En bunnsolid smyger trer frem

Og det er meg og mine assosiasjoner. Sånne man umulig kan forandre på.
La meg først bare si at jeg ikke har fulgt med Eigil som artist etter at NJS stadig var å høre på radio. Det er jo så mye annet å ta av, så det er kanskje ikke så rart. Men nå, etter i overkant av ett års tid med Nye Spor, har jeg endelig blitt kjent med Berg og musikken han komponerer i dag - over 50 år inn i hans lange karriere som sanger, pianist og låtskriver. Mannen som så dagens lys i 1949 har med litt kjapp hoderegning rukket å bli 70 år (gratulerer), og hans melodier, og tilstedeværelsen i dem, vitner om en musiker under stadig utvikling. Mannen er kanskje ikke verdens mest finslepne sanger, men dette veies definitivt opp med en åndelighet og et hjerte som bor i hver eneste komposisjon. Eigil Berg er jo rett og slett som en nasjonalskatt å regne, for å sitere den utmerkede skribenten Erik Valebrokk da han så, like utmerket, omtalte Nye Spor for over et år siden. Eigil hører definitivt hjemme blant artister som Erik Bye, Alf Cranner og Lillebjørn Nilsen, for å nevne noen jeg kommer på her i forbifarta. Mannen er rett og slett en bauta i norsk musikkliv, uansett hvordan vi snur og vender på det. Han har satt sitt preg på store deler av norsk musikkhistorie, intet mindre.

Hvis jeg ikke husker mye feil, så var New Jordal Swingers nevnte Per "Elvis" Granbergs backingband i sin tid. Jeg husker både NJS og Per "Elvis" fra en tid sent på 70-tallet da min bror og jeg brukte å være med vår kjære far på turer med bedriftsfotballaget til Tromsbuss, og da var det særlig én sjåfør jeg husker best. Han hadde alltid med seg kassetter han spilte på disse turene, som i noen år på rad, gikk til Nordreisa, og blant dem, var Per "Elvis", det var tidlig Stevie Wonder, Elvis selv, og ikke minst New Jordal Swingers. Og akkurat det, er nok grunnen til at jeg tok den fatale ulykken noen år senere såpass tungt som jeg tross alt gjorde. Ikke det at jeg gikk inn i sorg, så dypt stakk det ikke, men bare tenk å bli truffet av et steinras! Nei og nei. For en skjebne. Det har seg faktisk sånn, at hver gang jeg kjører på steder med steinrasfare, ja så tenker jeg på New Jordal Swingers og de som omkom i den fryktelige ulykken. En annen ting er at jeg husker jeg syntes Eigil så så jævla grei og snill ut. Og samtidig også litt tøff. Du vet, sånn unge gutter ofte gjør når de ser på platecover og bandbilder av hvem det måtte være. Sånn er det bare. Det er selvsagt også på sin plass å nevne bandet Morgans der Berg hadde sin første originalkomposisjon med låta "Elias" helt tilbake i 1968.

OK. Jeg tror vi setter en strek der hva nostalgia og gamle minner angår. Dette er jo tross alt et forsøk på å omtale det siste åndsverket til en fyr som jeg i lang tid har hatt en viss frykt for å skrive noe som helst om. Kall det gjerne ærefrykt. Vi har tross alt ikke så alt for mange av Bergs kaliber her til lands. I alle fall ikke når det kommer til popstjerner. Og det er rart med det - med mine assosiasjoner til Berg, er ærefrykt en helt naturlig del av opplegget.

Nye Spor er en bunnsolid smyger av et album, et album som i disse dager også er ute på vinyl, etter at det først (for et år siden) kun ble sluppet på CD og digitalt. Og jeg må si jeg er glad for at dennes skiva (som jeg har lyttet til på CD i et år) nå endelig har kommet på grammofonplate. Det er ingen tvil om at mannens musikk tar seg best ut i dette gode gamle formatet. Dobbeltalbumet er delt opp i to ganske så forskjellige deler der den første skiva er kalt Veien Hjem, og den andre Blåtimen (Sakte Sanger). Når jeg kaller denne utgivelsen for en "smyger" kommer det først og fremst av at den ikke er så umiddelbare for mitt vedkomne. Dette er ikke musikkstilen jeg lytter mest til, selv om det finnes elementer i den som streifer borti artister jeg ofte låner mitt øre. La meg nevne folk som godeste Randy Newman, om vi ser bort fra hans sarkastiske del av det lyriske. Jeg finner dessuten enkelte likheter med Tom Waits her, og det er jo alltid stas. Man kan vel knytte stilen opp mot mange eldre, eller godt voksne herrer bak et piano, uten at jeg skal gå i detalj på akkurat det.

På denne skiva står Eigil selv bak de fleste komposisjonene der Ingvar Hovland har skrevet mesteparten av de utmerkede tekstene. Den mannen er i sannhet en poet.
Berg har selvsagt også  med seg kremen av norske musikanter denne gangen. Folk som Geir Sundstøl, Jørun Bøgeberg, David Wallumrød, Frode Alnæs, Terje Gewelt, Rune Arnesen og Lasse Hafreager. Det er litt av en gjeng som har gjort sitt til at denne skiva har blitt som den har blitt. Bunnsolid og full av musikalsk gull.

Jeg kan ikke, og evner vel heller ikke, å gå alle disse 20 låtene etter i sømmene, men kan jo si at den smakfullt starter med et strålende stykke sirkusmusikk, før den ender i den helt fantastiske "Kloden Er Rund", som er Eigils utgave av Jimmy Webbs eminente "Art of Life". I mellom disse to får vi servert store følelser, vi får gode historier, helt fabelaktige melodier, og en hel verden av utsøkt musikalsk helsekost. Jeg sier helsekost, for dette er musikk full av vitaminer, mineraler og livsviktige proteiner. Det er ikke antydninger til daukjøtt her. Og Eigil Berg han kommer fra hjertet. Han er så fullstendig tilstede gjennom hele dette albumet, at det i seg selv er nok for å låne han et øre eller to. Jeg føler dessuten at fyren, på mange måter, er underkjent som pianist. Hans intelligente tangentberøring er alltid på, og hans teft for små geniale detaljer er intet mindre enn overbevisende. Berg er en musiker med stor M. Han lever midt i musikkens kjerne.

OK, jeg måtte jobbe litt med denne skiva, det skal sies. For den traff meg som sagt ikke direkte og umiddelbart. Bare litt her og litt der til å begynne med. Men nå, det siste året, og helt fram til skrivende stund, har den vokst og funnet sin plass i mitt hjerte der den helt soleklart hører hjemme. Ja, Erik Valebrokk hadde rett da han kalte denne nydelige mannen en nasjonalskatt. Det er helt sikkert. Det har slått meg flere ganger underveis gjennom prosessen det har vært å bli kjent med Nye Spor, at Eigil Berg er en kjempe i norsk kulturhistorie óg at nevnte skribent rett og slett bare sa det som det er. Bare det faktum at Herr Berg aldri har vært bedre enn nå, sier det meste. Jeg tar av meg hatten for Eigil Berg. Kudos i alle retninger.