Velkommen Hjem Igjen

Steve Earle & The Dukes - So You Wannabe An Outlaw (Warner Bros)

Det begynner så smått å nærme seg 20 år siden det var en stor begivenhet hver gang Steve slapp et nytt album, og det er faen tute meg hele 20 år siden helt avsindige El Corazon så dagens lys. Så, da ryktene om El Corazons oppfølger dukket opp gikk naturligvis forventningene rett til værs igjen, og da The Mountain endelig fant veien til Tromsøs platesjapper, og undertegnede fant veien dit og hjem igjen, var det ingen tvil om at alle forventninger innfridde bare et øyeblikk etter at CD-en havnet i CD-spilleren. Sånn var det, og sånn hadde det vært i nesten 10 år for min egen del, noe som betyr at mitt første møte med mannen var The Hard Way i 1990.

Året etter The Mountain, nå er vi altså i 2000, fikk jeg min første lille antydning til skuffelse fra Earle hold. Den var ikke stor, men likevel en aldri så liten nedtur (jeg innrømmet det ikke med en gang, men etter et par måneder ble det sånn). Transcendental Blues er absolutt et sterkt album, men etter rekken på '90-tallet (óg '80-tallet), ble altså inngangen til det nye milleniumet aldri som forventet. Men Steve var fortsatt en helt, og utvilsomt blant de største favorittene blant oss som lever for musikken. Og det var ingenting så tydet på at vår mann skulle "dabbe sånn av" som han gjorde herfra og videre ut i det nye årtusenet. Men med album som Jerusalem og The Revolution Starts Now havnet jeg der at jeg faktisk ikke orket å skaffe meg platene. I 2007 fikk jeg Washington Square Serenade i presang av en kompis, og etter en aften med øl, ildvann, rock'n'roll og dette albumet, slo vi fast at Steve hadde havnet i fettfatet. Ut på natta fikk vi fyllaidéen om å sette fyr på plata, noe vi gjennomførte med skrik og skrål. Verden sto altså ikke til påskes, noe Mr. Earles heller slappe og etter min mening, umotiverte Townes Van Zandt plate, Townes, bare bekreftet i 2009.
To år senere, i 2011, var Steve i et slags Hank-modus, men jeg ble likevel aldri særlig imponert over I'll Never Get out of This World Alive heller.
Hm. Nå begynte jeg å generere en godvilje, som den elskverdige dusten jeg er, for etter alt det middelmådige VILLE jeg at Steve 'Fuckings' Earle skulle lage et godt album igjen. Han var jo fortsatt Steve Earle, og det var det bare han som kunne være. Så, med min noe påtatte godvilje, fant jeg mine godbiter på The Low Highway som dukket opp i 2013. Men, som album i sin helhet, ble det aldri den store hallelujahstemningen her hjemme av den heller. Det samme kan sies om oppfølgeren fra 2015, Terraplane Blues der Steve går selve sjefen, Robert Johnsen, etter i sømmene - på en måte. Det var noe god gammeldags Earle-pondus å spore der, men låtmaterialet holdt ikke helt inn likevel.

Kankje har det vært sånn at mannens evner til å atter skape noe genuint, noe skikkelig kjøtt som holder det nivået mannen befant seg på da han laget Guitar Town, Exit 0 (til en viss grad), Copperhead Road, The Hard Way, Train A Comin', hans kanskje beste album - I Feel Alright, og videre de nevnte El Corazon og The Mountain, har latt seg påvirke av at han har skiftet kone like ofte som korrupte politiker skifter mening, og at hans rusproblemer og hans rehabiliterte ego har tatt for stor plass der kreativitet og skaperglede skulle stått fremst i køa, er sannelig ikke godt å si, men uansett hvordan det henger sammen, så har den gamle helten hatt nok å henge fingrene i hele veien. Både som skuespiller, aktivist, forfatter, outlaw, óg med de albumene han tross alt har gitt ut med jevne mellomrom, har Steve vært alt annet enn arbeidsledig eller lat. Fyren har jo stått på som faen gjennom hele sin karriere. At jeg og et knippe andre "tullinger" føler oss skuffa over det han har levert på låtskriverfronten, får bare stå sin prøve, for Steve Earle... Jeg har aldri gitt deg opp. Det har ingen av oss i The Wilhelmsens gjort, tør jeg påstå. Og ei heller de jeg kjenner som noensinne har forstått hvem denne fyren er.

Om jeg ble litt skeptisk da jeg hørte rykter om en Steve Earle som skulle begi seg ut på outlaw og Waylon-stien, på sitt da, kommende album, So You Wannabe An Outlaw, var det vel litt naturlig med tanke på hans lefling med både Townes, Hiram og Leroy. Det var ikke på grunn av selve outlaw aspektet jeg følte dette, men mer på grunn av dette med den store helten Waylon Jennings. Jeg vet ikke. Det er mulig jeg surrer litt her, men følelser har en tendens til å knote det litt til for en herremann. Og musikk og gamle helter, er følelser.
Men, det viste seg jo at han ikke skulle gå løs på Waylon sånn som han gjorde det med Townes. Han skulle jo egentlig, slik jeg ser det, komme hjem igjen. Hjem dit hvor han hører hjemme. Der musikken har baller og der mannens pondus har et skikkelig fotfeste. I kryssningspunket mellom rock'n'roll og god gammeldags badass-country. Der rock er rock og countryen er lovstridig, vakker og tøff.

Steve Earle & the Dukes anno 2017 dukket altså opp med So You Wannabe An Outlaw midt i juni denne sommeren. På grunn av trøbbel med posten her i villmarka for et par måneder siden, fikk jeg en kompis til å kjøpe albumet for meg i Stockholm, og siden han kom hit på besøk i starten av juli, med plata i lanken, har den trillet jevnt og trutt. Det er nesten sånn at jeg skylder min avventende omtale på det faktum at jeg ville være sikker på hva det var jeg nå hadde fått mellom fingrene før jeg kunne uttale meg med sånn nogenlunde god ryggdekning. Det er ikke sånn så alt for ofte, men når det kommer til min gamle helt, har det etterhvert blitt sånn. Dette betyr selvsagt ikke at jeg innbiller meg å ha noe større grunnlag enn andre fans til å mene noe treffsikkert om albumet, bare at jeg for min egen del kan stå inne for mine eventuelle uttalelser.
Jeg akter ikke å bruke mye energi på Earls alltid løse leppe, og denne gangen angående en annen fyr jeg er glad i, nemlig Richard Buckners evner som låtskriver i følge Steve, eller hans uttalelser om ex-ens nye hingst, for det er etter min semi-ydmyke mening helt uvesentlig. En fyr som Steve Earle, en vår tids Woody Guthrie, må få lov å sparke litt i fra seg og si hva han mener om saker og ting, særlig når han blir spurt om det. Det er generelt et tegn i vår tid at folk ikke tør si sin mening i frykt for å bli stemplet som bøller og mobbere, og det er et uvesen Earle med sine baller og meninger er med på å ta livet av. La meg legge ballen død der. For min egen del i alle fall.

"So you wannabe an outlaw buddy take it from me - This living on the highway ain't everything it's sposeta be - Everybody reckons that they wanna be free - Ain't nobody wants to be alone".

Steve venter ikke et sekund med å "forklare" den litt tvetydige tittelen på albumet. Han forteller de nye artistene som ønsker å være outlaw-artister, kjapt, at tingene ikke er som det de kanskje, eller tydeligvis innbiller seg at de er. Det er ingen dans på roser eller som de romantiserte mytene vil ha det til. Det er snarer en tilstand der du mest sannsynlig aldri vil kunne overleve, uansett hvilket image du gjerne vil ha. Nå vet ikke jeg så mye om "kulturen" Waylon og Willie var foregangsmenn for, bortsett fra at de spilte det de ville spille på en god armlengdes avstand fra der de gjeldene "lovene" i Nashville var. De vrengte på seg de lørvene de likte å gå i, og de spilte sin egen form for country for både hippies og andre skruer som satte pris på musikken. Austin i Texas var stedet, og resten er en lang historie der det var "de innsatte selv som styrte fengslet". Hvem vet egentlig hvordan ting ble som de ble. Det spiller ingen rolle her og nå, for tittelsporet der Willie selv kommer inn å "crooner" litt, setter skapet der det skal stå, og det kjennes helt ned i dypet med grov gitar og en tyngde man har ventet på i mange år. Jeg kjenner det godt her jeg sitter.

"Lookin' for a Woman" er også Steve der jeg liker han best, litt sånn tilbake i "i feel alright-landskapet". Gitarene danser med vibrasjoner fra salige Waylon, og alt er bare tøft og stilig. Så durer det videre med "The Firebreak Line" der steelgitarene og groovet plasserer Steves grus-stemme inn i en topografi der stort sett bare han opererer. Earle henter ordene langt nede i ballene et sted.
Spill dette høyt, kamerater.
Når "News from Colorado" tar form, kjenner jeg at alt er som det skal være. Vår mann leverer en "ballade" på den måten bare han gjør det. Vi snakker ikke helt der oppe hvor "Fort Worth Blues" henger, men faen det er flott likevel. Jeg elsker Steve Earle, serru.

Rockeren "If Mama Coulda Seen Me" åpner B-siden med grøtgitar, fele og et aldri lite helvete på slep. Det er sånn det føles, og smilet er tilbake helt uanstrengt og flott. Den godviljen jeg hentet ut av intet for noen år siden er overflødig når Steve haler opp en Zepplinsk rocker i stil med deres versjon av "When the Levee Breaks". Nå er godvilje et fremmedord, og det skal det være når vi snakker om denne gjengen. Herregud så tøft det er. Her er pistolen plassert på dashboardet og koppen er fylt med whisky. Det er tett før helvete bryter løs. Dødstøft.

En duett med Miranda Lambert (i dette tilfellet) er helt klart på sin plass når et Earle-album skal nærme seg noe vi kan kalle komplett, og låten de gjør, "This Is How It Ends", holder et soleklart fint, stilsikkert Earle-nivå, og føyer seg fint inn i rekken av andre utmerkede duetter vi har fått servet tidligere. Av med hatten.
"The Girl On the Mountain" kommer sigende på akustiske strenger, og trer fort frem som en direkte nydelig "ballade". Når mannen legger seg hit, er det vanskelig å ikke falle i staver. Det er vart, vakkert og helt typisk Steve Earle der jeg liker han best. Så går vi rett over i en mer vaskeekte erke-country der det knuste hjerte henger langt utenpå skjorta å dingler. Hank kan såvidt skimtes i bakgrunnen der han står helt bak i skyggene. Mesterlig, Steve. Mesterlig.

"Walking in LA" har det jeg liker å kalle Texas-swing. Johnny Bush synger både harmoni og et vers alene, og fela til Cody Braun forteller en gammel historie som tåler å bli gjenfortalt. Er ikke dette trivelig, er jeg redd du har stått opp på feil fot i  dag. Det er mye Waylon over albumet, og når "Sunset Highway" dukker opp, kan jeg se han der han står med sin karakteristiske og helt unike Telecaster. Om det dukker opp en tåre her, er det med andre ord bare helt naturlig. Faen her ligger det mye sjel og mange følelser. Bare en setning som; "Tell the boys i wish em the best", sier det meste. Uansett hvilken sammenheng vi setter det i. Det er bare å høre på mannens stemme, så forstår du hvor jeg vil.

Jeg kan desverre ikke uttale meg om Steves farvel til sin kompis, sin guru, mester og alt - Guy Clark. Jeg har ikke ordene det krever. Vi snakker her om ord jeg aldri kommer til å finne uansett hvor jeg leter. Jeg snufser og blir våt i trynet hver gang jeg hører "Goodbye Michelangelo"

På LP-utgaven gjør Earle og hans hertuger fire bonusspor. En låt av  den utmerkede outlaw-mannen Billy Joe Shaver, to gamle Willie Nelson-schlägere, og til slutt en strålende versjon av Waylons fantastiske "Are You Sure Hank Done It This Way".
Jeg bøyer meg selvfølgelig i hatten, og jeg har allerede tatt av meg alt det gamle støvet. Steve Earle er tilbake, uten at han egentlig har vært borte.

[embed]https://open.spotify.com/album/1fjfAcogKIsC1KYZtfsTK0[/embed]