En Umiddelbar Klassiker

The Late Great - Temporary Love Songs (Safe & Sound Recordings)

På mange måter ble Tor & co en skikkelig øyeåpner for oss, og bandet som fikk oss til å utvide den musikalske horisonten vår. Ironisk nok gikk denne utvidelsen ut på å ta blikket vekk fra den amerikanske, engelske og australske musikkscenen, og konsentrere oss om den nasjonale, som vi tydeligvis hadde forsømt. Så, vi er Tor og gjengen evig takknemlig. Debuten fikk en klokkeklar 6’er på terningen. siden den gang har vi gjort som Arne Skouen, The Father of the Dice, og forbannet “styggedommen”, men som alle skjønner så elsket vi debuten. Songs From the 21st Century ble snurret heftig, jeg så bandet 6-7 ganger i det påfølgende året, og sammen med bl.a. Helldorado, Stein Torleif Bjella, KBT, Carsten Holt, Jack Stillwater, Hotel Hotel, The Northern Lies, Æ, Oliver Hohlbrugger, Sugarfoot, The Wednesday Knights, Bård & Børre Band, Johnny Red og The Dogs sørget de for at 2016 ble et ufattelig bra norsk musikkår for The Wilhelmsens.

Som nevnt så hanket Tor inn de han anså som de dyktigste og kuleste musikerne i Tromsø for å spille inn låtene han hadde lagd. Tor er på mange måter The Late Great, men det som skulle bli et soloalbum med innleide musikere endte rimelig fort opp som ei skive av og med et knallband. Hovedgrunnen til det er at Ottar Tøllefsen (trommer), Erik Nilsson (keys), John Lupton (perk), Stian Grønbech (gitar) og Ariel Joshua (bass) ble med Tor ut av studioet og ut på veien. Sammen ble de et av landets beste liveband, med en læringskurve brattere enn alle kneiker og knauser i Himalaya. De framstod som en sekstett født til å spille sammen. Låten “Our Empire” ble den mest spilte låten ifølge Spotify sine “slutten av året”-rapporter, og da de dro i gang med denne killeren av en låt som siste band ut på Buktafestivalen i 2016 (Bukta i Byen) overtok et fullstappet Hålogaland Teater vokaljobben til Tor. Magisk er ordet som dekker det konsertenøyeblikket best.

Men, nok om gammel moro. Etter nesten tre år har de nå sluppet det vanskelige andrealbumet, Temporary Love Songs. Det er mulig det har vært vanskelig, noe nesten tre år kan tyde på, men i og med at jeg traff på Ariel på Bastard for godt og vel ett år siden, og han hadde miksen av skiva på øret, så vet jeg at de gjorde unna mesteparten av jobben for ganske så lenge siden. Jeg fikk noen gode sniklytter der og da, og skjønte umiddelbart at de hadde noe svært på gang. Ariel var dessuten lykkelig som en guttunge i en godtebutikk med lomma full av penger, og tydelig fornøyd med det de hadde gjort. Men, det er mange potensielle skjær i sjøen i forbindelse med utgivelser, og mange detaljer som skal på plass. En sak er studiojobben, med innspilling og produksjon, noe annet er masteringen og miksingen, og så har vi alltid coverkunsten som betyr mye og kan være tidkrevende. Dessuten har plateseslskap som regel sitt å si, pressingen tar tid, og release skal planlegges. Når de fleste i bandet har fulltidsjobber sier det seg selv at dette er tidkrevende. Men, nå er altså herligheten her, og det føles som julaften i februar.

Alle de elleve låtene er komponert og skrevet av Tor, spilt inn i Kysten Studio i Tromsø, og produsert og mikset av Ariel Joshua. Ariel er, i tillegg til å være en knakende god bassist og gitarist, en av landsdelens beste produsenter, om ikke den beste, noe han har blitt gjennom sitt arbeid med bl.a. band som The Modern Times, Heave Blood & Die, LÜT og Rumblin’ Retards. Mastringen er gjort av Henning Bortne i Oslo Mastering, en kar med suverent utstyr og et strøkent musikkøre. Coveret og innpakningen Temporary Love Songs kommer i er verdt noen ord, som f.eks. klassisk stilig, informativt og av ypperste merke. Coverfoto står Ingrid Stensen for, en jobb hun forøvrig også gjorde for Elias Jung på lekre Wasteland. Og så har vi designet, da, med stilige retro-fonter som skaper halleluja-stemning før en eneste lyd er hørt. Dette er Dag Eirik Clausens verk, kanskje mer kjent som bassist i Oslo-bandet Label for våre lesere. Et stort bonus for det doble innleggsarket, med alle tekster, ymse bilder og håndskrevne tekster. Verdt et lite studium i seg selv. Utgivelsen står The Wilhelmsens-favoritten Alexander Lindbäck og hans Safe & Sound Recordings for. Og, det er de tørre fakta.

Sweetheart hold my stone cold streetheart

“Sundown Surrender” sender oss rett inn i et Heartland-univers, et univers The Late Great ofte opererer i. Tor skriver låter som kan minne om Springsteen, Dylan eller Petty, og det med ei instrumentering som gjør at melodiene inneholder elementer av rock’n’roll, country og folkrock. Åpningssporet åpenbarer allikevel et band som har gjort en liten kursendring, med mer tangent-magi fra Nilsson, noe som gjør lydbildet enda mer grandiost. Piano og synthersizere durer på, Thomassen blåser hardt og intenst i munnspillet sitt, og resten av bandet sørger for at låten fraktes stødig og elegant i mål. Det synges om en klovn, noe som lett kan tolkes i retning usikkerhet, og fuktige kvelder med vin som avsluttes med å stå på en høyde og se utover byen mens man venter på solnedgangen. Som tromsøværing vet jeg at det kan være en langtekkelig affære, særlig midtsommers, og siden jeg får hjemlengsel av låten så er jeg sikker på at Tor synger om egne erfaringer med utelivs- og ishavsbyen. Nordens Paris kan virke nådeløs for en elskovssyk og kjærlighetshungrig kar. 

Livet er en livsfarlig reise som man til slutt dør av, og på denne ferden kan man altså gjøre mange brølere og tabber. Kjærlighetsvarianten over dette temaet oppsummeres fint i “Another Trap”, for alt er fint og flott “until you fall into another trap”, feller som kan innebære alt fra mangel på oppmerksomhet til utroskap. Litt uforståelig for de som er lykkelig forelska ut livet, men sett på som mer eller mindre akseptable forklaringer for de med uro i kroppen og er over gjennomsnittet spenningssøkende. Ottar hamrer stødig i introen, før Erik “Bittan” Nilsson kommer inn og herjer med tangentene. Tor høres en anelse resignert og livstrøtt ut, som om han er lei av å repetere sine advarsler, følelser man lett får om man har tatt mange nok dårlige valg. “Born To Be Young” er albumets mest spretne sak, Tøllefsen og Lupton hamrer for livet, Nilsson sprinter over tangentene, Grønbech riffer løs for ville livet, og Tor synger hest og heftig. En kul og festlig låt, om det å beholde kid’en i deg og ikke være redd for å drite seg ut. Radiokanalene burde bytte ut “Evig Ung” med denne knallerten umiddelbart. 

This time tomorrow, where will we be?
On another planet, on the seven bright seas?
This time tomorrow, what will we see?
The Devil on our doorstep, or the fields of green?

Tor skriver altså knakende gode uptempo-låter i heartlandsjangeren, men gudene skal vite at han har et solid grep på rolig americana, låter som grenser til ballader. “You Can Have Your Cake & Swallow the Moon” er av den sorten, og ofte når The Late Great roer ned så minner de alvorlig mye om The Bad Seeds. Tor er Nick og Erik er Conway, og Stian putter inn små, lekre gitarlicks her og der som en påskrudd Blixa. Det synges om morgendagen, hva den vil bringe, og det faktum at ingen av oss vet hva som kommer vår vei. Heldigvis. Et ferdigregissert liv hadde vært ubegripelig kjedelig og kjipt. Så får det bare være at det innimellom er djevelen som kommer innom på besøk. Artig med den ørlille referansen til bandets andre singel fra Songs From the 21st Century.

Vi møter nok ei dame i “Just Like Saro Jane”, ei dame med en nedadgående kurve, og da dukker vår mann opp hos henne. Det er alskens grunner til at kjærligheten blir midlertidig, og den som er ensidig, noe det tyder på at “vår” mann opplever, er som regel av det kortlivede slaget. I introen er det Tor med kassegitaren, men resten av bandet kommer kjapt inn i lydbildet. En kul låt som preges av orgelet til Nilsson og jassvispene til Tøllefsen. “If Not Forever Girl” har siden første gang jeg hørte den sendt tankene i retning Reigning Sound sin “If You Can’t Give Me Everything”, og det er ikke bare pga den tekstuelle konteksten. Her er The Late Great i garasjen, og de herjer og skramler greit. John og Ottar er hovedskramlerne med perkusjon og trommer, og de korer i tillegg barskt, samtidig som dette er Stian Grønbechs fineste øyeblikk på skiva. Eminent gitartraktering. 

The Late Great blir ikke lenge i garasjen, og med “Follow You Blind” får vi en mollstemt pianointro i Luke Elliot-gata. Melodilinja i versene er lystig, mens Lupton klasker hardt og brutalt på ridesymbalen og skaper ei dramatisk stemning i refrengene. Det er dystert nok å følge ei dame blindt, og ønske å være ensom med henne, så dramatikken er på sin plass. Igjen serverer Stian en kjapp, liten solo, av typen jeg liker. 10-15 sekunder ofte er nok i massevis.

All you got is one little heart
So don’t go waste it, don’t go waste it from the start
All you got

Når vi nærmer oss slutten er jeg veldig veldig fornøyd med Temporary Love Songs, og tenker at dette har vært en fin oppfølger til det lekre debutalbumet. Så kommer “All You Got” ut av høyttalerne, og dette bildet endrer seg litt. Plutselig høres Tor ut som en supersprek Pete Doherty, frontmannen fra The Libertines og Babyshambles, fyren som slurpet i seg heroin og ruset seg hemningsløst destruktivt sammen med Amy Winehouse i Camden, London. Bandet er sprekere enn noensinne, Grønbech høres ut som Carl Barât, folk klasker sammen nevene i lettere lykkerus, og Nilsson durer på med et par fete orgelakkorder. Slik tonesetter man et faderlig råd til sin datter, når hun må trøstes etter å ha fått hjertet sitt knust. Nok en av mine klokkeklare favoritter på skiva, og euforien nærmer seg.

The Late Great har med avslutningssporet “Reservoir og Memories” maktet noe svært få lykkes med. Låten høres ut som en klassiker fra 60-tallet, en låt du føler at du har hørt en rekke ganger, og som jeg tok meg i å synge med på fra første gjennomlytting. Umiddelbart tenkte jeg “hvem faen er det som har originalen?”, og sjekket coveret for info. Words & Music by T.Thomassen. Merkelig, tenkte jeg, og sjekket Spotify og YouTube. Ingenting. Det ble søkt i Google, men det eneste som kom opp var ei bok om den gang det vestindiske cricketlandslaget var i verdenstoppen. Så, denne vanvittig vakre låten, albumets punktum, er skrevet av Tor, spilt av han, Ottar, John, Erik, Stian og Ariel, og framført for første gang i Kysten Studio en gang i fjor. Ubegripelig, og fantastisk. For en låt. For en avrunding. For et band. For en fyr.

Nå gleder jeg meg bare helt sjukt mye til å se bandet framføre disse låtene live, og det blir det mange muligheter til framover, både nordpå og sør i landet. Allerede i dag spiller de en intimkonsert i regi The North Country Fair, på Stellas Bar i Balsfjord. I en ominnredet låve skal rundt 100 lykkelige bivånere få høre låtene for første gang. Det er visstnok et par billetter igjen, og de inkluderer buss t/r Tromsø og konsert for kr.250. Det er billig, og det er kult. Resten av konsertprogrammet ser foreløpig ut som følger:

16/2: City Scene, Alta
21/2: Herr Nilsen, Oslo
23/2: Verkstedet, Tromsø
15/3: Bråk, Mo i Rana
16/3: Moskus, Trondheim
22/3: Hugos Pub, Finnsnes
23/3: Ludo Bar & Scene, Harstad
6/4: Lundetangen Pub, Skien