En gospel, en protest, et manifest

The Harvey Steel Show er altså ute med ny skive i disse dager, og det mine damer og herrer, er en frydefull begivenhet her på bruket. Nå er det ikke så enkelt som jeg skal ha det til, for egentlig er dette et dobbeltalbum fordelt på kun én skive. Det ene albumet, Blues for Mother Earth, har den ene siden, og Freak Knowledge, den andre. Nå er vel dette heller ikke et dobbeltalbum, for det kan fort også være to adskilte skiver i en og samme smell, for du skal vite at digitalt, på Spotify for eksempel, snakker vi om to helt separate skiver. Forvirra? Ikke... BRA. Bra jobba. Det må jeg si.
Så, for å gjøre det enkelt, har jeg valgt å kalle utgivelsen for to EP-er klappet sammen på en og samme 12-tommer, og så lar jeg det være med det.

Dette kollektivet går aldri for det enkle, og det gjør så visst heller ikke frontfigur Thomas Bergsten. Denne gjengen gjør det de vil gjøre, har tenkt å gjøre, eller bare ender opp med å gjøre til slutt, og når det er gjort kan ingen påstå at de valgte den enkle veien. Dette tenker jeg i alle fall, selv om det er en viss sjanse for at jeg tar helt feil. Min tolkning av dette er at albumet (som jeg nå velger å kalle det) er en konstruksjon konstruert ut fra en visjon om hva det skulle ende opp med å være til slutt, og for å komme dithen, og for å fullføre denne visjonen, krevdes det musikalske utfordringer ingen skulle, eller fikk lov til, å rikke ved - noe ala det Captain Beefheart holdt på med da han var på topp. Og i så måte er Thomas Norges svar på Don Van Vliet. I mine øyne, og i mitt hjerte, er han det. Det kan godt hende at jeg hisser på meg noen i bandet når jeg sier dette, men her i denne omtalen er det jeg som bestemmer.

Blues for Mother Earth er en blues - en rockopera. En progressiv tilnærming til noe som like godt kunne vært et bestillingsverk bestilt fra en tiltenkt organisasjon eller folkebevegelse som ville redde moder jord fra en sikker undergang. Men siden moder jord ikke kunne reddes, ble det bestilt en siste blues - en rockopera til ære for henne, vår mor, et musikkstykke som skulle sette et slags kulturelt punktum for menneskeheten og alt som nå var forbi... Men likevel hadde vi ikke gitt opp, og det kom til uttrykk i musikken.
Og om dette tenkte hadde vært tilfelle, ville The Harvey Steel Show med denne gospelen ha lyktes med akkurat det. For sånn er resultatet av den ene siden av skiva. Det er en musikalsk fortelling. En historie som fortelles med lydlandskaper, like mye som med ord. Er du forvirra nå da? OK. Det spiller ingen rolle. Du kan takke meg senere.

De musikalske anstrengelsene på denne delen av plata, er helt superbe. Låtene som sømløst flyter sammen og utfyller hverandre, er vakre, dystre og utfordrende, samtidig som det ligger en slags humoristisk lekenhet over det hele. Musikerne drar nesten i samme retning, men ikke helt, og det er det som gjør musikken. Dette er rett og slett en innertier i min verden.

Igjen. I min verden er denne musikken min. Jeg føler at jeg eier den, så derfor sier jeg hva jeg føler at den er, eller vil være. Freak Knowledge er en psykedelisk 60-talls fest pakket med protestviser som ikke minner om viser i det hele tatt. Tilbake da folk gikk rundt i LSD-rus, da hverdagene var fylt med kaleidoskopiske farger. The Harvey Steel Show her og nå, befinner seg 50 år tilbake i en musikalsk tid der det industrielle helvetet var med på å sørge for at verden snart ville få nok av alt misbruket. Nå snakker jeg ikke om substansmisbruket til alle de rare skapningene som var med på å protestere, men på verdens korrupte ledere som ga grønt lys til alt som kunne være med på å styrke velferden for de rike - uten tanke på sårene de måtte komme til å etterlate seg, og som vi nå ser hver eneste dag.

Norges Captain Beefheart og hans magiske orkester, The Harvey Steel Show, lever på ingen måter i fortiden. De er her nå, og de skaper en musikk som politisk skriker ut sin protest mot galskapen som aldri vil ta slutt. Det virker som det er umulig å vekke folket, og det er jo dessverre helt riktig så lenge verdens ledere later som ingenting, og tror de har et valg. Men det har de selvsagt ikke. Det som må gjøres - må gjøres nå, uansett konsekvens. Kanskje tar vi feil, men så lenge mistankene er så entydige, er det å ta sjansen på å la det skure og gå, en tankeløs og idiotisk handling - eller mangel på en sådan.

Om The Harvey Steel Show BARE er et band, eller om de er Norges svar på Captain Beefheart and His Magic Band, er ikke så veldig viktig å avgjøre her og nå, men det er derimot viktig i denne omtalen å si at de er et brennaktuelt og levende band. De er rett og slett et produkt av tiden uten å være et produkt, og de er et kunstnerisk uttrykk som lykkes med å formidle sin frustrasjon gjennom musikken de skaper. Thomas Bergsten han er en kunstner. Han uttrykker seg på alle fronter, både gjennom sin fremtoning, sitt ringe vesen, sin musikk, óg gjennom sine delvis abstrakte bilder. Jeg må si at jeg har stor tro på denne mannen både som komponist og musiker, og jeg er sikker på at han har mye mer å gå på etter hvert som årene forhåpentligvis vil komme til oss.

Siden hele dette bandet, dette kollektivet, kun består av uttrykksfulle individer, føler jeg det er på sin plass å hevde det. Så i tillegg til Thomas har vi Øyvind Heilo, Jakob Eri Myhre, Tore Ljøkelsøy, Magnus Tveten, Kristine Marie Aasvang, Arnfinn Gursli Langesæter og Mari LB Kamsvaag. De er en vakker gjeng jeg blir glad av å se på (ta bare en titt på bildet over her, og du vil skjønne hva jeg mener), og de er til sammen et band jeg er oppriktig glad i, musikalsk sett selvfølgelig.

Freak Knowledge er mer pågående og oppkjeftig enn Blues for Mother Earth. Det er mer rock i den musikalske strukturen, og dynamikken er mer konstant, for å si det slik. De psykedeliske partiene er mer psykedeliske, og til syvende og sist føler jeg at jeg er på en ellevill syrefest sånn cirka 1967. Det er en spennvidde i atmosfæren her, en skiftende og meget leken en. Bruken av blåsere er rett og slett genial, og er en vesentlig del av uttrykket. The Harvey Steel Show bobler over av deilig galskap, og de trekker meg inn til musikkens kjerne. Jeg håper de har planer om å lage en lang og deilig rockopera ved neste korsvei, en som vil bli stående som en milepæl i norsk musikkhistorie for all ettertid. Jeg vet de har kapasiteten til det. Uansett. Med denne deres siste, har de laget en gospel, en protest, et slags musikalsk manifest. BRAVO.