Tove Bøygard - Blåe Drag (Lucky B Records)
Det må være noe med drikkevannet i Ål i Hallingdal. Noe annet er helt utenkelig, når vi tenker på at den lille bygda har fostret et av landets fineste rockeband i Hellbillies, samt visesangerfenomenet Stein Torleif Bjella. Som om ikke det er nok så kommer søstrene Tove og Anita Bøygard fra bygda, kjent fra folkrockbandet Bøygard, et band som slapp tre album i perioden 2004-2013. Så, blant de drøyt 2000 innbyggerne i Ål, eller Sundre om du vil, så er det minst ti musikere i det ypperste sjikt. Det er pinadø ikke dårlig.
Tove Bøygard solodebuterte tilbake i 2010, og har altså brukt sju år på å la oppfølgeren modnes. Hun har sluppet fem singler fra Blåe Drag over en treårsperiode, og denne modningen, det at hun overhode ikke har stresset noe som helst, har gjort sitt til at skiva har blitt aldeles nydelig, strøkent gjennomarbeidet, og det motsatte av et hasteprodukt. Jeg må ile til med å innrømme at jeg ikke har hatt allverdens kjennskap til denne talentfulle dama, annet enn at jeg såvidt har hørt Bøygard ved et par anledninger. Av ymse grunner har annen musikk blitt prioritert. Men, nå er jeg i gang. Det var virkelig på tide.
En liten uke etterpå dukket det opp en pakke til meg på nærbutikken, en pakke som skulle vise seg å være nydelig, og enda viktigere; en pakke som virkelig fikk opp øynene mine for denne vidunderlige artisten. I pakken lå det en aldeles strøken LP, trygt plassert inne i et plastcover. LP'en er av utbrettssorten, med alle tekstene trykket på selve coveret. Innercoveret består av en rekke flotte bilder jeg vil tro er tatt under selve innspillingen, samt all informasjon som er interessant for folk som ønsker å vite mest mulig om deltakerne på skiva. Og, det aller fineste; vinylen er av den gjennomsiktige, transparente varianten, med en lyd så perfekt som den kan få blitt.
Som om ikke det var nok så har hun altså lagt ved en cd óg, samt et følgebrev som sier at den er med i tilfelle jeg kjører bil med en "gamal cd-ristar. Og, det gjør jeg jo, ganske langt og lenge daglig. Denne cd'en har pinadø fått kjørt seg. Rosinen i pølsa er allikevel, utrolig nok, det brevet som starter med "Hei, Johnny!", og som er både personlig, lærerikt, perfekt for en som er opptatt av lyrikken i musikken, og signert artisten. En takk for at jeg vil anmelde skiva hennes, signert med smiley, telefonnummer og e-postadresse, samt en forklarende tekst til hver eneste av de tretten sangene på albumet. Hva mer kan en som meg ønske fra en artist? Svært lite, siden en intimkonsert i stua er å være vel storforlangende.
https://www.youtube.com/watch?v=i15T2G82vrg
Jeg nevnte at fem av låtene på albumet er sluppet som singler tidligere, og den første av dem, "Ta Meg Med", ble tilgjengelig i Spotify allerede i 2014. Samme år lagde Sara Andersson denne lekre videoen av låten. Som resten av skiva er den spilt inn i Kleiva Studio i Halden, med Freddy Holm som produsent. Freddy Holm er dessuten en svært så viktig fyr for at lydbildet og soundet har blitt så stilig og elegant som det har blitt. Han spiller det aller meste av instrumenter på hele skiva, noe som vil si de fleste strengeinstrumenter som finnes på denne kula. Det eneste strengeinstrumentet han ikke spiller er bass, et instrument Jørun Bøgeberg stort sett trakterer, mer presist på alle spor utenom tre, bl.a. "Ta Meg Med", der Finn Tore Tokle spiller. I tillegg spiller Eivind Kløverød trommer og perkusjon, noe han gjør på både tandert og heftig vis. Selve melodien kunne like gjerne ha vært på The Go-Betweens sitt klassiske album 16 Lovers Lane. Dette er virkelig en snaisen poplåt som lurer seg behagelig gjennom ørekanalene og pirrer kosegenet mitt maksimalt. Holm sin bruk av cello er spesielt behagelig, mens lapsteel'en skaper ei stemning som gjør at vi skjønner at Bøygard mener alvor med meldingen om å ta henne med. I det hele tatt så gjør alle musikerne sitt til at dette blir en koselåt, selv om budskapet er myntet på alle de som lever for andre enn seg selv, alle som av empatiske og anti-egoistiske grunner gjør noe med livet for at andre skal få det bedre. Og, her snakker hun av egen erfaring, noe jeg skal komme tilbake til senere.
Etter den første lytten ble jeg umiddelbart imponert over låtene hun har valgt å covre, i og med at det er snakk om favorittlåter lagd av artister jeg setter veldig pris på. "Faen Faen Faen", Thåström sin ubeskrivelig vakre låt fra Skebokvarnsv. 209 (2005), blir av Tove gjort nær opp mot originalen, om enn i et noe kjappere tempo, uten at det på noe som helst vis har blitt en uptempo-låt. Nydelig utført, og alene verdt prisen på skiva. Valget av låt blir veldig forståelig når man vet at hun i fullt alvor mener at svensken er en av verdens desidert fremste rock-poeter. Noe han selvsagt er. Den andre låten er Mary Gauthier sin bortimot like vakre "Mercy Now" fra skiva med samme tittel, og som i likhet med Thåström sitt album kom ut i 2005. Teksten er selvsagt oversatt og tolket av Tove, og det på glimrende vis. "Brother" er av logiske og personlige årsaker erstattet av "syster", men utover det har hun vært tro mot Gauthier sin tekst, selvsagt med velvalgte hallingmål-ord og uttrykk. At favorittartisten til Bøygard har skrevet en tekst som passer hennes egen far perfekt gjør henne nok varm i hjertet og rundtomkring. Faren hennes har passert åtti, men driver fortsatt gårdsbruket Skrindo, imponerende nok. Jeg hørte dessuten i et intervju på NRK P1 at Bøygard og hennes bedre halvdel (om denne dama kan ha en bedre halvdel, da) tenker flytte hjem til Ål for å starte med alpakka og ullgris, av alle ting.
https://www.youtube.com/watch?v=rpqqoBJ3j6s
I 2015 slapp hun to singler, "Eit Heilt Almindeleg Liv" og "Alle Desse Dagan". Den sistnevnte har Christian Nystrøm lagd en knakende fin video av, og er dessuten den låten som tar best tak i romantikeren i meg. På andre låter her, som "Tre, synger hun om sin eldste søster som stiftet familie og fikk barn, mens hun selv var rotløs og rastløs og ikke kunne komme seg vekk fort nok. For å suge til seg inntrykk fra den store verden. Mellom verselinjene aner jeg ei voksen dame, Tove er femti, som skjønner søstra bedre i dag, og som muligens angrer på en del valg i dag. Søstra har selvsagt blitt til treet, mens hun ser på seg selv som ei grein. Men, tilbake til "Alle Desse Dagan". Tidlig på 90-tallet var Tove dørvakt på Sentrum Scene, ei kul ung, dame i hovedstaden, og møtte en fyr som het Espen med jevne mellomrom. Denne karen festet hun seg aldri ved, men etter tjue år og noen mindre vellykkede bekjentskaper med det motsatte kjønn, møttes de igjen. Denne gangen innså hun at dette var Mannen hun hadde vært på evig søken etter, mannen som gjorde henne komplett, og karen som hun i sitt stille sinn forbanner, riktignok med en solid dose ironi, for ikke ha ristet vett i henne way back then. De ble sammen, hun sluttet i jobben og ble artist på heltid, og siden har livet vært noe tilnærmet en dans på roser, for å bruke en platt metafor (siden de er totalt fraværende på skiva, så er det på sin plass at jeg byr på én). Låten beskriver jeg lett som noe Dolly Parton og Tom Petty kunne ha lagd sammen, om de noensinne skulle finne på å gjøre det.
Du skulle ha tatt tak i meg
Og rista meg te vet
Du skull ha sett ut fellu
Og eit gamalt fiskenet
Du skulle sagt: Høyr jenta mi
Ein dag vil du forstå
At alle desse dagean
Vart eit liv du gjekk i frå
Den andre singelen ble forkortet til "Almindeleg Liv" når den ble gjort klar til albumet, og er kruttsterk kost. Holm krydrer og pynter låten med gitar, lapsteel og orgel, og når strykerne kommer inn skapes en nærmest sakral stemning. Dette er selvsagt bevisst, og kler låtens tema perfekt. Bøygard er utdannet sosionom, og jobbet i rundt regnet tjue år på Sprøytebussen med sprøyteutdeling, og etterhvert på Sprøyterommet, og om noen "utenfor" kjenner til det tøffe livet som narkoman på gata så er det hun. Å være tung knarker er beinhardt og ikke minst et stigmatiserende liv. I manges øyne er heroinister nærmest umennesker. Dette er kjipt å se på, og ikke minst dypt fortvilende for de som skjønner at dette er mennesker på lik linje med oss andre, med foreldre, søsken, gamle venner og ikke minst et menneskeverd. Selv om mange nok erkjenner at det gjøres altfor lite for disse svakeste blant oss, så er det tilsynelatende vanskelig, nærmest umulig, å gjøre så mye med dette i dagens samfunn. Sprøytenarkomane lever fortsatt under forhold ingen er forunt. Tove har skrevet en fantastisk tekst om dette, om disse sliterne som går krokete rundt oss, med furete fjes, tannløse og "fæle", men paradoksalt nok ofte med et glimt i øye. Av mange sterke verselinjer er disse særdeles beskrivende, siden et av de største problemene til en narkoman er ensomheten.
Eit rom på Ila
Ei utslitin mor
Ei syster i Tønsberg
Ein utflytta bror
Og eit dikt om ein dag som alder kom
I fjor kom singelen "Holdeplass", en countryrockmelodi med banjo, fele og full pakke, som i korte trekk handler om samlivsbrudd etter tjue års ekteskap. Nå har jeg og kona mi vært gift i tjue år senere i år, så jeg håper virkelig ikke at det går troll i ord her. Uansett, karen må ta pikkpakket sitt og forlate, mens kona sitter hjemme med døra på gløtt. Vår mann ender opp på en trikkeholdeplass, der han filosoferer over livets vendinger, mens folk passerer uten å legge merke til ham. Og, for å ikke gi dere forhåpninger; den døra er ikke mer på gløtt enn at vi skjønner at dette er et avsluttet kapittel. Den siste singelen ble sluppet for kun et par uker siden, og er selveste tittelsporet, "Blåe Drag". Jeg vil jo si at dette er ei avansert vise, og akkurat denne låten er en av hovedgrunnene til at jeg i dag ser på Tove Bøygard som Norges "kvinnelige Bjella". Hun står mer enn stødig på egne bein, misforstå meg rett, men tematikken er beinhard realisme, stemningen, melodien og instrumenteringen er så leken og strøkent krydra at selv Stein Torleif må sitte halvveis måpende og tenke at "denne melodien kunne pinadø jeg ha komponert". Vi møter fyren som lover å komme tilbake til dama vår til høsten, men høsten kom, vinteren kom, våren sprang fram, og først med sommeren kom denne fyren som vi nå skjønner at vi ikke liker. Og, her får vi en rekke bevis på at hallingmålet er så kult at det er bortimot nifst. Som Bjella-fan på min hals har jeg fått med meg en rekke snåle ord og uttrykk, og med Hellbillies har hele nasjonen fått ei viss opplæring i dialekten. Men, Tove kommer med noen fin-fine strofer som til nå har vært ukjente for meg, som når denne rakkeren lovde at de sammen skulle "sjå på sjednun". Se på hva, sa du? Joda, vi snakker altså om stjerner her, i flertall. Og så når han "brått kjem attende, og kilar kjakjin". Hah! Kilar kjakjin, du liksom. Fyren kom altså tilbake og strøk henne på kinnet. Heldigvis så blir tølperen avslørt, og han fader ut. Som vi sier på Senja.
Dette lekre albumet åpner med "Framand", en låt jeg velger å plassere i kategorien viserock. Her er det ei fele som durer lekkert gjennom hele låten, og som er grunn nok til å bli nasjonalromantisk. Det svinger ganske så heftig av låten, og Tove synger som en engel, om grusomheter. Tema er flyktningekrisa, og måten den blir håndtert her hjemme. Vi sitter her, trygt og godt, og de fleste av oss har det vi trenger av midler til å leve gode liv. Allikevel klarer vi å problematisere det som har skjedd i Syria dithen at vi framstår som offer. Offer for at "de" kommer hit for å røve av velferdskista vår, og etterlate oss i armod og fattigdom. Det er ikke Bøygard med på, og her pirker hun vel borti samvittigheten til noen og enhver..
Det var så enkelt å være din venn
Før du kom hit
Før du ville inn
Og eg sitt i varmen..
Alt så langt har vært vakkert, sterkt og strøkent, men favorittlåtene mine har jeg ennå ikke vært innom. Hvor sprøtt er ikke det? Om jeg må velge meg en eneste låt her så ender jeg nok opp med "Den Som Ikkji Søv". Her herjer Holm som en Marc Ribot, og finere superlativ kan jeg ikke komme opp med til en gitarist, om Ribot kan stå som et adjektiv. Det skrangles og det bankes, litt stakkato og veldig markert, og Tove synger smått dramatisk. Melodien har blitt en slags bastard, der mora er jazza og faren full av blues, og låten ender opp i en sjanger som burde hete Tom Waits. Igjen er tema rus og ensomhet, og beskriver hvor vanskelig det kan være å stå imot suget etter en flukt, særlig i den timen mellom natt og grytidlig morgen, da selv Gud har pause. Den andre låten jeg fort kan finne på å be deg sjekke ut fort som fy er "Byttu & Spann", en honkytonk-rakker med kubjeller, riff og rockedama Tove Bøygard i hovedrollene. Det er lett å sammenligne henne med Patti Smith her, samtidig som Freddy Holm virker å ha saumfart arkivet etter countryrocklåter gjort av Stones. Kult er det, og om ikke denne låten passer på ei spilleliste på vorspielet ditt så vet ikke jeg. Koringen til Bente Mari Mortensen er med på å skape den rette feststemningen, og såpass må det være når låten tar for seg alle froskene Tove har kysset, og som har gitt henne en bachelor i å avsløre tuskhandlere.
Ho står med skaut og er lut i ryggen
Loslitt sjal med blikk i moll
Er det Melea, som tigg på hjørnet?
Nei, dette er Marie i 1912
Et gammelt bilde som ble tatt i Christiania i 1912, du vet hovedstaden vår, inspirerte Bøygard til å skrive "Melea". Bildet viser Marie som står i suppekø på Christian den fjerdes plass, og det slo henne at denne dama var prikk lik Melea, den dama hun passerer daglig på hjørnet på Grønland. Samme skaut, samme bøyde nakke, samme kopp og i samme ærend. Få tak i penger eller mat så de kan holde seg levende i ei tøff tid. Alle har stor sympati for Marie, denne dama som nok sleit seg gjennom livet i ei tid det var tøft å tilhøre arbeiderklassen i Norge, men for Melea, fra Ungarn og av romfolket, ofres helt andre tanker. Vi haster forbi, mens noen tar seg tid til irriterte blikk eller en spydig kommentar. Hvorfor er det sånn, når bildet forteller at de nesten kunne ha vært søstre, undrer Tove. Og det gjør sannelig jeg óg.
Blåe Drag rundes av med "Treng Deg", den siste låten jeg virkelig oppfordrer deg til å sjekke ut. Bøygard utleverer seg selv så til de grader på flere av låtene, og lar ingen av de kompliserte og tøffe problemene hun har stridd med ligge. Denne rocka låten beskriver ei dame som har slitt med sine demoner, og som i lang tid har forsøkt å jage dem vekk på egenhånd. Det går sjelden bra, og for henne løste ikke flokene seg før hun våget å spørre sine nærmeste om råd og hjelp. Sånn blir det solid poesi av. At bandet hennes får herje fra seg passer utmerket til budskapet.
Eg trur eg treng deg no
Kan du halde meg hardt
Kan du bli her eit bel
Denne nåtta er svart
Eg trur eg treng deg no
Kveil deg rundt meg
Eg blir jaga i natt
Du må bli her eit bel
Vurdering: Tove Bøygard har med Blåe Drag lagd et album som kommer til å stå som en påle med bein i flere sjangre. Til evig tid. Her er det viser, country og rock i skjønn forening, og det nydelige er at hun mestrer alt like bra. Det er uproblematisk å anbefale skiva til alle som liker musikk, og heldigvis er flere av låtene allerede å høre i radioen. Det har virkelig denne aldeles nydelige artisten fortjent.
https://open.spotify.com/album/45FIyLBU0To2ZnwBrBtuxE