Den nye følelsen av noe gammelt
Mats Wawa - Scuzz (Black Pop Records)
...eller er den den gamle følelsen av noe nytt. Det samme kan det være. Mats Wawa spiller tidløs pop med et ikke alt for lite snev av gammel soul med litt garagepsykedelia og fengende radiorock på slep. En snasen blanding tenker du nok, og det gjør du faen tute meg helt rett i. Dette er fiffige greier. Direkte nydelig, er hva det er.
Det passer meg egentlig helt ypperlig at jeg ikke vet så alt for meget om denne gjengen. Mats Wang som ble Mats Wawa - et band eller et kollektiv. Mannen som før Scuzz ble til, fikk tak i en gammel Harmony-gitar med gold foils. En gitar som vil spille soul litt sånn i Daptonegata, og som har en vesentlig del av skylda for at disse fire låtene ble som de ble. Og jeg vet hva han mener, Mats, når han hevder dette. Enkelte gitarer har nye sanger eller nye retninger å servere sin nye eier, et mysterium alle vi som liker musikk bør sette stor pris på. Men ikke tro at dette skjer av seg selv. Det meste er fortsatt opp til mannen som setter strengene i sving, takk og pris. Gitaren er heldigvis ikke en computer ennå. Det er fortsatt en kasse eller en planke, oftest med seks strenger, en maskin som fortsatt krever visse musikalske ferdigheter av sin herre - ny eller gammel.
Såvidt meg bekjent har Mats Wawa gitt ut ett album og en rekke enkeltlåter siden de dukket opp på pophimmelen. Og nå altså denne nye EP-en de har valgt å kalle Scuzz. Jeg vet ikke om dette er tuftet på den britiske musikk tv-kanalen, eller om det bare er basert på den sjalu sjettmikkelen som aldri vasker seg og stinker dritt. Dette kan bety hva som helst for alt jeg vet, så jeg lar det ligge, as of right now. Jeg stuper heller rett på grøten før den rekker å bli kald, og siden dette "bare" er en EP på drøye 10 minutter, med tilsammen 4 låter, skulle det være fort gjort.
Foto: Anders Langfjearan
Showet åpner med låta "True Crime" som har en sånn lett og ledig følelse av sommer og tøysko. Det er melodiøst og lettbent, og nesten så man føler seg klar for en aldri så liten tur innom en fjong fortauskafé - kanskje på årets første vårdag. Den gitaren der på tampen av denne under 2 minutter lange/korte perlen... Ah! Så kommer "Easy on the Eye" som tar i alle fall undertegnede tilbake til '60-tallets vidunderlig soulepoke. Og dessuten får jeg fort et par Jeff Baxter-vibber fra tiden da han var en del av Steely Dan, og DET er alltid kjærkomment her i kneipa. Utrolig catchy sak dette, og absolutt noe å la seg imponere av. En låt som dette hadde f.eks passet utmerket inn på et av Lambchop-albumene som kom sist på '90-tallet. Just saying.
B-siden på denne 7" EP-en starter med "Hard to be Happy, Easy to be Nice", som ligger å vaker litt i Kinks-terrenget, selv om det også kan minne om mye annet flott, er en snasen liten komposisjon, og vitner om at Mats er en svært fin låtsnekker med et finfint knippe mennesker rundt seg. Til sist på Scuzz, kommer "George Harrison Beatle". En vakker sak som utvilsomt er inspirert av Harrison, og kanskje til og med de han igjen lot seg inspirere av. Melodiene, sårbarheta, følelsen, og balansen i komposisjonen - punchen. Alt dette tilsammen utgjør Mats Wawa - et band (ja la oss bare kalle de et band) jeg har stor tro på i årene som kommer. Dette er på mange måter sjelden vare, selv om det høres så genialt god gammeldags FM ut.
[embed]https://open.spotify.com/album/0QXps1jHTjl3ADVDUMkitH?si=qB80kbwqRZSwsobOJqOZGQ[/embed]