En eksplosiv lekegrind der alt kan skje

Gåte – Svevn (Drabant Music)

Først av alt føler jeg for å si noen ord rundt forskjellig greier når det kommer til musikk, og om tid og sted i den sammenhengen. Essensielle ting som har dukket opp i mine tanker, og som stadig er i en slags forandring. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe tematikken, så jeg durer bare på, og ser hvor dansen på tastaturet ender opp. Jeg er grei sånn.

Gåte var aldri noe jeg orket å bevege meg inn i da de tok landet med storm tilbake i 2002. Jeg observerte de på TV da NRK fortsatt hadde programmer som bare handlet om musikk, og det som beveget seg i musikkens univers, i både inn- og utland. I alle fall det de mente var kommersielt nok til å trekke et stort nok publikum. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg savner disse programmene, men må bare slå fast at fraværet av sådanne, er rungende nok. Musikk er jo en del av livet til de aller fleste.

Et band frontet av noe som så ut som en barbeint, alternativ New Age-hulder, kledd i lurvete tøyfiller og annet tilhørende snacks, en som beveget seg som om hun var besatt av Nøkken, og skrek som en bortkommen hønsehauk i nød, kunne egentlig aldri lokket meg inn. Ikke med tvang, ikke med alskens lokkemidler, og aldeles ikke med sitt uttrykk alene. Dette sier selvsagt noe om fordommer og forutinntatthet, men det sier kanskje først og fremst noe om min smak, og min tilnærming til musikken generelt. Man elsker jo så mye forskjellig musikk, så da virker det bare helt unødvendig å tvinge seg dypere inn i noe man i utgangspunktet er skeptisk til.

Det viser seg derimot at tid og sted spiller en større og større rolle her. Med det mener jeg å si at musikken du tiltrekkes, i større og større grad, og kanskje til og med i takt med alderen, påvirkes av stedet der du bor. Omgivelsene i hverdagen, luktene, smaken, følelsene og vibrasjonene som omringer deg. Med fare for at et fåtall av dere kjenner seg igjen i denne påstanden, vil jeg likevel hevde at det er sånn. For å bruke meg selv som et eksempel på det, kan jeg lett fortelle deg at i skogen her hvor jeg bor, med bare to naboer de nærmeste fem kilometerne, har omgivelsene mye å si. Det gikk ikke opp for meg før jeg hadde vært her en stund, og etter å ha fått akklimatisert meg litt. At stillheta, den endeløse skogen, og lyden av ulv som synger sin blues i skumringstimen, for eksempel, påvirker meg og livet jeg lever. Kanskje på grunn av at musikken alltid har vært som en rød tråd gjennom livet mitt, og at denne interessen er en livsstil mer enn en hobby, var det nettopp der jeg merket forandringen best. Jeg ble dratt mot mer atmosfæriske uttrykk, og jazzen med sitt uttrykk, hentet meg inn igjen. Jordnær musikk som Americana, ble forsterket, samtidig som mer abstrakte former tok tak i meg. Det er vel sånn skogens sang virker. Det er vel sånn det folketomme gjør plass til nye impulser.

Det er Gåte det handler om i dag, jeg har ikke glemt det allerede. Men for at du som leser dette, og i hvert fall du som kjenner meg og har gjort det en stund, skal forstå meg litt bedre, føler jeg at det er på sin plass med en slags forklaring – altså ikke en bortforklaring.

Tar vi tiden med inn i dette universet, og tenker tilbake på hva vi har hørt på opp gjennom årene, og tar en lytt på det med all bagasjen vi har pådratt oss – noe jeg stadig har gjort i det siste, kan den musikalske horisonten med ett utvide seg som ved et plutselig lynnedslag. Når det viser seg at musikken du hørte på som ung fortsatt bor i deg langt der inne et sted, skjer det noe med aspektet. Tidsrommet mellom nå og da, begge disse polene, smelter sammen, og gjør sitt til at horisonten utvider seg i bevisstheten. Jeg hørte veldig mye på jazz og noe vi kalte fusion, fra jeg var sånn rundt regnet 17-18 år, til jeg var cirka 30. Jeg var dessuten svært glad i artister som Yes. Emerson, Lake and Palmer, King Crimson, Jethro Tull og mange andre i det vi kjenner best som det mer progressive trekket i rockens mange ansikter, og så fulgte det tider der jeg så godt som aldri var innom de nevnte genrene. Kort fortalt så prøver jeg bare å si at summen av alt du har viet din kjærlighet til, på et tidspunkt vil måtte komme til å endre din oppfatning av alt, som en helhet.

Dette fører til at du som musikkelsker etter hvert får et større perspektiv på ting, og at hjertet ditt åpnes opp mot flere musikkformer, flere uttrykk og nye impulser. Tar vi alt det nevnte og tilføyer dette med omgivelser, kan vi fort kjenne på at vi kanskje ikke er så “snevre” som vi først i ubevissheta muligens antok. Jeg mener ikke å si at dette gjelder for alle og enhver, og heller ikke spesielt for den dedikerte musikkelskeren, men jeg sier at vi alle har det potensialet i oss, og at vi stadig erfarer endringer i vår adferd. Jeg har i alle fall kjent mye på det etter at jeg havnet i villmarka der stillheten inviterer til refleksjon og betraktning, til større drømmer og mer omfattende tankegods. Jeg vet ikke om dere skjønner hva jeg prøver å si, men stillhet krever sitt uttrykk, eller inspirerer til det, mens i byen, langs bakgater og uante rom, der støyen kan være fullstendig overdøvende, kan det fremkalles andre musikalske behov enn de du aller mest har sverget til. Garasjerock, for eksempel. Det er nærliggende for meg å tro det i alle fall. Det er på en måte sånn naturen rundt her påvirker meg.

Så var det oss da, Gåte. Vi som aldri kom så godt overens da du herjet som verst. Da Gunnhild Sundli skremte vannet av meg med sin fremtoning, og sørget for at avstanden forble uendelig lang. Så var det oss da Gåte, vi som aldri gikk hånd i hånd, og som på grunn av nevnte elementer, aldri ble særlig godt kjent. I alle fall den ene veien der jeg som potensiell lytter kunne føle på noe som nærmet seg et bekjentskap. Ja, så var det oss og denne gåten som plutselig en dag skulle åpenbare seg, og som til slutt skulle ende opp i et musikalske vennskap. En berikelse uansett hvordan vi snur og vender på det.

Om noen av de involverte skulle ende opp med å lese dette, la oss kalle det, “vrøvlet” mitt, så vit at jeg ikke er skremt lengere. Eller jo, forresten. Stopp en hal. Dere skremmer litt vettet av meg med deres fandenivoldskhet, i deres eksplosive lekegrind der nesten hva som helst kan skje. Der nerven hele tiden ligger utenpå. Når den stille passasjen med ett bare løfter seg ut av sangens dvale, og spruter ild og djevelskap som en vulkan du aldri visste var der. Når kompet kommer og går, og trommene buldrer og slår. Når fela jamrer seg ustoppelig sammen med skrikende gitarer og hjertefølt sang, og det musikalske landskapet går fra å være en stille sommereng i flau vind, til å bli stupbratte, utilgjengelige fjellsider og stormfulle dytiske hav. Da kan jeg kjenne på en frykt, eller snarere en ærefrykt… Nei og nei som jeg roter meg bort her nå. Uansett.

Da forespørselen kom i november, og jeg ble spurt om jeg ville omtale Svevn, vet jeg i sannhet ikke hva som skjedde med meg. Jeg tenkte: “Gåte, nei ikke Gåte for faen. Det kan jeg ikke”, men svarte: “Ja, det kunne vært interessant”.

Det er her min nye åpenhet, min nye horisont, tikker inn og overstyrer all fornuft. Det er her resultatet av tid og sted satt inn i musikalsk utvikling, fremprovoserer min “unnfallenhet”, for å bruke et litt negativt begrep som i denne sammenhengen faktisk er kun positivt, og som får meg til å gå inn i en topografi jeg aldri trodde jeg skulle befinne meg i. Og nå, nå jeg sitter her midt i dette landskapet, og jeg kjenner at jeg har fått en ny venn – i dette utsøkte og utemmede bandet.

Dette comeback albumet er rett og slett så rabulistisk, og like fort medgjørlig – og dermed så jævla dynamisk i sin form, at jeg knapt har opplevd maken siden jeg en sommerdag i 1985, hørte Yes-albumet Drama (på opptakskassett) på en sandstrand i vakre Malangen i Troms. Dette etter en lang natt med festing og ungdommelig galskap, tankeløs moro, og ellevill frihet. Og jeg kan fort sammenligne Svevn med Drama. De har mye til felles, om vi ser bort fra lyrikken og tradisjonselementene, som er en viktig del av førstnevnte orkester, nemlig Gåte.

Knut Buen skriver helt fantastiske tekster. Denne kjempen i norsk folkemusikk passer inn som hånd i hanske når stev blir rock, og rock blir Fanitullens djeveldans. Jeg kunne kommet med gode eksempler på hans lyriske univers, men overlater alltid sånt til lytteren, og kanskje særlig den som sliter med det samme jeg slet med da bildene blafret over skjermen, den gangen statskanalen fortsatt kjente sin plikt overfor musikkbiten i kultur-Norge. Og frontfiguren, ja henne jeg kom i skade for å kalle en “New Age-hulder”, hun er rett og slett en av de modigste vokalistene jeg har hørt. Hun flesker til med en helt rå kraft – hinsides det hinsidige, når det kreves, og hun gjør det med stor følsomhet, og med en vanvittig overbevisende innlevingsevne. Dama er rett og slett et råskinn.

Det er så mange ting å trekke frem på dette albumet, at det kunne vært skrevet en novelle om det. Så jeg nøyer meg bare med å si at detaljene, dynamikken, pulsen og djevelskapen, de rolige partiene, sårheta som snart blir til villskap, alt dette, gjør Svevn til en fantastisk fin og innholdsrik opplevelse. Vel å merke om du våger å lukke øynene litt, bare slippe alt, og la musikken ta deg hvor den vil, og er ment å ta deg.

Jeg håper Gåte kan tilgi meg for at jeg dro inn så mye usaklig informasjon i denne omtalen. Men på sett og vis kan de takke seg selv. Jeg mener, legge inn så mange helt uimotståelige elementer i komposisjonene, blande dem sammen med den største selvfølge, for så å bare slenge det i trynet på en skeptiker, eller kanskje helst, en anti-fan. Tenk og bare omvende han på flekken (nesten. Det tok jo litt tid).
Jeg håper som sagt at dere kan tilgi meg, og jeg takker dere på forhånd med å si: Jeg gleder meg til neste korsvei. For dette, det er gull verdt.