Enkelt og Genialt fra GURLS

GURLS - run boy, run (Grappa)

Det føltes som et friskt pust det øyeblikket jeg åpnet den digitale lenken til run boy, run med GURLS for noen uker siden. Musikken som møtte meg var så til de grader luftig og leken, samtidig som den hadde den nødvendige tyngden i seg. Dynamikken mellom musikerne, så åpenbar, og uttrykket så personlig, på mange måter. Og det er absolutt ikke hver dag jeg blir sittende å smile bekymringsløst gjennom et album. Men det gjorde jeg denne gangen.

Det er godt gjort å stappe så mye ubestridt og dagsaktuelt jazztalent inn i en trio, men det er altså det GURLS er. Eller, stryk talent, disse meritterte folka er langt forbi det stadiet. Vi snakker "the - såkalt - finished article" for lenge siden.
I GURLS finner du tre av landets mest ettertraktede musikere i noe de selv kaller et musikalsk friminutt. Med lekende overskudd, trillende selvtillit og med den unike erfaringen disse tre har, er de sammen både en varsom og trampefunky enhet av boblende og umiddelbar formidling - med dybde. Debutplata run boy, run er blitt en sjangeroverskridende heksebrygg der gjengen lyrisk leker seg med, og spiller på, kjønnsroller og normer, humor og (konfronterende) kvinnelig seksualitet. Forfriskende og skamløst, som det jo selvfølgelig burde være. Denne gjengen er som en generator av pågående energi.

Trioen GURLS består av Ellen Andrea Wang, på bass og vokal. Hun er kjent fra Pixel, soloprosjekter og samarbeid med blant andre Manu Katché og Marilyn Mazur. Vi møter også Hanna Paulsberg, som startet trioen, på saxofon og sang. Hun gir også ut plater med Hanna Paulsberg Concept, og har spilt med Bobo Stenson, Chick Corea og Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz. Til sist har vi sangeren Rohey Taalah, som med bandet Rohey er i ferd med å gjøre stor suksess på egenhånd. Hun har tatt over etter Emilie Nicolas, som var med på å starte GURLS i sin tid da hun oppfordret Paulsberg til å dele låtene hun skrev om erfaringer fra eget liv, med flere. Jepp, så disse musikantene har vært med på litt av hvert, for å si det slik - og det er det lett å legge merke til på run boy, run.

Foto: Julia Naglestad

Det var altså nå sist fredag at trioen slapp debuten som åpner med "Worried Bout Ya". Hannas sax tar oss rett inn i en oppjazza beat der Rohey kjapt og messende henger seg på med sin sang og sine meldinger. Og når Ellen kommer inn med ståbassen, er vi snart innom en røykfylt jazzklubb i New York der det grå røykteppet er byttet ut med musikalske vitaminer og en fruktig sprett. Så siger vi inn i en sakte og ettertenksom "Oui", der den opprinnelige sigarettrøyken er tilbake i et litt sånt sort/hvitt-scenario der skyggene er lange, bassen lat, og der saksofonen har en varm og litt hes stemme. Jeg er søkkimponert og svært betatt av lyden Hanna får ut av instrumentet sitt. Det er som en stor porsjon av hennes musikalske personlighet følger med ut gjennom hornet. Rohey synger med innlevelse og viss tristesse, som gjør ordene til en slags rulletekst som kommer opp foran denne sort/hvite bakgrunnen.

Så snapper Ellen opp en bassgang i "Dis Boy" som følges av en jazza rapstyle-sang fremført av Emilie Nicolas, som etterhvert durer på med både jazzjoik og hø! hø! Saxen er så tørr og kul at det er til å dø av, og jeg tenker at her bør alt fra rockere til popskruer skjønne at en slik rytmisk sax-effekt vil gjøre seg jævlig godt i en låt som skal være av det laidback, kuuule slaget. Hun perkusjonerer på saksofonen, rett og slett, og sangeren, hun er festlig så det hyler etter. Dette er stilig. Og når "Syngedame" overtar er vi tilbake i et mer tradisjonelt jazzlandskap, skjønt tradisjonelt føles hele tiden litt fjernt å bruke når vi snakker om GURLS. Alle denne lekenheten, all forløselsen, og ikke minst kjemien som oppstår... Hva skal en stakkars gutt si til sånt. Jeg bare spør.

"Pork Chop Lover", er så finslepen og kul at du bare MÅ skjønne hva disse damene er laget av. For en utrolig stemning de pisker opp med så inn i granskauen enkle virkemidler. Det er så mye flyttbar luft og helstøpt løs dynamikk her. Det er så organisk, og ikke minst så helsikens stilig og flott. I love it! Kompet går og en saks synger en liten sang. Rohey synger som en jazzsangerinne i verdensklasse, noe hun absolutt også er. Av med hatten. Så følger "Snapp" som beveger seg litt mer ut i de virkelig blå jazztonene med en viss abstrakt substans i akkordrekkene. Jeg tenker på alt fra Roy Hargrove til Steve Coleman, og jeg kjenner at det bor popmusikk i alt denne bassbaserte topografien.

"The Boy Who Came to Town" er virkelig mørkeblå i det tidløse og nostalgiske. Temperaturene som heøe tiden beveger fra varmt til kjølig, er så nærgående at man kan kjenne dem på kroppen. Dette er en helt nydelig låt. Bare å legge seg tilbake i godstolen. Og når "Without You" funker seg inn i jive eller hva en gammel rocker skal kalle det. Jeg tenker litt på Sidsel Endresen og jazzmiljøet hun vanket i på tampenm av '70-tallet. begynnelsen på '80-tallet. Det er den kuuule feeelingen med store porsjoner melankoli, i alle fall rent musikalsk.

Sistelåt ut er den småstakkato og/eller rytmiske "The Love Seed". En leken og fiffig avslutning på en vitamininnsprøytning av en plate.
Jeg håper virkelig denne trioen fortsetter med disse friminuttene, og at det snart ringer ut igjen.

[embed]https://open.spotify.com/album/0f1rTfGdK77ybA2TbatroA?si=6W27NhDfS1eBn7SsoXr8ag[/embed]