Samtidsrock fra Kongsvinger

Mein Kampfhaug - PanzerWagner (A Rose for Emily Records)

Man kan si mye om Mein Kampfhaugs første og siste album, PanzerWagner. For eksempel at det er en blanding av despotisk kabaretpop, misantropisk marsjtaktmusikk, eller bare kunstrock for kyniske tider. Da jeg tidligere i år hadde mailkontakt med Denis Kamphaug, mente han at det de spiller er en slags samtidsrock. Jeg tror han hadde helt rett i det.

Det er med en viss skam og en elendig samvittighet jeg endelig omtaler albumet som ble sluppet allerede i april, og som jeg fikk i hende en ettermiddag tidlig i juni via en blodsbror og tidligere bandkollega av Denis. Et album jeg likte umiddelbart, men som i likhet med en hel drøss med andre utgivelser, bare ble liggende i en kø jeg ikke maktet å ta fatt på. Jeg hadde møtt på en eller annen vegg, som det så fint heter nå til dags. Men jeg var rett og slett  lei. Gorrlei, som det heter i min verden.
Det et finnes likevel ingen unnskyldninger og bortforklaringer når det kommer til dette albumet, for jeg begynte jo omtalen den 20. juni. Men så tenkte jeg kanskje at det var på sin plass dykke litt dypere inn musikken - som er rimelig kompleks og mangfoldig her. Når jeg eventuelt fikk energien tilbake. Og det føltes som om det skjulte seg noen hemmeligheter mellom ordene og den musikalske strukturen på plata. Nok til at jeg kjente litt på en frykt som handler om å ikke strekke helt til. Rett og slett ikke forstå plata som helhet - med coverart og musikk.

PanzerWagner gir meg fortsatt den følelsen, selv om jeg har hørt plata utallige ganger. Det er noe ved den jeg ikke helt får tak på, og det er kanskje en verdi i seg selv. Jeg tror det.

Men faen! Jeg føler at alle disse tankene bare blir meningsløse nå. For Denis Kamphaug gikk bort bare for noen få dager siden, etter en lang kamp med skrantende helse. Jeg skjønte aldri at tiden var så knapp, selv om jeg nok burde ha gjort det. Men det hjelper jo lite nå.

Jeg hadde lovet både han og den nevnte blodsbroren å omtale albumet, noe jeg altså ikke gjorde. Jeg hadde selvsagt tenkt til å gjøre det, og nå, når timeglasset er tomt, sitter jeg her med musikken på full pedal og lar stemmene til Christina og Denis snerre ut sine tekster med både forakt og lidenskap. Jeg stirrer på et bilde av Kamphaug der han står sammen med Hank Williams III på en fest i Karlstad i 2012, og de viser meg fingeren.

Ja, jeg er en knallis, som vi sier i Tromsø.

Jeg velger å ikke publisere dette bildet uten et samtykket jeg åpenbart aldri vil få. Det er et jævla tøft bilde av to tøffe individer. Så levende og rett i fjeset.

Mein Kampfhaug som består av Denis Kamphaug og Christina Ommestad, startet opp i 2016 - først som en viseduo, men etter hvert utviklet det seg til noe langt mer enn det. Nitidig komponering og studiojobbing sørget for at resultatet ble det vi kan høre på albumet i dag. Et komplekst og samfunnsrefsende album som hele tiden er i en slags kokende gryte av impulser og kreativitet. Uttrykket er så særeget, at i alle fall jeg sliter med å finne noe å sammenligne det med. Og det er kanskje like greit i en verden der alt og alle skal måles opp mot hverandre.

Jeg har endelig slått meg til ro med at dette er en helt unik plate med masse integritet, og en egenverdi som for alltid vil følge meg og min musikkinteresse - uansett hvor vi ender opp.

Christinas stemme passer perfekt inn i det dynamiske lydlandskapet duoen har skapt, og Denis gjør sin vokal med innlevelse og overbevisning, akkurat som han gjorde det på Heart of Marys helt glimrende Greetings From Stuckville tilbake på '80-tallet.

Bandet fra Kongsvinger har med PanzerWagner skapt en uforglemmelig plate, det er det ingen tvil om. For min del er det ikke bare omstendighetene som har sørget for det, for da jeg satte dette helt unike verket på første gang, satte det spor, som bare oppstod i takt med minuttene som tikket.

Hva er dette?
Er det en rockesymfoni?
Er det en popopera?
Er dette progviser fra helvete?

Uansett. Sporene var satt. Tydelige i min musikalske gjørme. Dypt, uten mulighet for å skjule de med en kvist, eller en bulldoser, for den saks skyld.

Det instrumentelle terrenget er komponert like tøft som uvanlig på dette albumet, akkurat som jeg tenker at Denis (som jeg dessverre aldri har møtt) var et uvanlig menneske. Tøff i sin kamp og tøff i sine standpunkter. Jeg vet ikke. Bare en følelse jeg sitter med.

Kanskje jeg skriver dette i håp om at mannen kan høre meg der han nå måtte befinne seg. Jeg er i alle fall åndelig nok til å tro det.

Uansett så vil jeg takke deg for musikken, og ikke minst dette praktfulle helt unike albumet. Takk.

Hvil i fred Denis Kamphaug.

[embed]https://open.spotify.com/album/5tThRg9NwOKicbCRX8m5zp?si=Y-v7OO6gQQ20P_9evpsJtg[/embed]