En vaskeekte trubadur

Uansett hvordan vi snur og vender på det, så er Fri en plate som tåler utallige runder på platespilleren. Den har egentlig bare godt av det ettersom låtene får godgjort seg litt i prosessen. Så var det dette med hva vi skal kalle barnet? Til tider har jeg tenkt at mannen driver med noe så lite spennende som den typisk norske viserocken som dukket opp på tampen av 60-tallet en gang, men når sangene går sin gang i den eminente musikalske innpakningen de har fått - óg med Jons stemme som drivkraft, kjenner jeg mer på en følelse av videreutvikling av nevnte sjanger. Og som sagt er denne musikken litt vanskelig å sette i bås, for den har det berømte faktoren i seg som ikke lett lar seg sammenligne med andre konkrete greier. Eller jo, det går sikkert fint å sammenligne dette med mye annet, problemet mitt er bare at jeg ikke har veldig lyst til det. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg henger meg opp i dette med sjanger, siden det ikke er så jævla viktig utover det å henge ting på en knagg hvor folk kan kjenne seg igjen, der de henger å dingler. Nuvel.
Dahl-Johansen finner på ingen måter opp kruttet her, det er det heldigvis ikke mange som gjør lengere, men han gir uttrykket alt det krever, og det gjør han rett fra magen - eller levra, om du heller foretrekker den.

Det begynner å bli en stund siden Jon slapp Fri. Det var helt tilbake i februar at albumet dukket opp, og nå her jeg sitter, ser jeg at vi har kommet til 6. juni. Det er dessuten lenge siden jeg begynte på denne omtalen. Tror det var i april en gang.Dette har derfor resultert i at jeg har blitt ganske så godt kjent med musikken som er å finne her - og sånt noe er jo bare en fordel når jeg skal prøve å mene noe om det jeg hører. Det er dessuten en kvalitetssikring, det å høre et album over tid. Det er i alle tilfeller bedre enn det å suge til seg musikken i store doser over et forholdsvis kort tidsrom - noe som jo er mer vanlig i denne businessen. Og la det være hevet over enhver tvil. Jon Dahl-Johansen har laget et strålende album. Meget nært, meget vakkert, og inn til margen ekte. Man sitter ikke igjen og tenker at mannen prøver å gjøre seg til her. Niks! Tvert i mot. Dette er genuint fra A til Å.

Etter utallige gjennomlyttinger har jeg først og fremst kommet fram til at Jon blør for musikken slik fotballspillere en gang i tiden blødde for drakta, noe den blodrøde vinylskiva fint illustrerer i samspill med selve musikken. Her kommer greia rett fra hjertet, og her er troverdighet en selvfølge. Denne trubaduren (hvilken hedersbetegnelse det er i min verden) har altså reist land og strand rundt i årevis, spilt for folk i alle kategorier, og han har gjort det med hjerte utenpå skjorta - er jeg sikker på. Mannens lyrikk er som små anekdoter hentet rett fra gata, holdt jeg på å si, gjennom livet, kjærligheta og evnen til å observere. Og ordene treffer godt når han synger de ut med sin levende røst. Han har ikke skrevet alle låtene selv her, for en annen trubadur og hedersmann, Frode Johansen, har levert tekst til tre av de i alt 10 låtene vi finner på skiva, og på en av de tre, har han servert både tekst og melodi. Thomas Larsen har dessuten komponert to av melodiene i tillegg til at han har produsert albumet. For uten seg selv, Thomas Larsen og Frode Johansen, har vår mann kjente musikere som Freddy Holm, Tim Wallander, Maria Skanselid og Jonas Qvarsebo med seg på laget, et lag som har sørget for at låtene framstår både slitesterke og meget veldreide.

Dette er Jons tredje album i rekken, og hans beste. Han synger ikke bare om livet og kjærligheten, for han tar også for seg de som sliter i dette stadig mer kravstore samfunnet vi lever i. Det er mange musikere og kunstnere generelt som helt riktig setter fokus på disse umenneskelige elementene, skapt av menneskene selv. Jeg vil påstå at det er den vestlige verdens viktigste sak å sette fokus på, for den omfatter så jævla mye. Både miljøet, synet på oss selv som individer og den egosentriske delen av oss som allerede har kommet alt for langt i sin hang etter selvforherligelse. Jeg tror og håper at denne utviklingen er i ferd med å snu. Jeg mener: Hvor blind kan vi bli? Vi ser vel hvor vi er i ferd med å bevege oss.

Alene i verden
Hva kan vi gi på ferden?
Et smil er ofte mer enn nok
Av og til
Er det lov å stoppe opp
Det skal ikke mye til
Kanskje noen kroner i en kopp

Jon Dahl-Johansen synger om disse tingene på et personlig og nært nivå, og jeg føler på mange måter at denne plata er som en stor varm bamseklem til oss vanlige mennesker, for å bruke et litt slitt uttrykk. For hva er vel vanlig? Mindre og mindre, eller mer og mer. Vi er alle individer, unike i vår framtoning. Jeg vet ikke om jeg drar Jons tanker litt vel langt her, men som lytter tar jeg meg friheten å tenke litt selv når jeg hører hva som rører seg i hver enkelt sang. Det er det som er så fint med denne sterkeste av alle kunstformer. Musikken.