Musikalsk Magi

Susanna - Go Dig My Grave (SusannaSonata)

Sist vi hørte om Susanna Wallumrød her i The Wilhelmsens, var da Espen Reinertsens nydelige album, Nattsyntese, ble sluppet på hennes utmerkede label - SusannaSonata. Den utgivelsen har forøvrig satt sine spor i meg, der den kom inn og gjorde meg kjent med nye nyanser og stemninger i musikkens store hav. Denne gangen er sangeren, musikeren og kunstneren ute med et eget prosjekt, et prosjekt som har røsket godt i mine dypeste musikalske røtter, hvis det går å hevde noe sånt, óg for å si det mildt. Jeg gjør det selvsagt uansett, om det går eller ei, for det er en sannhet som vanskelig lar seg rokke ved.

For da jeg for første gang hørte Go Dig My Grave 5 januar i år (det var dagen den vakre vinylskiva dukket opp i postkassen), havnet jeg så godt som umiddelbart i en slags hypnotisk, vakker og uendelig "sorg". En av det slaget bare musikk kan lokke frem, og som først og fremst går på menneskets evner, og trang, til å beskrive historien gjennom følelsene som driver oss i livet. Jeg har på et vis sett "lyset" gjennom mørket i disse sangene som Susanna her gjør, helt til sine egne. På mange måter slik jeg opplever at Johnny Cash gjorde det, da han fant en sang han bare måtte synge.

Susannas tilnærming til musikken på denne plata, er, eller må være, forankret i hennes dragning mot gamle sanger om sorg, død, drukkenskap og tapt kjærlighet, og dette albumet består av en sterk og personlig samling sanger med dype røtter gjennom århundrer av amerikansk og europeisk musikkarv. Sanger hun har satt sitt unike og tydelige preg på sammen med sine helt usannsynlig eminente medsammensvorne - som er: Giovanna Pessi - barokkharpe, Ida Løvli Hidle - accordion (trekkspill), og Tuva Livsdatter Syvertsen - hardangerfele, fele og sang. Selv synger hun og spiller kalimba (som er et instrument av afrikansk avstamning).

Så... så var jeg så heldig her om dagen at jeg fikk orden på et par gamle hodetelefoner (Grado Labs) som virkelig definerer og feirer den rene lyden, noe som igjen satte meg helt ut, i musikalsk forstand. For Go Dig My Grave er en studie i nakne, enkle klanger med en nærgående nerve i seg. Du kan høre lufta som trekkes inn i dragspelet, du kan føle at den snur der inne i kammeret et sted, før den kommer ut i fragile eller voldsomme toner, dirigert av Ida Løvli Hidles fingre. Lyden og produksjonen er så strålende godt mestret her, at du hører den varme lufta fra lungene i det den passerer Susannas tanngard, og du skjønner at Tuva Livsdatter Syvertsen er en stor kunstner når hardingfela hennes stryker forbi ditt hjerte som en bris treffer din våte hud etter et bad i favorittjernet en vakker sommers eftermiddag... Og når Giovanna Pessis barokkharpe bygger sine små trappetrinn, i disse låtene fra øverste hylle, er det absolutt mulig å forestille seg en tur inn i himmelen uten konstruerte fremkomstmidler å hjelpe seg med. Ja, denne produksjonen som er utført av Deathprod og Susanna selv, er noe av det beste jeg kan huske å ha hørt. Snakk om å rettferdiggjøre, óg underbygge de kunstneriske anstrengelsene på en perfekt måte. Og når jeg sier anstrengelser, så er jeg samtidig overbevist om at disse kommer uanstrengt av seg selv, gjennom innlevelse og forståelsen av selve essensen i musikken. Jeg mener; hvordan den kan fremstå så fantastisk ren, forsiktig og naken, samtidig som den kan være hele verdens elendighets kakofoni.

Foto: André Løyning

Susanna Wallumrød har en musikalitet i seg som er meget sjelden. Dette vil jeg påstå. Når hun synger tonene og fremfører lyrikken i enhver sang, kjenner jeg at ordene endelig har funnet sitt rette rede, sitt hjem, sin opprinnelse. Og når tonene skifter akkurat der hun velger å transportere dem over i neste øyeblikk, treffer meg som lytter, er det nesten å regne som en sjeldent vakker naturopplevelse. Som f.eks da jeg tidligere denne eftermiddagen var ute å spaserte med min hund, og han fant det for godt å bli stående helt rolig i skogens absolutte stillhet noen minutter, som for å vente på noe. Mens vi sto der i en lydløs tidslomme, kom det med ett en sakte men ganske så høylydt vind gjennom de gamle snøkledde trærne, og jeg la merke til, der jeg sto i min egen følelse, at denne brisen tok med seg en liten sky av den snøen som hadde lagt seg på lerkas slitne grener. Så jeg forberedte mitt ansikt på et kalt og småfuktig gufs, men istedenfor det forventede, traff de små isfragmentene mitt ansikt med en varme jeg ikke kan forklare. I et magisk øyeblikk, kysset av Gud eller hvem det enn er som driver med sånt noe i skogens dyp, sto vi der begge, og vi tittet på hverandre med forundring, før vi atter tok apostlenes hester fatt og fortsatte vår lille vandring.

En sånn sjelden naturopplevelse, vil jeg sammenligne med magien vi finner her på Susannas - Go Dig My Grave. Om det er den helt gudommelige "Cold Song" med et poesimørke jeg knapt har følt maken til, eller hørt fremført så sterkt, vokalt, eller om det er galskapen og inderligheten som oppstår i Joy Divisions geniale "Wilderness" som blir fremført, er det hele veien med en oppfinnsomhet og en innlevelse det knapt går an å forklare med ord. Det eneste du som leser dette kan og må gjøre, er å få tak i dette albumet, slå av hele verden og alt den står for, finne deg en stol du kan overlate all din vekt til, for så å slippe disse sangene inn dit hvor de hører hjemme - og det er der inne i deg som fortjener, og som vil, oppleve et musikalske under - helt for deg selv.

Finn den timen du så lenge har lengtet etter, kanskje uten engang å vite det, og la Susanna og hennes våpensøstre gjøre resten. For sann mine ord:
Dette. Er. Et. Mesterverk. Jeg kan rett og slett ikke huske sist jeg ble så beveget, så... av noe som helst, egentlig.

[embed]https://open.spotify.com/album/03xw41Y8law0jR4PifB2BJ?si=YDNTjC8jTa6AEak2L_vLFg[/embed]