Den storslåtte sjettesirkelen

Emmerhoff & the Melancholy Babies har et stort register å spille på når vi snakker om stilarter. De er innom utallige sjangere når de mekker et album, og denne gangen gjør de det kanskje mer enn noen sinne. Men selv om de streifer innom alle disse forskjellige stilartene, er de dødelig konkrete når musikken blir til. Jeg mener, det er liksom ingen tvil om at det er Emmerhoff & Co man hører når de fyller rommet med vellyd. De er på mange måter sin egen sjanger, og i dag, altså her og nå, heter den bare Circle Six.

Jeg har rukket å bli ekstremt glad i denne sjette sirkelen fra Emmerhoff. En sirkel som gjennom de siste månedene har funnet veien til min elskede platespiller en hel rekke ganger. Dette er selvsagt først og fremst for at jeg elsker det jeg hører, men også for at musikken stadig vokser seg sterkere på meg. Første gangen jeg hørte plata via Spotify tenkte jeg "WOW - dette er saker", og likevel etter som tiden har gått og plata har fått sine velfortjente runder, må jeg stadig frem med større og sterkere beundring. For denne skiva er bare så jævla bra.

Sårbarheten med skiva, er kanskje at den ikke er så umiddelbar, men samtidig er det jo nettopp det som er styrken også, og det som gjør den til det den er. En plate som bare vokser i takt med rundene den får. Alle låtene som møter deg lever på mange vis i helt forskjellige himmelretninger, og likevel, når siste låt ebber ut, er inntrykket at du nettopp har opplevd et komplett og meget nøye sammenhengende album. Og for en albummann som meg, er dette selvsagt meget tiltrekkende. Jeg foretrekker hele album framfor enkeltlåter, når alt kommer til alt.

Det finnes utrolig mye å oppdage på Circle Six. Elementer fra de fleste grener innen rocken, og det finnes sågar spor av jazz i rillene óg. For undertegnede oppleves albumet dessuten som et naturfenomen. Som vinden, fjellene, vannet og de uendelige slettene. Jeg har nok ikke klart å tyde all lyrikken som finnes her, men føler likevel at de legger elsk på alle elementene som omgir oss. Best av alt er at de flyter jævlig godt sammen med den instrumentelle topografien som oppstår til enhver tid.

I tillegg til at Circle Six er et helt sykt fett album skrudd sammen av dyktige folk, er det også en slags markering av at bandet hadde hatt den samme lineup-en i 20 år da skiva kom i 2018. Den samme gjengen har altså holdt det gående helt siden 1998, og det synes jeg er et jubileum verdt et fabelaktig monument som den sjette sirkelen etter min ydmyke mening har blitt. Utvilsomt verdt en markering. Det har kanskje ikke blitt rekordmange studioalbum gjennom denne 20-års perioden, men når det er sagt, så er jo heller ikke utgivelsene kastet sammen i hui og hast. Her snakker vi godt gjennomarbeidede komposisjoner som står fjellstøtt i uansett vær. 

De fem medlemmene med så stor stamina, med andre ord de vi snakker om her, er altså Gunnar Emmerhoff, Inge Joakim Rypdal, Iver Sandøy, Einride Torvik og Arild Vikane. Albumet er produsert, mikset og knottet runde av Jørgen Træen og Iver Sandøy. Emmerhoff & the Melancholy Babies begynte å markere seg i Bergens musikkliv allerede i 1996, og vi håper selvfølgelig at de vi fortsette å markere seg rundtom så lenge det lar seg gjøre.

Første og eneste gangen jeg har sett bandet live, var helt tilbake i 2004 da de var blant bandene som var booket inn til den første Buktafestivalen i mitt gamle og meget kjære Tromsø. Da gjorde de et stort inntrykk på meg der jeg satt i gresset og jeg følte litt på at jeg egentlig var på en gigantisk Led Zeppelin-konsert, sånn cirka 1974, og ikke på festival i 2004 - i fjæra der jeg drakk meg full for første gang sommer 1982.

Circle Six er et album å bli jævla glad i. Med sine elleville passasjer, drivende løp, fete riff, sine luftige rom, og sine storslåtte atmosfæriske stemninger, føyer skiva seg fint inn i rekken av bunnsolide og høyst interessante album i min private platesamling. Det er jo så deilig når man vet at en plate kommer til å følge deg livet ut, og at den aldri blir å skuffe deg. Og i dette tilfellet bare styrker musikken seg fra gang til gang, som om det gror en ny gren på treet deg, hver gang låtene fyller rom og kropp med inspirasjon og livslyst.