets låt er noen tanker roligere. Det elegante og heftige gitarspillet ligger i bunn og er et såpass solid fundament at det alene gjør låten til en umiddelbar favoritt her på Senja. Oppløsningen av Vishnu har ikke bare gitt oss The Late Great; Tom Harder har vanvittig mye på hjertet og i fingrene han óg.

32-åringen som vokste opp på Kvaløya er en godt bevart hemmelighet for rockinteresserte rundt om i Norge, og vel egentlig bare kjent blant de mest ihuga rock'n'roll-nerder nord for Polarsirkelen. Det bør det bli ei ordning med, for er det noe jeg er brennsikker på så er det at han fortjener et større publikum, og da kun basert på kvaliteten på de fem låtene jeg har hørt. Space Age Blues bør være av interesse for alle som liker skakk rock'n'roll, av sorten The Cramps, Roky Erickson og Gun Club var klasseleverandører av. Feite riff, dødsstødige soloer, og en stemme som står veldig godt til resten av uttrykket, og som kan beskrives som en blanding av Jeffrey Lee Pierce og Dan Stuart. For eksempel.

Etter en liten chat med Harder så viser det seg, egentlig naturlig nok, at Zuma med Neil Young er en slags favorittskive, noe en kan høre om man lytter til nydelige "Where I'm Going" fra EP'en, og ikke minst på dagens aktuelle singel. En annen av hans store inspirasjonskilder er Blixa Bargeld, den berlinske sjefen i Einstürzende Neubauten og gitarhelten i Nick Cave sitt kule backingband The Bad Seed, og dette er enda mer framtredende i Harder sin spillestil. Det er dessuten mange spor av blues i riffene hans, noe som forklares ved at han har hatt sine timer med Otis Rush og Magic Sam i stereoen. En siste påvirkningskilde som nevnes er den svenske instrumentalisten Björn Olsson og hans album The Lobster. Jeg sjekket ut skiva og kan ikke annet enn anbefale den videre. Dette er en fyr som virkelig kan traktere sine instrumenter.

Traktere sin instrumenter kan Tom Harder óg. Han spiller alt, synger alt og har gjort det som er gjort med "The Pill Of Your Eye". Nå er det mange som tripper rundt og venter på at han skal få ut sin første fullengder, et album han i utgangspunktet har gjort ferdig. Men, han skal gjøre alt på nytt, hovedsaklig fordi han ikke er helt fornøyd med resultatet, og velger selv å kalle denne utgivelsen for et evighetshelvete. På godt og vondt. Nå er låten produsert knakende flott, og han er på ingen måte en novise på området. Han gjorde samme jobben for Visnhu, og har dessuten jobbet som studiotekniker for både The Considerate Lovers og The Northern Lies, og var egentlig tiltenkt jobben for Henry Johnsen og hans fabelaktige skive Hotline. Blot-sjefen Christian Samuelsen har dessuten et prosjekt på gang som fort kan involvere Harder, og det kan jo fort bli riktig så sprekt.

En skakk gitar med masse vreng og ekko åpner ballet, og tidligere nevnte Blixa Bargeld blir fot en referanse. Så begynner Harder å synge, bortimot like skakt og med like mye vreng, og jeg tenker fort på en artist som Micah P. Hinson på sitt mest rocka. Men, det rocka har såvidt begynt. Etter en melodiøs og nedpå intro braker det løs med masse feedback og hamring rundt 1:20 inn i låten. Vokalen blir óg mer intens og smådyrisk, nesten som en ung Nick Cave, mixet så heftig og vilt at det kan minne om råmateriale fra en innspilling av The Animals fra 1964.

Allikevel, det heftigste med låten, og det som gjør at jeg virkelig gleder meg til Tom Harder ferdigstiller sitt prosjekt, er alt det fabelaktige han gjør med gitarene. Det er imponerende at han spiller alt selv, men han mer enn antyder at det i fortsettelsen blir aktuelt å involvere andre i innspillingen. At han skal hente inn ekstra gitarister tror jeg han trygt kan la vær, for det vil virkelig framstå som smør på flesk. Det han gjør først med fingerspill, etterhvert med vill med feedback, og så med masse intensitet og tunge slag på strengene er bare heftig bra. Den gitarlyden som er kvassere enn filétknivene mine er sånn bortimot så fet som dette livsviktige instrumentet kan låte. Miksen av reverberation, fuzz, ekko og altså denne knivkvasse boksen som får soloene helt fremst i lydbildet, er utsøkt. Rett og slett. Utsøkt.

Jeg kjenner at jeg er mer enn klar for et helt album av denne sorten. Tom Harder er ikke bare en solid låtskriver, han er en gitarist som er fryktelig spennende og eksperimentell, og når han attpåtil synger såpass kult som han gjør så ser jeg for meg at det kommende albumet vil score høyt her på "yttersia". Her er det bare å begynne å glede seg. Og, glem for all del ikke å sjekke ut Space Age Blues.

https://open.spotify.com/track/44MeJ3l0GzVmakQI6uhPHL