Verdens Beste Bård & Børre (& Kenneth) Band

Bård & Børre Band - Dog Nærmare Mi Grav (Daniel Engen Productions)

The Wilhelmsens er usunt store fans av Bård & Børre Band, synes General Forsamling (aka Børre Bratland) er styggbra, digger alt Bård Halsne rakk å gjøre med Helldorado, og synes Kenneth Andersen er en knakende kul trommis som mestrer det meste med trommestikker i labbene og vaskebrett på magen. At kun 259 personer følger dem på Facebook, at kun en eneste låt på Spotify er streamet over tusen ganger er "Høna Å Plukka" (1213 ganger), at de eneste som har lyttet til dem sannsynligvis har lest om dem her hos The Wilhelmsens, og at de sannsynligvis aldri vil bli nevnt med et ord i riksdekkende media, er intet mindre enn skandaløst og trist. For trioen er ikke bare et utsøkt skramleband i samme gate som Ween, The Shaggs og The Frogs, like delikate og intense som Daniel Johnston og Jonathan Richman, og like kule som kompisene i Helldorado, de er pinadø så originale på toppen av dette at vi trygt kan si at de enestående. Det finnes bare en av Bård & Børre (og Kenneth).

Den selvtitulerte debuten fra 2016 ble høyt elsket i Trysil og på Senja, og siden den gang har vi fått servert et par fete EP'er signert General Forsamling, samt den grisetøffe EP'en Dæ Står Te Livs av og med Bård & Børre Band i fjor. Vi visste selvsagt at et nytt album fra trioen ville bli knall, vi visste bare ikke hvor knall. 21.mai, selveste 2.pinsedag, fikk vi det forløsende svaret da Dog Nærmare Mi Grav ble sluppet løs på landets rockinteresserte som ei sprute gal, rabiesbefengt bikkje. De som fryktet at de skulle roe litt ned på galskapen, ironien og mørket kan puste "lettet" ut: her er det rikelige doser av alt.

Bård spiller som vanlig på litt av hvert, og denne gang snakker vi om gitarer, mandolin, bass og munnspill, i tillegg til å synge og kore. Børre synger og korer, samt at han hamrer løs på gitarer, bass og tzouras. Kenneth klasker på trommer og perkusjon, korer som en helt, og blåser i et munnspill innimellom. Denne gang har Jærens farligste troika dessuten hatt fine folk med seg i studio. Produsent Torbjørn Solum har ikke bare knottet fram et lekkert lydbilde, han har til og med lagt til de feteste Farfisa-lyder der de hører hjemme, og dratt til med et gammelt trekkspill der det måtte til. Ole Ellingsen, denne gudbenådede trompetisten som har gledet oss som elsker Helldorado i årevis, blåser ut formatet på noen låter, mens Selveste Jørgen Aasland fra Aaslandbros har bidratt med perk og saksofon. Det er lett å høre at det ble fest i Soundcircle Studio i Stavanger. Mastringen tok Tony i Blue Mountain Mastring Mastering, Nashville seg av, og sist men ikke minst sørget Kim Laland for at det ble et cover å putte cd'en i. Vinyl lar foreløpig vente på seg, men The Wilhelmsens krysser fingre for at Dog Nærmare Mi Grav en gang skal bli å få på ei sånn stor CD-plate.

Foto: Gøran Stensrud

Allerede på åpningssporet aner vi at evolusjonen har gått sin gang. Lett blåsing i et munnspill, klimpring på en nylonstrenger, Kenneth som kakker i gang låten med trommestikkene, en barytongitar, litt slide, og Børre som låter som en dømmedagspredikant. Lettere hysterisk koring i bakgrunnen, ompa-ompa, blues-munnspill, saks og trompet. Med andre ord lyder nok til sju-åtte låter i løpet av et lite minutt, lyder som er satt sammen til en låt som heter "Gå" og som kan minne om Rolling Stones anno 1970 i ballademodus, med en bakfull Leonard Cohen på vokal, og en fortsatt dritings Miles Davies som bidrar på tampen. Alt som det skal være, og vel så det. De følger på med mer i samme gate i "Det E Greit", men med en anelse lystigere undertone i og med at det er Bård som tar hovedansvaret på vokal. En åpning akkurat så deilig som det jeg hadde bestilt.

Men, så skjer det saker som kommer litt som julekvelden på kjerringa, saker som er døpt for "Bibelen I Mi Hånd". Som en neworleansk sørgemarsj, med blåsere og full pakke, serverer de en låt jeg allerede har blitt avhengig av. Hadde jeg bare hatt e-postadressen til Tom Waits så skulle han pinadø ha blitt bombadert av lydlenker til denne rakkeren, helt til han hadde svart "Yes, Mr. Wilhelmsen, I really dig this song". Karene har sitt utspring fra det kølsvarte Bibelbeltet, de er omringet av alskens sære og merkelige kirkesamfunn, og synger med autentiske Randaberg- og Varhaug-dialekter, noe som gir de semi-religiøse tekstene autensitet så det holder. Når det er sagt så savner jeg et teksthefte med cd-en, og håper de trykker lyrikken når vinylen foreligger, for dialekten krever og fortjener oversettelse til engelsk, eller en presentasjon på et mål som folk forstår. Hadde ikke jeg hatt 25 års erfaring som språklærer hadde jeg ikke skjønt et kvekk. Neida, dialekten er som skapt for å synges, og kler låtene perfekt.

Så er det en Bård Halsne-låt på gang, den passe morbide og mørke “Dog Nærmare Mi Grav”. Jeg har tidligere skrevet om låten, og skummelt nok så tematikken kompatibel med slippdagen, med død, grav og Jesus sjøl i sentrum. EP'en ble sluppet Kristi Himmelfartsdag i fjor, og selv om jeg er på tynn is her så føler jeg meg trygg på at pinse har å gjøre med mye av det samme. Basskoringen til Børre og Kenneth er med på å skape den rette stemningen, det samme kan sies om opptredenen til Torbjørn på trekkspill, Børre sin traktering av den snodige tzouras’en, og ikke minst den dramatiske bruken av symbaler Kenneth kjører på med på de riktige stedene. Bård synger i langt større grad enn Børre, men dette utjevnes greit av at Børre ikke er langt unna, der han nærmest fotfølger Halsne sin førstestemme med sin dype røst som messer på. Dette er Bård & Børre Band som de skal låte, nøyaktig så skramlete, stakkato og teatralsk som jeg elsker dem. For oss usaklig store Tom Waits-fans er det mye gull å finne her, og dette bør være mat for folk som liker Sparklehorse og Black Heart Procession. Herlig er det uansett.

Eg har ei høna å plukka me deg
Så får eg veta kem du egentleg e

"Høna Å Plukka" er en typisk Bård & Børre-låt i den forstand at den er morsom, med ei alvorlig undertone. Det finnes ikke noe morsomt med mobbing og folk som ikke slutter å slå etter fylte seks, men når den banale, onde og totalt meningsløse med dritten formidles på dette viset så kan jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Humor kan ta knekken på de kjipeste problemer. Utover det bør alle være forberedt på at dette er en låt som klistrer seg fast i hjernen og blir værende. Regn dessuten med at du begynner å nynne på den når det passer minst, som for eksempel i en begravelse eller når et huskjøp skal avsluttes. 

Men, som sagt, det er mer ved denne B&B Band-utgivelsen enn vi har vært vant til. "Normale" er en deilig, misantropisk, mørk og fet låt med mer enn ett nikk i retning Helldorado. Solums Fafisa-traktering pynter låten opp til fest, Kenneths tromming sender oss ut på dansegulvet, og selv ikke Børres beinharde forsøk på å legge en demper på stemningen med sine antydninger om et skrøpelig legeme og en enda skrøpeligere skalle. Festen fortsetter definitivt med "Vore Ude Før", låten der Bård for alvor beviser at han er en knakende god vokalist. Gitarspillet er høyst sannsynlig det kuleste karene har bydd på, med en festlig klimpresolo på toppen. Bård burde bruke ekko-boksen mer, for dette ga mersmak! Når festen når sitt klimaks på tampen setter Børre inn støtet med "Dæ Står Te Livs", og får oss trygt ned på bakken igjen. Vi snakker om en låt som er skrevet av Børre, og åpner med at ei vinkork jekkes opp, uten at festen videreføres av den grunn. Fingerspill på en nylonstrenger, slidegitar som kommer til som pur pynt, og jazztrommer som kompletterer lydbildet. Børre snakkesynger seg gjennom låten i kjent stil, kompisene korer støttende og kameratslig i bakgrunnen, og serverer til og med noen klapp her og der i ren eufori. Dette er akkurat så kult, pent og stilsikkert som vi har blitt bortskjemt med. Hvis du trenger en referanse så kan du tenke The Rolling Stones på tampen av 60-tallet, gjerne Beggars Banquet, og enda mer spesifikt “No Expectations”. Men, all tendensene Stones hadde til dur er ettertrykkelig erstattet med moll.

Så kan det høres som om karene har hatt besøk av Øystein Sunde og Vazelina Bilopphøggers når de drar på med rogalandsk rockabilly. "Hogga Ved" må være en selvbiografisk sak, ført i pennen av Bård, ihvertfall om jeg skal tro ham når han sier at han i disse dager styrer med høns og ved. Når det er sagt så er det ikke godt å si om alt han sier kan verifiseres. Artig innslag som avløses av Børres "Kæ Æ Så Gildt" (hva er så kjekt på norsk), en beint ut nydelig og sart låt med et deilig munnspill som pirrer ørekanalene, og koring som kler den dystre presentasjonen til Generalen. En drøy halvtime går fort som Fanden, og etter det kjappe "Postludium (Bård & Børre Band)" er det slutt. Artig at Tom Waits og Keith Richards la turen innom studio for å herje litt sammen med karene!

Nå, jäklar, nå må pinadø folk få opp øynene for Bård, Børre og Kenneth. Nå må folk strømme låtene såpass at Spotify må punge ut millioner (jeg og brodern skal ihvertfall sørge for noen tusen streaminger, sånn at de ihvertfall får en tier hver). The Wilhelmsens er enda mer ihuga fans, og krysser fingre for at en og annen av våre lesere ender opp på lag med oss. Helldorado kan få være Norges beste band, så lenge det er konsensus om at Bård & Børre Band er Rogalands beste band.

(Noe annet skulle ha tatt seg ut!)

https://open.spotify.com/album/6Sahc2nf5JjHwugXLbgPrk?si=n9gonbvkSXyO3UajPP1s2Q