Smittsomt og mesterlig fra Maarud
Amund Maarud & Lucky Lips - Perfect Stranger (Snaxville Recordings)
Når min kone kommer løpende opp trappa etter at jeg har satt på Perfect Stranger, skjønner jeg at noe er på gang. Kvinnen som ELSKER folk som Ry Cooder, Stevie Ray Vaughan og Johnny Winter, for å nevne noen, har ikke for vane å komme løpende når jeg setter på en CD eller en LP, for det skjer jo hele tiden.
-Hvem er det som spiller?
-Dette må jeg sende til min datter! Hun kommer også til å elske det!
-Han heter Amund Maarud, og han har slått seg sammen med Lucky Lips som du også liker.
-Herregud så bra dette er!
-Ja, det...
Ikke for at Maarud ligner så mye på noen de nevnte artistene, i alle fall ikke denne gangen (bare litt på Cooder rent låtmessig av og til), men fordi fyren har en utrolig meloditeft, gitarlyd og stemme, kommer nok fruen løpende opp trappa. Det og noe vi bare kjenner som "mojo" er nok en del av tiltrekningskrafta her. Musikalsk mojo. Amund Maarud har det, og hans låtskriveregenskaper begynner så vidt jeg kan bedømme å nærme seg et slags klimaks. Når fyren i tillegg slenger seg sammen med ett av Norges mest gjennomførte orkester, kan det virkelig begynne å knirke litt både i trapp og gulvplanker her hjemme. Jeg tuller ikke.
Jeg har spilt dette albumet rundt regnet 10-12 ganger den siste uka, og kona minst like mye. Det som slår meg, og det jeg ender opp med å tenke hver gang, er at Maarud har funnet seg sitt eget The Heartbreakers, sitt eget E-Street Band, eller sin egen gjeng om du vil. Han er komplementert.
I Lucky Lips har vi en av landets fineste stemmer i Malin Pettersen som er med å bidrar ganske mye vokalt her, og resten av gjengen som utgjør country/bluegrass-bandet, er heller absolutt ikke til å kimse av. Maarud har dessuten kakket seg på lag med Nashvilles egen Jace Everett, både på låtskriverfronten og på koring - noe det virkelig oser av.
Det vi så ender opp med etter alt dette, er fort et album som omfavner både blues, soul, rock og en liten touch av country… Eller Americana om du vil.
Det er er stund siden jeg har følt for å danse sånn helt edru og rett fra et nykternt hjertet bare drevet av musikkglede, men når den helt uimotståelige "Don't Tell Me How To Spend My Time" dukker opp, er det ingen vei utenom. Snakk om parkettsliter. Tror faen ikke jeg har hele sokker igjen etter denne siste uka.
Nevnte låt er på ingen måte alene om å jage folk ut på gulvet. Neida. Her kommer de øyeblikkelige klassikerene på løpende bånd. Jeg nevner ingen, noen som betyr at alle på sitt eget vis er det. Og når jeg prater om å danse, så er det ingen nødvendighet. Hvis du heller vil sitte der å bare nyte musikken som flyter så elegant utover parketten, så er det også absolutt å anbefale. Plata er full av minneverdige og imponerende musikalske detaljer, noe enhver musikkelsker vil kunne verdsette høyt.
Jeg tror ikke jeg noen gang har hørt Maarud så naken og eksponert før. Nå som han ikke er "pakket inn" i fuzz og generell dirty blues-støy, men heller står der sårbar og åpen som en bok på vidt gap, skjer det helt utrolige at han kommer enda mer til sin rett. Jeg mener. Dette er hva mannen skal drive på med. Han skal selvsagt også bråke og lage rabalder med sin bror når det er på sin plass, men fanden. Dette er greia. Fyren høres rett og slett ut som han er født for dette, noe han selvsagt også er. Dette er smittsomme greier, la det være sagt.