Torgeir Waldemar - No Offending Borders (Jansen Plateproduksjon)

Torgeir Waldemar ble en umiddelbar helt her på Senja da jeg hørte "Take Me Home" første gang i 2011 eller 2012. Jeg fant det smått absurd at dette var en nordmann, som attpåtil spilte sin egenkomponerte låt. Det var liksom for bra, så bra at jeg følte dette måtte være en kar fra Austin eller Nashville. Men, nei, Waldemar var norsk som fy, riktignok ikke så selvgod som litt for mange andre nordmenn, men norsk inntil beinet. Nå skulle jeg ønske at det var flere nordmenn der ute med de samme sunne holdningene som han innehar, og da spesielt med tanke på medmenneskelighet og det å bry seg om de som sliter og trenger hjelp. Dette tar han så definitivt med seg inn i musikken han skaper, og det er alltid befriende og godt å høre en artist som virkelig har noe på hjertet, noe viktig å melde. No Offending Borders kunne ikke ha kommet ut på en mer aktuell dag, dagen da Trump virkelig viste sitt sanne ansikt og nektet innbyggere fra sju stater innreise til USA. Hørte jeg ingen uanstendige grenser?

Den selvtitulerte debuten fra 2014 fikk meg i spagaten og vel så det, og det med et neddempet og stort sett helakustisk album. Denne gangen er det tilført masse trommer, en hel del elektrisitet inn i gitarene, og en Waldemar som synger på hele sitt register. Produksjonen er dessuten langt røffere denne gangen, og jeg tenker umiddelbart 70-tallsutgaven av Neil Young på flere av sporene. Dette er et resultat av at han har produsert skiva sammen med Anders Christoffer Møller i Subsonic Society Studio i Oslo, karen som også spiller trommer og perk på flere av låtene. Dette vet vi at han kan, etter en rekke år bak trommesettet i band som Anal Babes og Gluecifer. Men, det er flere musikanter som sørger for at dette har blitt en fest av ei skive. Øystein Braut (Electric Eye) spiller en ram gitarsolo på "Among The Low", en låt også Erland Dahlen bidrar med trommer og en rekke lyder på, bassist Håkan Krogedal bidrar på et par spor, Krister Skadsdammen (Signe Marie Rustad, Roger Græsbergs ulike band) spiller pedalsteel på "Sylvia (Southern People)", komponisten og fiolinisten Ole-Henrik Moe (bl.a. Motorpsycho, Madrugada, Deathprod, Åge Alexandersen) bidrar med strykere og sag på "Souls On A String", og korbidrag får vi fra John Daniel Henriksen, Kristine Marie Aasvaag og Hanne Sørlie. Alle nevnt, ingen glemt.

Jeg hadde allerede rukket å spille halvparten av de åtte låtene halvt ihjel før skiva havnet i hus, nemlig singlene "Souls On A String", "Sylvia (Southern People)", "Summer In Toulouse" og "The Bottom Of The Well". Den sistnevnte har jeg allerede skrevet om, og mente da at «The Bottom Of The Well» har blitt en bluesfolk-perle av en låt, en låt som nesten funker som en kampsang, hvor Waldemar nærmest roper ut de første verselinjene i frustrasjon, tre ganger for å være på den sikre siden, før han bortimot lakonisk avfeier dem i neste verselinje. At tema er selvmord, og beskriver hvor frustrerende og jævlig det er å være presset til det ytterste, til det stedet hvor selvmord realiseres, gjør inntrykk. Dette føler jeg selvsagt fortsatt, med den store forskjellen at den nå har funnet sin plass på albumet, som andre låt ut på B-siden, forøvrig en perfekt plassering, mellom singlene "Sylvia (Southern People)" og "Souls On A String".

Ole Morten tok for seg "Sylvia (Southern People)" og "Summer In Toulouse" da disse ble tilgjengelig for streaming i høst, og var bortimot euforisk. Dette er hva han meldte: Jeg må si jeg er skikkelig imponert over det høye nivået på disse to låtene. For dette er utvilsomt noe av det aller, aller feteste jeg har hørt i genren siden både Crazy Horse og Young, Manassas og bare faen vet. Det deilige groovet, de flerrende gitarene, koringa og sangen generelt. Det er lett å tenke seg til at langspilleren kommer til å treffe meg med full kraft, om det i tillegg til dette psykt deilige rockeuniverset kombineres med det vi fikk sist. Vi snakker om pose og sekk, og vi snakker om en øyeblikkelig klassiker da, såvidt jeg kan forstå. Rocken står aldri i fare når vi har folk som Torgeir Waldemar. Dette traff meg midt i hjerte, og jeg trengte denne dosen nå som desember ser så jævla mørk ut. Her er det bare å konkludere med at han kan stå inne for hvert eneste ord til evig tid, og No Offending Borders ble virkelig den øyeblikkelige klassikeren han spådde, mye på grunn av den variasjonen han håpet på.

"Summer In Toulouse" er låten jeg de siste to tiårene har drømt om at Neil Young skal levere. Flukt, mangel på medmenneskelighet, den enkeltes valgmuligheter, og krisen i Middelhavet de siste par årene er tema her. Vi snakker om et tema som ikke skal ties ihjel, og som Waldemar har "udødeliggjort" med låten. Det er viktig, og når han i tillegg klarer å snike inn en Dead Kennedys-referanse så blir det i tillegg kult, om man kan si noe sånn om et så alvorlig tema. Det som i hvertfall er kult er taktskiftet og soloen som kommer inn etter rundt seks minutter, for skal man gå helt 70-talls-Young så skal pinadø lengden være på plass, og her snakker vi om over åtte minutter med rock'n'roll, vellyd, balsam for ører og sjel, og en særdeles undervurdert gitarist. Singer/songwriteren Waldemar har blitt hyllet, nå er det på full tid å gi samme behandling til rockeren og gitaristen Waldemar.

Rivets popping all around us
Whistling 'round our ears
Down for a dime, down for damnation
As they beg and tear, let you hate, make you fear

"Sylvia (Southern People)" er om mulig enda mer Young anno 70-tallet, og en låt som det er umulig å ikke plassere på alskens lister når årets ditt og datt skal kåres. Koringen er storslått, Waldemar spiller gitar som en helt, og klasker dessuten til med bassisering som er strøken, lapsteel og til og med orgel, alt spilt så rocka og tøft at det er en fryd. Her må dessuten trommingen til Møller trekkes fram. Så stort mye fetere kan man ikke klaske på trommeskinn, stødig, heftig og elegant på samme tid. Snakk om mesterverk av en låt. "Souls On A String" var de første tonene vi fikk fra albumet, og med den sakrale stemningen og storslåtte instrumenteringen er det ikke fritt for at denne kjærlighetsvisa sender undertegnede i drømmemodus. Og, hvor vakkert er ikke dette? Hvilke bilder skapes ikke i skallen?

Two souls on a string
In opposite ends
Tryin' to make a circle
From opposite ends

Foto: Julia Marie Naglestad

Utrolig nok har Waldemar klart å spare et par av de sterkeste låtene til albumutgivelsen. Åpningssporet "Falling Rain (Link Wray)" er en coverlåt av parentesen som er alt annet enn en parentes, gitargeniet Link Wray. Låten er ikke veldig typisk Link Wray, men hentet fra det selvtitulerte roots-albumet fra 1971. Jeg har ikke hørt denne skiva før nå de siste dagene, og har du ikke sjekket den ut er det bare å gjøre noe med det fort som Fanden. Snakk om deilig skive. Låten hadde jeg derimot hørt før, da den er gjort på suverent vis av Calexico og er å finne som bonusspor på det strålende albumet Feast Of Wire (2003). Men, selv med en nydelig originalversjon og en coverutgave gjort av texmex-heltene våre, så våger jeg påstanden at Waldemar sin versjon troner på toppen. Utstyrt med kassegitar og munnspill, og en intensitet og nerve i stemmen få kan matche, gir han nytt liv til låten med det tidløse og universelle temaet "menneskets ondskap". Låten var vel i sin tid en reaksjon på USAs herjinger i Vietnam, og tragisk nok har vi ikke kommet spesielt langt på 45 år. Snarere tvert imot.

So there'll be stabbings and shootings
And young men dying all around
And it keeps going through my brain
And I can still hear the sound

Med "Among The Low" har Waldemar lagd en låt David Eugene Edwards garantert vil trykke til sitt bryst om han får ørene i den. Her er det høy 16 Horsepower-faktor, noe Torgeirs banjo-traktering og Dahlen sin bruk av marimba er med på å skape. Rock noir med en bunnsolid dæsj av gospel og soul er noe for meg, såpass at jeg muligens vil påstå at dette er min personlige favoritt fra skiva i skrivende øyeblikk. Braut sine gitarsoloer er heftige og ville, og spriter låten opp til de grader. Gospelkoringen til Henriksen og Aasvang er med på tilføre låten en porsjon religiøsitet, av den sorten som presser på om du skulle forville deg inn i ei kirke i sørstatene. Mer ren gospel blir det med avslutningssporet "I See The End", en låt Moji Abiola har skrevet teksten til, og med flere stemmer lagt på, alt sunget vakkert og sterkt av Waldemar selv. En direkte utmerket måte å runde av mesterverket på.

"Island Bliss" er den åttende låten på albumet, låten som avslutter A-siden, og som nok er det nærmeste vi kommer Waldemar i 2014-drakt. En nydelig ballade i folk-drakt, med et herlig fingerspill og mellotron spilt av Waldemar og Møller som virkelig pynter og krydrer på de riktige stedene. Musikk blir ikke så fryktelig mye vakrere enn dette. Herlighet for en gave av en låt til oss musikkelskere. Jeg vil anbefale alle å spille denne så høyt ørene tåler. Blir du ikke salig da så er du ikke i stand til å bli det.

Vurdering: Jeg hadde et håp om at Torgeir Waldemar skulle levere ei solid skive. Eller, jeg forventet det vel, om jeg skal være ærlig. Men hvem i all verden kunne være forberedt på No Offending Borders? Hvem kunne tro at en nordmann skulle slippe et album allerede i januar 2017 som resten av musikkverden skal få slite eventyrlig tungt med å toppe? Og, hvem kunne tro at Neil Young skulle gjenfødes i sjela til en norsk, rocka 42-åring, attpåtil før han har lagt på røret? Med åtte kruttsterke låter, en salig blanding av rock, americana, country, folk og gospel, gir han oss den øyeblikkelige klassikeren The Wilhelmsens ante konturene av på tampen av fjoråret. Gratulerer med et fantastisk album, Torgeir Waldemar!

https://open.spotify.com/album/1ksPudcOIruwi6LA1FSudH