Kortreist, Klassisk Rock'N'Roll

Jeg ble tipset om dette bandet allerede i fjor høst, da en bekjent av meg påstod at dette virkelig var noe for meg. Noen uker senere ringte Karl Erik i Sunshine Reverberation og lurte på om jeg hadde hørt på dette bandet fra mine trakter på Senja, noe jeg ikke hadde. Albumet ble sluppet midt i november, da jeg var opptatt av 50-årsfeiring og annet tullball, så det forsvant litt i glemmeboken. Så fikk jeg med meg en omtale av skiva på nettstedet senjakultur.no, men igjen fikk jeg aldri knødd meg til å sjekke ut Ray Moon Band. Den siste påminnelsen kom rett før helga, da en Facebook-venn av meg postet stolt at han hadde kjøpt sin første LP på lang tid. Det var selvsagt snakk om Ray Moon Band, og jeg kommenterte at nå skulle jeg pinadø få gjort unna noe lytting. Ei dame kommenterte i dette innlegget at jeg kunne hente en LP på den lokale puben i Gryllefjord, noe jeg gjorde, og resten er som det heter historie.

Skiva havnet på tallerkenen, og etter noen få runder skjønte jeg at disse karene vet hva de holder på med. Tre godt voksne menn som har spilt i en årrekke, i band som har gitt ut skiver, og ikke minst i band som har spilt rundt om på lokaler i store deler av Nord-Norge. Sjefen og hovedpersonen er Raymond Bartholdsen, en senjaværing fra Høglia. Han har skrevet alle låtene, spiller gitar og er vokalisten i bandet. Vi snakker om en kar som har drevet på med musikk i flere tiår, og som bl.a. ga ut skiva So Close med ZoCloz i 2008, et album som ble mixet av selveste Eddie Kramer (Jimi Hendrix, Led Zeppelin). Med seg har han Kaj Erik Struve på trommer, en balsfjording fra Storsteinnes som har spilt i band som Free Delivery og Electric Rubber Band, kjente band for folk i regionen. Sistemann er bassist Finn Nilsen fra Målselv, som nok er mest kjent for jobben han gjorde som medlem i Darn Those Rebels, men som i tillegg har en karriere som saxofonist og trubadur bak seg. Vi snakker med andre ord om alt annet enn skårunger.

Et google-søk forteller meg at Ray Moon er enten a) verdens eldste bodybuilder, eller b) en kvinnelig rapper fra L.A., California. Det er ikke fryktelig interessant i denne forbindelse, men forteller meg at det ikke er mange som har omtalt Ray Moon Band. Navnet har de garantert kommet fram til etter en slags internasjonalisering av fornavnet til frontmann Raymond. Og det er jo godt innafor. Hvis jeg skulle ha gjettet på hva dette er utifra navnet, ville jeg sannsynligvis ha endt opp med å tippe en bluestrio fra 60-tallets UK. Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg ha trodd at de var det etter å ha hørt et par av låtene óg. 

Ray Moon Band er derimot spilt inn hos Rune Karlsen i Artic Lyd (ja, det skrives uten c etter a'en) på Finnsnes, og er produsert og mikset av Herr Bartholdsen. Bandet står for alle arrangement, og har med seg den lokale gitarhelten Arild Knutsen på "Just a Fling". Emma Brandmo synger og korer på "Hold On", og hun er ikke snauere enn at hun stor bak cover designet óg. Trioen er i første rekke et band som er ivrige etter spillejobber. Det høres på musikken, som har et live-preg, naturlig nok siden skiva er spilt inn på gammel-måten - live i studio. Og, de mener alvor. Ny skive er klar for utgivelse i løpet av året.

Tolv låter som varer i rundt regnet tre kvarter er helt perfekt, og går unna i rakettfart. Det er som regel et godt tegn, særlig når interessen holdes opp pga et variert låtmateriale. De åpner med en seig, blues som de har kalt "F#". Kanskje ikke det mest naturlige valget, men det funker i massevis. Som et missing link mellom Canned Heat og Stevie Ray Vaughan meler de på med lekre gitarsolopartier, et komp som endrer seg så sakte og elegant at det knapt nok merkes, og melder fra om at de behersker blues til fulle. Bartholdsen synger mer som en rocker enn en gammel blueshelt, og stemmen hans kan minne om Jeff Healey til tider. Mer blues blir det med "Sometimes". Her tar de musikken inn i sumpen og tilfører den rikelige doser boogie, og det funker i massevis. Wah-wah pedalen kobles til, og det alterneres mellom plukking på strengene og full rulle. Fett. 

Der er allikevel ikke blueslåtene som er det mest interessante på skiva for min del. Karene er virkelig i riktig modus når de byr på rocka låter med solide boogietakter, som på andresporet "Angel On My Shoulder". Ei funky takt, en bassgang som vandrer heftig, og en låt som sender tankene i retning Rory Gallagher. Vokalen legges et par toner opp, og det føles som Raymonds foretrukne stemmeleie. Det samme kan sies om "Just a Fling", hvor de låter en anelse som Backstreet Girls, og "Trouble" som er boogie på Status Quo-vis. Med "Traveling Disaster" har de kjørt på med max rock'n'roll-doser i boogien sin, og det funker i massevis. Potent og baller i massevis, og det er akkurat dette jeg vil høre enda mer av fra Ray Moon Band når oppfølgingsalbumet kommer senere i år.

Som nevnt har Raymond, Kaj og Finn mer enn blues og boogie å by på. Den metalliske "Canine" er klassisk hardrock med klare vink til ZZ Top og Grand Funk Railroad. Et tungt og monotont riff, en gitarsolo det lukter svidd av, og en trommis og en bassist som virkelig må jobbe for å henge med i svingene. Ytterpunktet andre veien er "Hold On", som nærmest er for en ballade å regne. Emma Brandmo sine vokalpartier styrker definitivt balladefølelsen, og samsyngingen mellom henne og Raymond i refrenget kler låten glimrende. Jeg får en aldri så liten Neil Young-feeling nå og da, mye pga at stemmen til Raymond tenderer til å briste. På "Fly On" riffes det tungt, og jeg kan lett tenke meg at dette er en låt som gjør seg utmerket live. Vekslingen mellom versene og refrengene er nesten ikke-eksisterende, og den monotone snakke-syngingene er tøff som fy. 

"Mama Told Me" er bandet på sitt mest funky, og en låt som virkelig har radiohit-potensiale. I likhet med "Just a Fling", som allerede får en del radiospilling. Funky er "Dirty Sweet" óg, albumets mest umiddelbare låt som satt som smurt tvert. Her blander henter de fram alle verktøyene i kassen sin, og ender opp med en kruttsterk låt som bør treffe mange. Bartholdsen er definitivt en solid låtskriver, og det er skikkelig kult at vi nå har et lokalt band som flyter på egenproduserte låter og ikke går i cover-fella. At karene virkelig behersker sine instrumenter sementeres her. Og, som om de ikke har vært eklektiske nok så runder de av med skivas høydepunkt, "Old Grumpy Dude". Her beveger de seg ut i powerpop-landskapet, og det behersker de til fulle. En skikkelig gladlåt som gjør det samme med meg som Matthew Sweet gjorde på 90-tallet. Da har Ray Moon Band virkelig fanget min interesse. Mer av dette, Raymond, Kaj og Finn!

Det beste med denne utgivelsen er at jeg endelig har funnet et lokalt band jeg lett kan gå på konsert med 5-6 ganger i året. Et band som stiller på ei scene i Gryllefjord, på Skaland, Finnsnes eller i hjembygda mi Torsken, og serverer kruttsterke låter de selv har lagd. Så jeg slipper å høre ei radbrekking av "Hotel California" eller "Have You Ever Seen the Rain", men heller kan nyte "Old Grumpy Dude", "Dirty Sweet" og "Angel On My Shoulder". Det er kult, dét. Jeg gleder meg til fortsettelsen.