The Beatles - Slik jeg husker det (Tredje Kapittel)
Beatles i Hjertet
Jeg er ganske sikker på det. Flammende følelser i et ungt guttebryst. Så jævla jo-jo, så imponerende uskyldig, óg, så utrolig teit. Men likevel. Så uendelig rent, og så kostbart. Ikke bare for ettertiden, men der og da. For jeg husker det jo så jævla godt. Akkurat nå kjennes det som jeg husker ALT.
Men det gjør jeg ikke, bare at jeg var skikkelig forelska, og at Beatles var lyden av disse nye store, fullstendig ukjente følelsene. Og det var jo noe helt eget med Beatles. Musikken deres, og låtene. De hang på mange vis sammen med bildene i mitt hode. Bilder av Paul, John, George og Ringo. Bilder av noe som skulle komme, og ikke noe som hadde vært, som The Beatles, f.eks... Kanskje det var fremtiden jeg prøvde å tegne gjennom mine drømmer. Drømmer som oppstod i "I've Just Seen A Face", "Any Time At All", og i "Things We Said Today". "Things We Said Today" har forresten alltid vært en av mine favorittlåter. Den har alt, på en måte.
I likehet med denne brennende forelskelsen, var Beatles som en besettelse. Ikke sykelig, som ordet inviterer oss til å tenke, men befriende. Noe å identifisere seg med. Noe som bygget meg opp innenfra. Som et frø plantet i brystet, helt avhengig av musikalsk påfyll for å vokse. For å overleve. Og dette i en slags Edens hage der gartneren er kjærligheten selv. Altså jeg. Han som elsker musikken. Han som elsker Beatles. Gutterommet og familien han er en del av.
Ja, jeg har nok alltid vært en følsom faen, og det har ofte satt meg i trøbbel. Men vi driter i det akkurat nå. Og trøbbel er bra! For all del. Ikke misforstå.
Men, det fineste med å være en følsom faen, er likevel når følelsene får fritt leide i musikken. I en sang. Som den gangen i militæret da jeg og en likesinnet romkamerat satt i baksetet på en bil på vei til hovedstaden. Det var en Saab 900, det gikk jævlig fort, og vi satt der påseila i ren forbrødring mens vi sang "Dig A Pony" for full hals i en grønn jævla permuniform. Vi skulle bli overkokker, mekke mat til grønne sultne menn med hjemlengsel og et hat som lett kunne blusse opp, men som sjelden gjorde det, og vi gjennomførte et meget intensivt kurs som strakk seg over 10 uker - og vi ble overkokker. Idiotisk ord, "Overkokk"... Men nå satt vi der i ren Beatlesforbrødring mens en edru blodsbror kjørte en alt for full bil fra Gardermoen til Oslo. Dette var virkelig et øyeblikk der musikkens kraft kom frem i oss som elsker den.
Lykken er en Beatlesplate
Tilbake i Kroken hadde vi etterhvert fått oss en skikkelig butikk. Et stort (tiden tatt i betraktning) kjøpesenter med snackbar, kiosk, bensinstasjon, frisør, parfymeri, butikker i fleng, kafé og et stort tumlerom under et høyt tak med vinduer som kun skulle slippe himmelen inn.
Der på Samvirkelaget så jeg A Hard Days Night, men jeg kunne ikke kjøpe den uten penger, og kom heller aldri dithen at jeg gjorde det heller. Ikke noen ganger i tidsrommet mens vi bodde i Kroken, kjøpte jeg noen av platene inne på Samvirkelaget. Ikke faen. Plater, eller de første kassettene kjøpte jeg i byen, etter å ha solg avisene Nordlys og Tromsø langs gatene i min hjemby.
Jeg tenker ofte på Jim når jeg tenker på min kjærlighet til Beatles. På Beatles For Sale, A Hard Days Night og det røde dobbeltalbumet som ble sluppet i 1973. Rubber Soul er ikke med i denne settingen. Det ble på underlig vis en privatsak for meg. Ubevisst, helt sikkert, men definitivt en privatsak der min bror var en del av greia rundt. Og jeg tenker ofte på Beatles. Disse unge guttene fra Liverpool som fra tidlig av ville bli gode musikere, og som ble det. Sist på '50-tallet og i 1960 da bandet ble stiftet, da de jobbet ræva av seg i Hamburg, og George måtte gjennom en, la oss kalle det en prosess, for å slippe inn som mindreårig... Og jeg tenker på The Cavern. Denne trange mørke kjelleren der gutta spilte utallige konserter, kveld etter kveld etter kveld... Jeg husker at jeg tenkte; "Det er faen ikke rart Beatles ble det beste bandet", da jeg sammen med min bror, hans eldste sønn, og en kar til, besøkte kneipa i Matthew Street.
Men så var det Jim. Min klassekamerat og gode venn på siste halvdel av '70-tallet. Vi som gikk rundt i drabantbyens gater med så store drømmer. Det var sammen med han jeg virkelig fikk Beatles i mitt hjerte. Jeg mener, så overveldende og sterkt. Rubber Soul tok meg inn i musikken, mens gatene i kroken ga meg kjærligheten til selve bandet.
There are places I'll remember
All my life, though some have changed
Some forever, not for better
Some have gone and some remain
All these places have their moments
With lovers and friends I still can recall
Some are dead and some are living
In my life, I've loved them all
To be continued...
[embed]https://open.spotify.com/album/71Mwd9tntFQYUk4k2DwA0D?si=N7QoJ_6fRF6N3LkM_WPeJw[/embed]