Ukas Album - The Secret Sound of Dreamwalkers

The Secret Sound of Dreamwalkers - s/t (Safe and Sound Recordings)

Oslo-bandet The Secret Sound of Dreamwalkers debuterte sist fredag med et selvtitulert og nydelig album, et album som har et bein og en arm i en rekke sjangre. Americana og folkrock, med et snev av straight rock, syrerock og kosmisk rock må nevnes, sånn bare for å begynne et sted. Trioen platedebuterer riktignok med The Secret Sound of Dreamwalkers, men de er alt annet en ferskinger. Låtskriver, gitarist, fløytist og frontkvinne er Kristine Marie Aasvang ble ei heltinne i det øyeblikk hun hun gikk i studio for å kore sammen med Torgeir Waldemar på hans ferske mesterverk No Offending Borders. Thomas Bergsten spiller gitar, bass, saksofon og synther, og har allerede blitt en slags kjenning av oss i The Wilhelmsens gjennom sine prosjekter med The Harvey Steel Show og Trixie Marmelade. I førstnevnte er også Aasvang fast medlem. Bak trommene sitter platedirektør Alexander Lindbäck, en kar som imponerer mer og mer med trommestikkene i nevene. At han har spilt med fine folk som St. Thomas, Grant Lee Phillips og Jayhawks, samt er med i bandene til Unnveig Aas og Roger Græsberg er bare å pirke borti det som kunne bli ei lang utredning. Med andre ord vet troikaen hva de holder på med, og det høres.

Da jeg først fikk nyss i at de skulle slippe album på bursdagen min, 24.november, tenkte jeg i mitt stille sinn at det hørtes ut som en perfekt bursdagsgave. Det var det forsåvidt óg, men nysgjerrig som jeg er så klarte jeg ikke vente med å åpne skiva til den store dagen. Den lekre, rosa vinylen har snurret en rekke ganger, og jeg skjønte vel egentlig umiddelbart at The Secret Sound of Dreamwalkers ville bli Ukas Album. I tillegg til å være rutinerte musikere så kan denne lille gjengen såpass mye at de har gjort det aller meste selv. Kristine Marie har tegnet coveret, Thomas har produsert låtene, mens Alexander har tatt seg av mixingen. Den eneste utenforstående som har bidratt er Henning Bortne, som har mastret skiva hos Oslo Mastering. De har fått plass til ti låter, fem på hver side, og disse er skrevet og komponert av Aasvang, med unntak av singelen "Breaking Bad" og avslutningssporet "Secret/Sacred" som er skrevet sammen med Bergsten.

Bergsten er en musikalsk kameleon, og trives i all verdens terreng. Allikevel er det når han kan putte uventede elementer i låtene at han trives aller best, og det får han anledning til i Aasvangs komposisjoner. Han er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og er en multiinstrumentalist av rang. Kunstbakgrunn har Aasvang óg, med en master i billedkunst fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Som om ikke det er nok så har hun i tillegg studert ved Kunstakademiet i Trondheim, der stemmen ble tatt i bruk. Og, bare for å ha det sagt med en gang; det er stor kunst som skapes med stemmebåndene hennes. At dir. Lindbäck tar seg av trommingen er ikke sjokkerende i det hele tatt. Vi snakker om den ivrigste energibunten her til lands, en fyr som ikke kan få for mye å gjøre, og som tilsynelatende bare må spille i minst fem band for å føle at han er i live. I tillegg til å gi ut skiver i et imponerende tempo med sitt Safe & Sound Recordings. Så, det å avtale en prat med ham var naturlig nok det minste problemet.

God eftermiddag, Alexander, og gratulerer med nok et fabelaktig album utgitt på Safe & Sound Recordings. Jeg og brodern har funnet ut at du er Musikk-Norges ivrigste og mest hardarbeidende kar. Har du oversikt over hvor mange skiver du har gitt eller bidratt på i år?

Det er jeg veldig usikker på... Unnveig Aas, Roger Græsberg & Foreningen, The Secret Sound Of Dreamwalkers og denne uka kommer The Anti-Music Bonanza. Husker ikke om det er noen flere. Gitt ut er jo endel fler. Også spiller jeg jo mange konserter. Og jobber 100% streit jobb på dagen. Man har ikke tid til å telle da.

Fy faen! Bannskap er tillatt med sånne svar. Nå er det jo ditt ferskeste band dette handler om, og da undres jeg på om The Secret Sound of Dreamwalkers gikk i studio med låter det er en slags rød tråd i, eller om Kristine Marie har fortalt ti separate historier?

Godt spørsmål. Og det må du egentlig spørre henne om... Men jeg tror at det er 10 låter hun har skrevet sånn ca i en periode i sitt liv. Sånn sett henger de sammen. Hun har skrevet mye nytt etter at vi påbegynte innspillinga, så de neste 10 låtene blir vel også hengende sammen på et vis. Det blir sikkert 10 klagesanger over hvor mye vi andre to somler. Neida. Hehe. Du bør egentlig intervjue henne en dag...

Det har du pinadø helt rett i, og det skal jeg prøve å få til en vakker dag. Aasvang har en aldeles nydelig stemme, og det er ikke tvil i min sjel om at albumet på mange måter kretser rundt stemmen hennes. Er dette noe dere har jobbet bevisst med?

Ja, faktisk så er det det. Stort sett er hennes gitar og vokal spilt inn helt først. Deretter har vi andre prøvd å ødelegge så lite som mulig. Feks på "Beautiful Blue" er det bare tablas når hele låta er ferdig omtrent. Den trengte ikke noe mer. På mange moderne plater legger man vokalen helt til slutt selv om det er vokalen folk faktisk hører på. Dette har jeg tenkt endel på i det siste...

Interessant, og jeg må bare si at dere har lyktes veldig godt med det grepet. Hva med musikalske påvirkninger? Jeg regner med at dere har individuelle preferanser, men det er vel noen artister som har påvirket/inspirert dere særlig i arbeidet med skiva?

Tja, i arbeidet har vi egentlig prøvd å nullstille oss så mye som mulig. Vi har ikke vært ute etter å kopiere sound eller lydbilde, men spørre oss selv hva sangene til Kristine Marie trenger. Det handler like mye om å stoppe i tide som å legge på instrumenter. Faren er at man er for inspirert av andre, at man legger for mange gitarer og har for mange "gode" ideer. Man må ha akkurat passe mye salt og pepper på maten. Så mye som maten trenger. Ikke brunsaus på pizza. Men vi har jo alle hørt mye god musikk. Det kommer vi ikke fra. Men vi prøver å være oss selv mest mulig.

Nydelig svar! Jeg har fått med meg at Dagbladet og Popklikk har gitt dere knakende fine omtaler, noe som er mer enn fortjent. Har dette overrasket deg, i en tid da anmeldelser i media begynner å bli sjelden vare?

Positivt overrasket, ja. Ikke over at de liker plata, men at de faktisk har tatt seg tid til å høre på en kvalitetsutgivelse fra et mikroskopisk plateselskap uten promobudsjett. Det betyr at det er håp. Kanskje kommer flere til å sjekke ut plata også. Man vet aldri. Vi kan jo håpe at flere skriver om den på sikt. Kvalitet går forhåpentligvis ikke ut på dato.

Det får vi virkelig håpe, for dette er definitivt et album som hører hjemme i mange platesamlinger. Litt på siden, men i og med at dette både gleder og forundrer oss så må jeg bare spørre: The Wilhelmsens har for lengst konkludert med at det skjer ubegripelig mye sprekt i Musikk-Norge for tiden, med fine utgivelser hver bidige helg. Som platedirektør har du kanskje gjort deg noen tanker om hva dette skyldes? Det hadde vært kjekt om du kunne dele disse med oss.

Det er mange flinke folk her i landet. Men hvorfor vet jeg ikke... Sånn rent logisk burde man kanskje heller drive med noe annet enn musikk nå. Redde verden, kanskje. Men det greieste er vel å spille i orkesteret mens skuta uansett synker. Apokalypsens akkompagnement. Jeg tror ikke jeg bør tenke for mye på det, som du merker. Men jeg velger heller å være glad for at så mange bra folk lager så mye bra musikk. Og da vil jeg nevne at jeg gleder med til debutplata til Louien. Jeg tror de har begynt innspillingen av den nå. Jeg gleder meg til 2018.

Haha! Titanic-style, liksom, ned med skipet. Tror vi er mange som er spente på hva Louien kommer med. Det som er sikkert er at det blir knall. Jeg så deg nylig her oppe i Tromsø sammen med Roger Græsberg & Foreningen samt Unnveig Aas. Noen sjanser for at du, Kristine Marie og Thomas kommer nordover?

Er du synsk? Det er faktisk overhengende fare for at vi stikker innom på nyåret. Vi venter bare på å få bekrefta dato, men vi sitter og gleder oss allerede. Vi kommer tilbake med mer info ASAP.

Haha! Steike bra. Til slutt - du har jo tidligere vært gjest hos The Wilhelmsens i spalten Intervjuet, men du slipper uansett ikke unna et spørsmål oss musikk-nerder mellom: Kan du nevne tre album som har vært med deg i lang tid, og som du vet du blir å spille jevnt og trutt til du er ferdig med ditt virke på planeten? Du må mer enn gjerne gjerne si noen ord om skivene...

Det eneste som funker når man står ovenfor noe slikt er å ikke tenke i det hele tatt. Når du spør meg om Tromsø så er den første plata jeg kommer på The Byrds - Sweetheart of the Rodeo. Det er jo naturlig, eller kanskje ikke? Min første utgave av denne plata kjøpte jeg på compact disc på Feedback, den lille platebaren til Egon i Tromsø. Det var sterkt for en rockegutt fra Lakselv å bli truffet av Lloyd Green og JayDee Maness sine steelgitarer.

Kult! Jeg bodde nesten inne hos Egon da han drev Feedback i startfasen. Vi hadde til og med en avtale om at han skulle sette på brannalarmen hvis Tom Waits kom ut med et nytt album. Han slapp det, i og med at jeg flyttet til Senja i '98, og Mule Variations kom ikke før året etter...

I det siste har jeg vært dypt inne i trommenes verden og da er det kanskje 2 plater som har inspirert meg mest som trommeslager:
The Beatles - Abbey Road. At noen kan påstå at Ringo var en dårlig trommis er jo helt vilt. Det er som å si at en elefant ikke er tung. Dette er kunst på så høyt nivå at Edvard Munch ville vært stolt. Bare spør Jim Keltner.

Det kryr jo av tullebukker "der ute", bare spør Donald Trump, så at noen påstår noe sånn er jo forventet. Men, de er jo tullebukker, altså.

The Band - The Band. "Alle" vet jo at Levon var verdens beste trommeslager og vokalist. Faktum er at The Band hadde to av de feteste batteristene verden har sett. Richard Manuel skal ikke undervurderes, hverken som pianist, vokalist eller trommeslager. Og noen måtte jo slå når Levon spilte mandolin.
Dette var dagens utvalg, men jeg hadde lyst til å få med litt Grateful Dead også. Nå er det nevnt. Og Dylan. Det er så mye bra musikk. I det siste har jeg hørt mye på jazztrommeslagere. Det er et langt lerret. Så mye musikk og så lite tid.

Aiai! Snakk om band. De kunne vel aldri kalle seg noe annet, kunne de vel? Verdens mest passende band-navn. OK, tusen takk for praten. Det er direkte trivelig med å sysle med dette når kvaliteten på svarene blir som dette. Masse lykke til med The Secret Sound of Dreamwalkers. Jeg lover at jeg skal stå helt fremst når dere spiller på Bastard (eller Blårock?)...

Foto: Frode Granum Stang

Close your eyes
Imagine you’re a child
Ready for adventures
Ready for dreams

Kristine Marie Aasvangs stemme gjør at tankene umiddelbart sendes i retning artister som Sandy Denny og Judee Sill, og The Secret Sound of Dreamwalkers har av Dagbladet og Tom Skjeklesæther blitt sammenlignet med Mazzy Star og Cowboy Junkies. De føringene bla lagt allerede i presseskrivet som havnet i den elektroniske postkassen min for en måneds tid siden, og jeg kan ikke gjøre annet enn å skrive under på dette. Men, dette er ei skive med så mye dybde og variasjon at referansene på langt nær dekker inntrykket jeg sitter igjen med etter noen uker i selskap med den. Den nydelige lullaby'en "How To Sing Goodnight" og vakre "Beautiful Blue" er nok de låtene som mest av alt rettferdiggjør disse sammenligningene, men selv på disse låtene gjør trioen sakene med si egen vri. På sistnevnte låt kommer Bergsten inn med noen skrudde synth-lyder, mens Lindbäck hamrer psykedelisk løs på tablas, dette sør-asiatiske slaginstrumentet som sender meg rett på en tidsreise tilbake til 1967 og San Francisco.

At de mixer sjangre så det holder har blitt et slags kjennemerke på bandet for min del, noe avslutningssporet "Secret/Sacred" kan stå som et godt eksempel på. Synthen samstemmes med stemmen i introen, mens Lindbäck kakker på symbalene sine, Bergsten blander seg inn med det som låter som en sitar, og brått er det som om vi er i studio med The Beatles i sin mest syrete periode i 1966-67. Lydene er orientalske, melodien er nesten uten struktur, og framstår som en eneste lang Grateful Dead-jam med Aasvang i Yoko Ono-modus. Snålt, men allikevel føles det som et passelig punktum på de drøye førti minuttene albumet varer.

The Secret Sound of Dreamwalkers åpner riktignok langt mer tradisjonelt, med fin-fine "Brand New You". Allerede her blir jeg slått i bakken av den vakre stemmen til Kristine Marie. Bergsten plukker på gitarene sine tandert og vakkert, maler ut ei basslinje som vriker nesten hypnotisk, mens Alexander såvidt toucher trommer og symbaler. Så mye vakrere kan man ikke åpne et album. "My War" er en låt litt i samme støpning, med nydelig fingerspill som jeg antar Aasvang selv står for, behagelige jazztrommer og forsiktig plukking på elgitar. Midtveis legges det på kor, sunget av Aasvang, et klokkespill og en synth blander seg inn, og lydbildet blir rikholdig og deilig. Låten ble sluppet som singel allerede i 2015, men har definitivt ikke gått ut på dato.

I used to love drinking whiskey with you
Sitting in my car
Listening to old country songs

På B-siden av "My War" var i sin tid "Whiskey Song", en låt som er blant mine absolutte favoritter. Vi vet at menn kan være nådeløse med utro kvinnfolk i countrylåter, men det Aasvang forteller her beviser at damer vet å takle menn som roter rundt. Melodien er av det erkeamerikanske slaget, med steelgitar og ei takt å bli glad i. Masse fin-fin koring er det óg her, av både Aasvang og Bergsten. Men, det er definitivt lyrikken som tar kaka. Den gamle flammen, karen hun elsket å drikke whiskey med mens de lyttet til gamle countrylåter på bilstereoen hennes har stukket av. Han har funnet seg ei ny dame, stjålet bilen hennes, og rett og slett forduftet. Dette liker hun selvsagt dårlig, men handlekraftig som hun er finner hun en løsning på problemet. Den er av det brutale slaget, og må kunne sies å være i overkant heftig. Når den siste verselinja er "And I'm gonna steal her woman", så skjønner dere tegninga. Haha!

På et par av låtene speeder de opp tempo noe, som på "My Heart Will Never Be the Same Again", låten der Bergsten og Lindbäck får utfolde seg. PJ Harvey i americana-modus, tenker jeg. Det samme kan sies om "My Only Friend Tonight", om vi tenker oss at Fairport Convention blandet seg inn. De tunge trommeslagene til Alexander er blant de lekre detaljene her, det samme er Bergstens krydring med gitarsnop, og ikke minst sangprestasjonene til Kristine Marie. 

"Loser On the Loose" er låten du sjekker ut først om du tror at jeg skrøner når jeg påstår at Kristine Marie Aasvang har en av de vakreste stemmene her til lands. Det hun gjør her er rett ut makaløst. Med kun en kassegitar som følge det første minuttet får vi en utmerket anledning til å la oss begeistre. Etterhvert kommer Bergsten på banen med elgitaren sin, Lindbäk banker hardt og stødig, og låten går over i et parti som er mystisk positivt og lystbetont. Her er det spor av 90-tallsband som The Walkabouts og Willard Grant Conspiracy, og tidligere nevnte Cowboy Junkies.

https://www.youtube.com/watch?v=ZGrU26PIYO8

When can I start trustin' you baby
Oh, when can I trust you to be mine
Everythin' is so confusin'
And I've lost this game so many times

Det er svært sjelden at jeg ender opp med soleklare favorittlåter på kruttsterke album, i og med at det er så mye lekkert å velge i. Men, i "Breakin Bad" fant jeg altså nettopp det. Låten ble sluppet som singel tidligere i år, og var teaseren fra skiva jeg aldri ble ferdig med. Vi snakker rett og slett om en av årets vakreste låter, uansett sjanger og uansett nasjonalitet. Dette er låten som burde vært innført i musikk-faget i grunnskolen, under temaet "Hvordan lage den perfekte låt?". Et mollstemt fingerspill, masse ekko, og den veneste stemmen du kan tenke deg. Låten kunne gjerne ha fortsatt sånn i ei uke, og jeg ville ha digget den. Nå skjønner jo Aasvang, Bergsten & Lindbäck at det holder med halvannet minutt i denne duren, eller to vers og refrenget sunget to ganger. Deretter transformeres låten til en beintøff blanding av perfekt pop og soul. Kristine Marie synger som om hun er Aretha Franklins datter, Thomas og Alexander korer som rockestjerner, og låten stinker vekselsvis av testosteron og østrogen. For. En. Perle!

The Secret Sound of Dreamwalkers har prestert kunststykket å debutere med ei skive blottet for svakheter, og proppfull av høydepunkter. Alvorlig dyktige musikere, frontet av ei dame med en stemme som en engel, og sterke og melodiøse låter. Vi snakker om oppskriften på et album som bare måtte bli en instant classic her hos The Wilhelmsens. Steike for et deilig, deilig album.

https://open.spotify.com/album/2TOgnuKnGU2wMaKWnVCbgQ