Atmosfærisk duo med nydelig nerve

Munroe/Knutsen - A Murder of Crows (Drabant Music)

Etter å ha gitt Munroe/Knutsens - A Murder of Crows forholdsvis mange runder gjennom de siste ukene, har jeg funnet meg godt til rette i stemningene og energien disse to genererer. Og energi og stemning, eller atmosfære om du heller vil det, er det et hav av på dette første albumet hvor disse dyktige musikantene fremstår som duo.

For å være helt ærlig hadde jeg bare et forhold til Christer da jeg fikk melding om dette samarbeidet, og det forholdet var kun bassert på han som musiker for andre (Sivert Høyem++), og hans Would You Please Welcome som jeg nappet med meg sammen med en baconpølse da jeg var innom Shell på Finnsnes etter en fuktig aften for mange herrens år siden. Uansett hvor mye jeg har lyst å holde i den tråden, skjønner jeg at det er A Murder of Crows dette skal handle om, så jeg slipper den med øyeblikkelig virkning. Jeg kan jo for ordens skyld legge til at Marie Munroe sikkert bidro på den nevnte Knutsenskiva, som dukket opp i 2005, om jeg ikke husker helt feil.

Marie og Christer har etter hva jeg har skjønt jobbet sammen helt siden 2004, og har figurert sammen på hele 7 album, men det er vel først nå de gjør dette med hud og hår, når de sammen har laget albumet A Murder of Crows - en albumtittel jeg er meget svak for, by the way.
Etter hva jeg mener å ha fått med meg gjennom tid og levd liv, betyr "a murder of crows", en flokk med kråker, og grunnen til at ordet mord er trukket inn i sammenhengen - store kråkesamlinger, beror på flere ting. Én er at disse intelligente fuglene noen ganger samler seg for å drepe en skadet kråke, en annen er vel at kråker fra gammelt av er forbundet med død, eller et budskap om død og fordervelse. Dessuten er jo kråka og ravnens svarte fremtoning lett å forbinde med djevelskap og mørke. Nå vet ikke jeg hva Marie og Christer legger i denne tittelen (har hverken lest eller sett noen intervjuer med dem), men det går jo an å anta at vi her bare snakker om en samling låter - altså A Murder of Crows.

Instrumenteringen på dette albumtet er det stort sett Christer Knutsen som tar seg av, som den multiinstrumentalisten han er. Marie Munroe synger (åpenbart) og spiller autoharpe. For dere som er litt usikre på hva en autoharpe er, så kan jeg melde at det hverken er en gammel bil som er ombygget til en harpe, eller en typisk harpe som spiller av seg selv (bare nesten). Men det er et strengeinstrument. Et med akkordknapper, og med sine mange strenger (er usikker på hvor mange) blir det fort ustemt om temperaturen svinger litt. Du har sett instrumentet bli brukt av June Carter f.eks. Christer spiller gitar, bass, piano, orgel og trommer på "FTS", Pål Hausken spiller trommer og perkusjon og Øystein Frantzvåg spiller bass på "If You Don't Try" og "Let's Let Go". Herr Knutsen står dessuten også for produksjonen.

Det 9 låter lange albumet som tikker inn på cirka 40 minutter starter varsomt og atmosfærisk med en gjennomgående nerve av bevegelig luft og kostelige vibrasjoner. Maries forsiktige stemmebruk hvisker sangen ut i rommet med klanger og sparsom instrumentering, noe som gjør sitt til at låta fremstår nesten øredøvende i all sin yndige stillhet. "If You Don't Try" ville vært en merkelig åpningslåt i de fleste sammenhenger, men her viser den seg å være helt perfekt. Den setter tonen, og sier litt om hva vi har i vente uten at noe som helst blir forutsigbart av den grunn.  Det er på sin plass å legge til at Christers stemme, når den kommer inn, rettferdiggjør hele dette prosjektet med et lite velrettet pust, for disse stemmene er som skapt for å smyge seg inn i hverandre. "Parallel Tracks" overtar med mer av den nedstrippede atmosfæren foregående låt la igjen etter seg, men nå løftes stemningene gjennom en bredere instrumentering, og en deilig takt som plasserer låta i en slags Parsons/Harris-gate som leder oss pent mot countryrockens spede barndom. Knutsen har en fin tilnærming til gitaren, og får den ofte til å kjennes som alt en låt trenger. Den river litt i lufta, og tegner med det små usynlige rifter i omgivelsene.

Så kommer "FTS" inn som trekken under døra... Marie har en jævla følsom og samtidig sterk stemme som hele tiden finner den perfekte veien videre i låtene. Det vil si - hun går seg aldri vill i teknikker og merkelige pusteøvelser. Det kjennes så naturlig, og det samme må jeg si om partneren som hele tiden skaper en musikalsk topografi det er meget fint å være en del av - noe man lett og uanstrengt blir om man lukker gluggene, og lar seg synke inn.

Jeg blir fortsatt litt uvel og svimmel når jeg tenker på at Tom Petty har forlatt tidens videre løp - i alle fall i sitt fysiske selv. For meg var dette så helvetes uventa, at jeg knapt trodde min bror den oktoberkvelden han sendte meg melding om at heltens liv hang i en tynn tråd. Men jeg kjente at han forlot etter en stund, uten å akseptere det, da meldingene kom om at han hadde forlatt. Verden stoppet opp et øyeblikk, og røyken fra min sigarett fortalte meg at Thomas Earl var hentet over til evigheten.

Jeg kvapp litt til da jeg oppdaget at vår duo hadde valg seg ut en fantastisk duett fra et av mine favorittalbum (Hard Promises) med Tom og hjerteknuserne. Jeg var utrolig spent på hvordan Munroe og Knutsen ville ta på seg rollene som Stevie Nicks og Tom Petty anno 1981. Jeg kjente at her var fallhøyden stor med tanke på mitt forhold til låta. Men, denne nervøsiteten... den la seg ganske fort ned på gulvnivå da versjonen/tolkningen fant sin vei ut på parketten her i musikkrommet vårt. For det er med stor kjærlighet og respekt våre sangfugler gjør "Insider", og jeg må bare fort innrømme at jeg måttte kjempe litt en stund før jeg skjønte at tåren som ventet i øyekroken ikke hadde tenkt seg andre steder enn ned langs mitt ubarberte kinn. Kudos og takk, Marie og Christer - og peace Tom Petty.

Sistelåta på side A, "Let's Let Go", er en vakker akustisk poplåt jeg får mer og mer sansen for. Den står litt ut med sine vakre velvalgte akkorder og sine fine små melodiske vendinger. Den litt sånn typiske bassbaserte takta frakter låtas kvaliteter avsted i de rette landskapene, og her viser duoen atter at deres stemmer er ment for å møtes. Side B på denne finfine grammofonplata åpner uanstendig vakkert med Christers stemme på sitt aller sterkeste, næreste og uttrykksfulle. Når mannen synger "Never told Her About You" - i denne atmosfæren, kjenner jeg fort at mine tanker vandrer tilbake til 2007 da Robert Plant og Alison Krauss helt uventet ga oss mesterverket Raising Sand. Mer er det ikke å si om den saken, det bør si deg som leser dette mye.

Jeg tror min første tanke var; "NÅ er dere ute på tynn is", da jeg oppdaget at den typiske låttittelen "Hold On" var den, som den da snart 50 år gamle Tom Waits, foræret oss i forbindelse med sitt fantastiske album Mule Variations - som han heldigvis slapp i 1999. Og når jeg sier tynn is, så mener jeg ikke å fornærme noen i en påstand om at de ikke er kapable til å rettferdiggjøre en slik tilnærming. Det må jo for fanden være lov å planke Far, men forvent ikke at jeg skal like det. Sånn er det bare. Nå er det jo slik at mange har gjort Waits, og det skulle da bare mangle med en så uimåtståelig låtkatalog. Noen har gjort det jævlig bra, mens andre bare har prøvd å ligne på, eller å direkte herme etter mannen, uten en tanke på selve sjelen i låta. Jeg kunne sikkert sittet her til krampa tok meg i et forsøk på å ramse opp mislykkede og vellykkede tilnærminger, men lar det selvsagt bare ligge.
OK. Etter x-antall nøye gjennomlyttinger, har jeg funnet ut at vår nye duo har truffet låtas sjel, og alt sier meg at de begge elsker låta. Det blir aldri så uttrykksfullt og nært, så ned i jordsmonnet fantastisk, som når Far gjør det, men faen heller, de gjør låta meget bra, og de gjør det med den samme respekten, den samme kjærligheten de utviste da Pettys "Insider" ble gjenstand for deres musikalske magi. Dessuten: Marie gjør det kunststykket det utvilsomt er, å fremføre Fars eminente poesi med troverdighet og utsøkt innlevelse. Så, det er bare å gratulere.

Genialt nok, så pisker de opp stemningen og tempoet etter et såpass monument som "Hold On". Her hadde det ikke funket med nok en sakte føler. Og det som nesten er mer genialt er at jeg måtte se litt nøyere etter på krediteringen, så snart sangen tok til i - "Red Shoes". For jeg trodde faen tute det var Zeppelins gamle rockegud som hadde lånt sin stemme til vår nye duo her. Men det var det altså ikke (det kunne vært det, Plant har etterhvert og i takt med årene, blitt en riktig så nydelig fyr - har jeg hørt fra sikre kilder), det er Mr Knutsen som knuser til med full kraft her. Dette er en trivelig bluesbassert rockelåt med masse sjel.
Sist ut på A Murder of Crows får vi "If You Don't Try (Revisited)". Nå i en poporientert utgave som aldri når de samme høydene åpningssporet strakk seg mot. Men for all del, låta fortjener en plass på albumet, og alt er bare fryd.

Jeg serverer A Murder of Crows en femmer på den evinnelige terningen. Ikke for at det er så mye å "trekke" på dette albumet som har en såpass fabelaktig detaljrikdom, både i produksjon og framførelse, men heller for at jeg nærer noe enda bedre og større fra disse to i en forhåpentligvis nær fremtid.

[embed]https://open.spotify.com/album/3bTG39ZZoJOnIfpTJCTuuo?si=7W4-bE5HRheTzU6-AAThwg[/embed]